Glem treningshelvetet. Det er sunnere å skape små lykkelige lommer av selvforglemmelse, enten det skjer i godteskåla, i en vill nakendans på badet, langt inne i en bok, i en utsikt fra kjøkkenvinduet eller i akebakken med ungene, skriver Gro Rugseth.

Trening som underholdning – et moderne, helseskadelig helvete

KRONIKK: TVNorges program 16 uker i helvete gir uttrykk for noen tanker om helse som er helseskadelige.

Helvete er ifølge bokmålsordboka et fælt og uhyggelig sted der de fortapte skal pines. I TVNorges univers likner nåtidens helvete til forveksling på et treningsrom, med tredemøller og vekter. Og her tilbys seks kjendiser en vei ut av den evige fortapelsen i underholdningsprogrammet 16 uker i helvete.

Det skal trenes. Så svetten spruter, musklene skriker og deltakerne spyr. Ondt skal ondt fordrive, må vite. Belønningen for alt slitet er smuler. De fortapte får som fortjent. I 16 uker. Det går ikke upåaktet hen.

En rekke personer har ytret seg om seriens uheldige kroppsfokus, mas om vekt, helse, mat og utseende. TVNorges kommunikasjonssjef spiller snurt og fornærmet i sitt tilsvar, men alle vet at bak den forurettede forsvarstalen, gnir kanalens representanter seg i hendene. Jeg antar at 16 uker i helvete allerede er en suksess, gitt all oppmerksomheten serien har fått. Men hva er det vi sitter og ser på?

Helsisme i TV-format

Serien er et visuelt, TV-tilpasset uttrykk for det som har fått betegnelsen «helsisme». Som mange andre -ismer snakker vi om en trosretning, basert på hellige overbevisninger om rett og galt. Helsisme, definert av økonomen Robert Crawford på 1980-tallet, handler om å opphøye helse til en form for superverdi. At helse overgår alt annet vi strever etter i livet og representerer det ypperste av alt godt.

De snakker om før-kroppen med den største forakt, gjør narr av eget utseende og understreker at problemet er at de rett og slett ikke har prøvd hardt nok.

Vel og bra sier du? Tja, selv helsefremming har bivirkninger. Helsismens logikk underbygger helse som et 100 prosent personlig og individualisert ansvar. At hver og en er forpliktet til «å ta vare på» egen helse. Lyder utsagnet kjent? Ja, studier viser at vi gjennom eksempelvis mediene jevnlig fores med denne forståelsen. Og at vi tar budskapet til oss, både som en forventning til oss selv og til andre.

Som en konsekvens oppstår ideer om at de som ikke vurderes som sunne etter helsistiske normer, de som tar seg en røyk på gata, er overvektige eller ligger i sofaen en strålende tursøndag, de prøver ikke hardt nok. Blir de syke, får de som fortjent. De må se å ta seg sammen. De bryter med normer og moral, de belaster fellesskapets midler med sin sykdomsbyrde og kan straffes. Gjerne gjennom latterliggjøring, forakt, påtale, trusler og straff.

Himmel eller helvete?

16 uker i helvete eksemplifiserer i så måte et helsistisk paradis, forkledt som helvete. Og deltakerne er de første til å mene seg fortjent til straffen. De kommer med innrømmelser og søker syndsforlatelse, for å ha vært slappe, umotiverte, treige, for opptatt av å kose seg, for lite oppmerksom på helsa. De snakker om før-kroppen med den største forakt, gjør narr av eget utseende og understreker at problemet er at de rett og slett ikke har prøvd hardt nok.

Det blir det fort en slutt på. Med helvete som ledende metafor, blir aktivitet og mat effektive straffemidler. De pines og plages og spyr. I kanalens dramaturgi skal seerne forføres til å tenke det samme som deltakerne, de har ikke fortjent bedre og ikke minst – det de utsettes for er det som må til for å oppnå frelse, i form av sunne vaner og god helse.

Når helsefremming truer helsen

Slik jeg ser det, er imidlertid helsisme et gjennomgripende system av tanker om egen og andres helse som truer nettopp helsen. Det kan skje på så mange måter. Med helsismens ideer som stadige triggere, kan hver og en av oss bli overopptatt av teknikker og metoder for å holde oss innenfor normen. Vi blir påtvunget en konstant misnøye med egen kropp og utseende og dårlig samvittighet for alt vi burde ha gjort, men som er satt på vent.

Menneskets naturlige innstilling er å la kroppen falle i bakgrunnen for alle våre prosjekter i verden.

Det er verdt å minne om at vi kan bli kronisk syke av helt andre grunner enn at vi ikke har tatt ansvar. Vi kan utvikle psykiske lidelser på bakgrunn av forhold vi overhodet ikke selv kan kontrollere. Vi kan ha eller få funksjonsnedsettelser og bli hindret fra å delta i det vi ønsker, vi kan rett og slett fødes inn i betingelser helsismen ikke tar høyde for og ikke har plass til.

Våg å være umusikalsk

Det er kanskje umusikalsk å si det, men jeg våger allikevel påstanden at vi på ingen måte kan forpliktes til å fremstå som sunne etter dagens normer. Til det er det for mye annet enn det vi direkte kan styre og kontrollere som har betydning for helsa vår. Og adskillig mer som har betydning for helsa enn det serier som 16 uker i helvete vektlegger.

Serien reduserer helse til målbare størrelser, til en før-og-etter-tenkning, som får seerne med på at alt blir så meget bedre hvis vi plages litt først. Jeg vil heller slå et annet slag for helsa. Det handler om å skape små lykkelige lommer av selvforglemmelse, enten det skjer i godteskåla, i en vill nakendans på badet, langt inne i en bok, i en utsikt fra kjøkkenvinduet eller i akebakken med ungene.

Jeg lener meg på filosofer som Hans Georg Gadamer og Maurice Merleau-Ponty når jeg sier at helse er det som ikke merkes og at menneskets naturlige innstilling er å la kroppen falle i bakgrunnen for alle våre prosjekter i verden. Det er helse i å rette seg mot verden, fremfor å stadig rette blikket mot seg selv.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS