– I atferdsøkonomien er man, satt på spissen, opptatt av å finne ut hvordan folk flest faktisk tenker, vurderer og beslutter – heller enn å ta utgangspunkt i en noe karikert neo-klassisk modell av hvordan man rasjonelt bør tenke, vurdere og beslutte, skriver Christer Thrane.
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Mennesket er ikke rasjonelt, selv om mange økonomer skulle ønske det
KRONIKK: Da økonomene endelig hørte på psykologenes kritikk, endte de opp med et helt nytt fag: atferdsøkonomi.
Økonomifaget står av flere grunner i en særstilling blant samfunnsfagene. Ingen av disse fagene er i nærheten av å være like tett knyttet opp mot politikk og policy som samfunnsøkonomien, og vårt næringsliv er gjennomsyret av bedriftsøkonomi og finansfaget.
Ingen andre samfunnsfag har noe i nærheten av en Nobelpris, mens økonomene nettopp har dette i Sveriges Riksbank pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel.
En tredje grunn til økonomifagets særstilling har å gjøre med teori. Mens fag som statsvitenskap, sosiologi og sosialantropologi preges av teorimangfold og få synteser med et flertall bak seg, er det innen den neo-klassiske økonomien et ganske enhetlig teori- og modellbyggverk. En vesentlig grunnpilar i dette byggverket er homo economicus, det vil si en snever, selvsentrert og konsistent fyr som alltid velger det mest hensiktsmessige middelet for å nå sitt veldefinerte mål. Kort sagt: En 100 prosent rasjonell aktør.
Kritikken mot den rasjonelle aktør
Å kritisere realismen i denne aktørmodellen har gjennom historien, kanskje ikke så overraskende, vært en populær akademisk øvelse i alle samfunnsfag. Bortsett fra i økonomi, naturlig nok. Mye av denne kritikken har nok vært delvis feilslått, men det lar vi ligge. Det mer interessante er at denne kritikken stort sett har prellet av økonomene som vann på gåsa. Det vil si, den gjorde det frem til rundt starten på 2000-tallet. Men to israelske psykologer ville det annerledes, og de gjorde sitt inntog i den akademiske manesjen allerede på 70-tallet. De het Amos Tversky og Daniel Kahneman.
Den typiske kritikken av homo economicus har bestått i å peke på eksempler fra virkeligheten der folk ikke opptrer rasjonelt, der folk ikke opptrer selvsentrert, der folk ikke er konsistente i sin vurderinger og så videre. Tversky og Kahneman valgte en annen innfallsvinkel. Heller enn å «snakke om» irrasjonalitet forstått som avvik fra rasjonalitet, valgte de å vise hvordan folk flest i mange ulike situasjoner ikke gjør rasjonelle og konsistente vurderinger og valg, men tvert imot handler irrasjonelt. Og dette gjorde de gjennom en lang rekke originale og klartenkte eksperimenter.
Du henger deg fast i tilfeldig informasjon
Et av de tidligste funnene om avvik fra rasjonalitet kalte Tversky og Kahneman anchoring. Dette vil si at folk henger seg for mye fast i den første informasjonen de mottar når de skal gjøre en ny vurdering eller treffe en ny beslutning. Den første informasjonen blir altså et anker for det som skjer litt senere. Denne innsikten ligger for eksempel bak reklamekampanjer hvor du blir fortalt om «Førpris 2000 kr, nå 1000 kr». Din vurdering av et eventuelt kjøp forankres i førprisen, som ikke trenger å være reell, og som igjen sier deg noe om hvor mye du «sparer». På samme måte er en prisantydning noe som ofte legger premissene for en kommende budrunde, uten at nødvendigvis prisantydningen trenger å ha så mye rot i virkeligheten.
Hvordan demonstrerte Tversky og Kahneman anchoring-tendensen hos folk? Følgende variant av deres eksperiment illustrerer, mens originaleksperimentet er omtalt og utført på nytt i en bok jeg utga i vår. Tidlig i mars 2020 fikk en gruppe studenter i oppgave å svare på ett spørsmål, med beskjed om at de ikke måtte se på hva studenten ved siden svarte eller lete etter det korrekte svaret på Internett. Dette gikk som planlagt. Spørsmålet lød: «I hvor mange prosent av verdens land tror du det per i dag er rapportert om tilfeller av koronaviruset?» Studentene ble med andre ord bedt om å svare med en prosentandel mellom 0 og 100. (Det korrekte svaret på det aktuelle tidspunktet var om lag 50 prosent.)
Så til det første som gjør denne oppgaven til et eksperiment. Før studentene fikk spørsmålet over, fikk de beskjed om å lese en introduksjon til spørsmålet nøye. Denne kunne for eksempel være:
«En generator av tilfeldige tall har valgt ut et tall mellom 0 og 100. Tallet valgt og gitt deg, er X = 65.»
De fleste er enige i at et tilfeldig trukket tall, for eksempel 65, ikke kan være til noen hjelp for å finne et mer riktig prosentsvar på korona-spørsmålet.
Nå til det andre som gjør oppgaven over til et eksperiment. Introduksjonen til spørsmålet kom i kun to utgaver, men det visste ikke studentene! Enten fikk studentene utdelt tallet 65, eller så fikk de utdelt tallet 10.
Oppgavebunken med de to ulike introduksjonene ble også stokket slik at de lå i tilfeldig rekkefølge. Og like lite som et anker på 65 kan være til hjelp for å svare korrekt på korona-spørsmålet, kan heller ikke et anker på 10 være dette. Uansett, for homo economicus spiller jo denne informasjonen ingen rolle!
Så til resultatene. Svarte de som fikk utdelt ankeret på 65 noe annet på korona-spørsmålet enn de som fikk utdelt ankeret på 10? Fungerte utdelingen av to helt irrelevante tall som et anker for den senere vurderingen?
Svaret på begge spørsmålene er et klart ja!
Blant dem som fikk utdelt et anker på 10, var det typiske (gjennomsnittlige) svaret på prosentandelen land man trodde var rammet av korona på 31,2 prosent, ifølge tabellen under. For dem som fikk et anker på 65, var det tilsvarende typiske svaret på 44,8 prosent. Det siste tallet er en nesten 14 prosentpoeng høyere gjetning enn det første.
Resultatene peker mot to konklusjoner: Størrelsen på ankeret spiller en merkbar rolle for svaret gitt på korona-spørsmålet, og et helt irrelevant (og derfor helt unyttig anker) spiller dermed en rolle for en senere vurdering. Dette er «irrasjonelt».
Påvisningen av anchoring-effekten, og beslektede eksperimenter som viste andre typer av mangel på rasjonalitet, ble for mange økonomer en spore til å ta et oppgjør med forutsetningene som ligger til grunn for homo economicus. Ja, disse økonomene ble etter hvert så tall- og innflytelsesrike at de opprettet et nytt fag: behavioral economics eller atferdsøkonomi.P
I atferdsøkonomien er man, satt på spissen, opptatt av å finne ut hvordan folk flest faktisk tenker, vurderer og beslutter – heller enn å ta utgangspunkt i en noe karikert neo-klassisk modell av hvordan man rasjonelt bør tenke, vurdere og beslutte. Richard Thaler, som i 2017 fikk nevnte Nobels minnepris i økonomi for sitt arbeid innen atferdsøkonomi, har skrevet mer om dette.
