I forrige årtusen ble DNA ansett som så skjørt og sensitivt at det ble fort nedbrutt. Den gang var det ingen som tenkte seg muligheten av at biologisk materiale som var tusener av år gammelt, kunne inneholde DNA med noe særlig informasjon.

Så feil kunne man ta.

Fra årtusenskiftet og fram til vår tid har det blitt utviklet metoder til å fiske ut gammelt DNA fra en overvekt av annen DNA i organisk materiale, spesielt beinrester. Samtidig ble det utviklet effektive metoder for genomisk sekvensering, og dermed var arbeidet med analyser av eldgammelt DNA (ancient DNA, aDNA) i gang.

Og hvilke gjennombrudd som fulgte! Den kjente arkeologen Kristian Kristiansen kalte dette for et paradigmeskifte og en vitenskapelig revolusjon.

Dramatiske funn og feiltolkninger

For 60 år siden ble klassisk arkeologi utfordret av karbon-datering. Motstanden mot den nye metode var utbredt blant arkeologer, men gikk over etter noen tiår.

Nå er det tydelig at genomisk sekvensering av aDNA representerer en ny utfordring. Metoden kan gi svar på hvordan folk og kulturer vandret og spredte seg, med muligheter for nye og dramatiske funn og for feiltolkninger.

Historien om tysk arkeologi på starten av 1900-tallet skremmer fremdeles. Den gang ble tvilsomme arkeologiske hypoteser og funn brukt som grunnlag for å fortelle at den tyske kultur var overlegen og dominerte i Europa for noen tusenår siden. Disse arbeidene ble utnyttet for å spre og styrke nazismen.

På samme måte har en del av sekvenserings-dataene fra aDNA blitt tolket som støtte til et folks rett eller ikke rett til et land. Allerede nå ser vi at sekvensering av aDNA har forsynt verden med revolusjonerende ny informasjon om hvordan folk har flyttet på seg, hvem de var i slekt med og hvor de kom fra. At våre forfedre ikke bare var mennesker (homo sapiens), men også neandertalere og denisovanere, hadde vi ikke funnet ut uten genomisk sekvensering.

Fagfeltene må samarbeide

Bruken av genomisk sekvensering gjør at fagfelt som tidligere har hatt liten kontakt med hverandre, nå må forsøke å finne en felles plattform for samarbeid. Informasjon fra aDNA vil ha åpenbar relevans for arkeologer, evolusjonsbiologer og molekylærbiologer, men også for fagfelt som historie, språkforskning, religion, kultur og medisin/epidemiologi.

Det arbeides for at disse fagfeltene skal samarbeide godt, men det finnes, på begge sider, krefter som ikke synes at dette er noen god idé.

Har endret måten vi ser fortiden på

Det har i hundre år vært diskutert hvordan kulturer forflytter seg. Genomisk sekvensering av aDNA forteller at flytting av kultur i mye større grad enn vi visste, har skjedd ved at folkegrupper har invadert og overtatt nye landområder, snarere enn bare å spre sin kultur dit.

For eksempel er det mye som tyder på at befolkningen i Storbritannia ved slutten av forrige istid ble fullstendig utradert av ny innvandring for rundt 5000 år siden. Det var altså ikke den lokale befolkningen som «lærte seg» en ny kultur. Mye av det samme skjedde nok, ifølge sekvenseringsdata, da folket på de asiatiske stepper spredte seg vestover. De tok med seg sin religion (med Tor og Odin og andre guder), sin kultur, det indo-europeiske språk og overtok landene de kom til.

Innvandringen av mennesker etter istiden til Norge har nylig blitt undersøkt med molekylærbiologiske metoder. Tidspunkt og omfang av innvandringen til Amerika for 10-15000 år siden har også blitt snudd opp-ned av sekvenserings-analyser, på samme måte som innvandringen av mennesker til Polynesia har måttet revideres, ofte til kraftig følelsesmessig motstand fra befolkningen i området. Hvorvidt alt dette gir de riktige beskrivelsene av hva som skjedde og er korrekt fortolket, er i øyeblikket ikke opplagt. Det er vel riktig å si at forflytningen av folk over Stillehavet og Thor Heyerdals bidrag til kunnskapen om dette, fremdeles er omdiskutert.

Motstand fra arkeologer

Det er tydelige tegn på motstand fra arkeologhold mot overdreven bruk og tolkning av sekvenseringsdata, særlig der slike data ikke stemmer med klassisk arkeologi. Denne konflikten har blitt belyst i mange artikler i prestisjetunge, internasjonale tidsskrifter.

Det er også en stor bekymring at arkeologer ikke lenger kommer til orde i de «viktige» tidsskriftene med mindre de har aDNA-data. Og det markedet er nærmest monopolisert av en liten gruppe med samarbeidende laboratorier. Er dette nok et eksempel på en kollisjon mellom to kulturer, slik som beskrevet av C.P. Snow som den klassiske diskusjonen mellom humaniora og naturvitenskap?

Kanskje er bildet av invaderende folkeslag som overtar makten og kulturen en parallell til hva som skjer med arkeologi: De kan velge å samarbeide eller bli utslettet. Kulturen vil uansett bli endret.