Mer reising øker risikoen for at folk skal kunne bli smittet med nye sykdommer, og det øker også risikoen for å bære med seg smittestoffer som kan spre seg videre når de kommer hjem, skriver Arne Flåøyen og Bjørn G. Iversen.

Alt lå til rette for spredningen av covid-19, likevel var det umulig å forutse

KRONIKK: Utviklingen av koronaviruset krysser alle punktene på sjekklisten for faktorer som påvirker faren for et pandemisk sykdomsutbrudd hos mennesker.

Pandemier og andre infeksjonssykdommer har til alle tider vært menneskenes svøpe. Få hendelser har hatt så stor betydning for samfunnsutviklingen som alvorlige sykdomsutbrudd.

Mange av disse skyldes såkalte zoonotiske agens, som er mikrober som kan overføres fra dyr til mennesker eller omvendt.

I tillegg har vi mikrober som på et eller annet tidspunkt i historien har gått over fra dyr til mennesker og har blitt sykdomsfremkallende for mennesker.

Svartedauden var forårsaket av pestbakterien Yersinia pestis som opptrer hos rotter og andre gnagere, og spredte seg langs Silkeveien til Europa i middelalderen. Hiv hos mennesker oppsto sannsynligvis først hos jegere og kjøtthandlere i Vest-Afrika. Ebola er et eksempel på en zoonose som har oppstått når mennesker har trengt inn i nye levesteder. Andre eksempler er kopper, meslinger, kugalskap og influensa.

Ikke alle disse mikrobene forårsaker sykdom hos dyrene, selv om vi mennesker blir syke. Men sykdommer som kan smitte fra dyr til mennesker, hvor begge kan bli syke, kalles zoonoser.

Ifølge Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE), kan 80 prosent av alle smittestoffer hos dyr smitte flere arter, og 60 prosent av alle sykdomsfremkallende smittestoffer hos mennesker er zoonoser.

Nesten alle nye infeksjonssykdommer hos mennesker stammer fra mikrober som først og fremst opptrer blant dyr. 75 prosent av disse sykdommene er zoonoser.

Hva skyldes det at noen mikrober krysser artsbarrieren?

Hva får en mikrobe til å krysse artsbarrieren slik at den kan hoppe over fra dyr til mennesker og etablere seg som sykdomsfremkallende hos mennesker? Det er samspillet mellom «de tre M-er»: Mennesket, mikroben og miljøet, som avgjør om og når dette kan skje.

En rekke faktorer påvirker utviklingen av zoonoser og risikoen for et større sykdomsutbrudd hos mennesker. Noen av faktorene er:

1. Endringer i arvematerialet

Av og til skjer det spontane endringer i mikrobenes arvemateriale som øker mikrobens evne til å krysse artsbarrierer, deres evne til å overleve utenfor vertsorganismen, infeksjonsevnen og evnen til å forårsake skader hos mennesker. Dette kan være starten på en ny pandemi. Det er umulig å forutsi eksakt om, når eller hvor slike endringer oppstår.

2. Ville og tamme dyr på små områder

Store populasjoner av dyr, høy dyretetthet, intensive produksjonssystemer og fortetning av ville og domestiserte dyr på små områder, gir økt sannsynlighet både for opptreden og spredning av nye zoonoser.

3. Varmere og fuktigere klima

Et varmere og fuktigere klima gir gunstigere forhold for blodsugende eller bitende insekter og flått som kan spre sykdom, og vil øke sannsynligheten for flere tilfeller av zoonotiske og ikke-zoonotiske sykdommer som overføres gjennom insektstikk eller flåttbitt.

4. Mennesker i tett kontakt med ville dyr

Mennesker som har trengt inn i nye biotoper, tett kontakt mellom mennesker og ville dyr, og økt handel med levende dyr og biologisk materiale er viktige risikofaktorer for spredning av smittestoffer.

5. Vi reiser mer

Mer reising øker risikoen for at folk skal kunne bli smittet med nye sykdommer, og det øker også risikoen for å bære med seg smittestoffer som kan spre seg videre når de kommer hjem. Covid-19-utbruddet har vist hvor raskt det kan gå.

6. Terrorangrep

Nye sykdomsutbrudd kan også utløses gjennom terrorangrep. Bare få dager etter angrepet på World Trade Centre i New York i 2001, mottok flere medieinstitusjoner og to senatorer i USA post med miltbrannsporer.

Ikke overraskende, men vanskelig å forutsi

Historien har vist at det oppstår pandemier med ujevne mellomrom. Den siste pandemien vi hadde var den såkalte svineinfluensaen i 2009. Før det hadde vi Hong Kong-syken i 1968, asiasyken i 1957 og den aller verst blant alle de senere pandemiene; spanskesyken i 1918. Felles for disse fire pandemiene var at de skyldes influensavirus som tilhører en annen virusfamilie enn koronaviruset.

Det er ikke overaskende at vi nå har fått en ny pandemi. Men det vi ikke har kunnet forutse er hvilken mikrobe som skulle bli pandemisk, hvor og når den skulle starte, hvor smittsom mikroben ville bli og hvor farlig den vil være for den som smittes.

Det er allikevel ikke overraskende at covid-19-pandemien startet i Kina og trolig hadde sitt utgangspunkt i et marked i Wuhan hvor det omsettes levende ville dyr, og hvor ville dyr slaktes og selges under dårlige hygieniske forhold.

Dette er kjente «hot-spots» for kontakt mellom dyr og mennesker og hvor mikrober lett kan hoppe over fra dyr til mennesker.

Hva kan gjøres for å forhindre pandemier?

Nye pandemier vil alltid komme. Men for å kunne forebygge noen av dem og redusere konsekvensene av de som kommer er det viktig å iverksette gode hygienetiltak og effektivt smittevern for dyr og mennesker, inkludert gode systemer for å overvåke og oppdage utbrudd.

Tidlig oppdagelse av sykdomsutbrudd og rask respons fra myndighetens side er helt avgjørende for å kunne lykkes i kampen mot nye sykdommer og videre spredningen av kjente sykdommer.

Evnen til å oppdage og respondere på sykdomsutbrudd av denne type avhenger av kvaliteten på de ulike lands veterinær- og helsevesen og deres samarbeidsevne. Dette forutsetter at landene har et funksjonelt lovverk, oppdaterte beredskapsplaner, og evne til å skalere opp når pandemien er her.

Det finnes et bredt internasjonalt samarbeid mellom FNs organisasjoner for dyrehelse (OIE), landbruk og mat (FAO) og human helse (WHO). Hvert land må bidra opp mot disse og andre internasjonale organer for å sikre en koordinert respons fra helse- og dyrehelsemyndigheters side.

WHO vedtok i 2005 et internasjonalt helsereglement som alle land har underskrevet. Formålet er blant annet å forebygge, oppdage og respondere på folkehelsetrusler, og zoonoser er en av kjernekapasitetene i reglementet. Faglig og økonomisk støtte og samarbeid mellom land er også fremhevet.

Beredskapen er ikke sterkere enn det svakeste leddet.

Denne kronikken bygger på en artikkel av de samme forfatterne i boken: Veterinæren, yrke-organisasjon-samfunn, Den Norske Veterinærforening 125 år.

Oppdatert 23.03.20 kl 14:58.

Powered by Labrador CMS