Barn får med seg langt mer enn vi tror. Det viser både forskning og erfaring. (Foto: Iakov Filimonov / Shutterstock / NTB scanpix)
Barn får med seg langt mer enn vi tror. Det viser både forskning og erfaring. (Foto: Iakov Filimonov / Shutterstock / NTB scanpix)

Slik snakker du med barna om skremmende nyheter

– All min erfaring tilsier at det ikke er åpenhet som skaper problemer for barn, men fortielse og hemmelighold, sier forsker. 

Publisert

Hvordan snakke med barn om skremmende nyheter - 6 gode råd til foreldre

 

Husk at barn får med seg mer enn du tror

Nyheter er ikke laget for barn. Barna kan få med seg bruddstykker av helheten, men mangler erfaring og kognitiv kapasitet til å sette nyheter inn i en forståelig sammenheng. Det kan gjøre at de blir redde for noe det ikke er grunn til å være redd for.

Finn din egen trygghet

Husk at det er veldig skremmende for barn når voksne er redde. Før du går inn i samtalen, ta noen dype pust og finn din egen trygghet. Ja, det har skjedd noe fryktelig, men sannsynligheten for at det skal skje noe der dere bor, er minimal. La barna ta del i denne tryggheten.

Spør hva barna har hørt

Sjekk ut hva barna har fått med seg. Vær proaktiv og ikke vent på at de skal komme og spørre. Finn ut hva de lurer på, og svar på dette.

Trygghet, trygghet, trygghet

Mist aldri målet av syne: gi barna trygghet. Forklar at det er forskjell på å være redd og å bli forskrekka, og at denne nyheten gjorde at de voksne ble forskrekka fordi det skjer så sjelden og derfor snakker masse om det. Det betyr ikke at man trenger å være redd. Forklar at de voksne passer på, og at de ikke trenger å være redde for at det skal skje noe med dere eller noen dere er glad i.

Ikke la det bli med den ene samtalen

Følg opp over tid. Hvis barna har spørsmål du ikke kan svare på med en gang, si at det skal vi finne ut av og snakke mer om siden. Det er viktig å følge opp. Å komme tilbake til spørsmålene skaper en ramme som gjør at barnet forstår at det er greit å snakke om dette flere ganger.Det er viktig for å fange opp misforståelser eller nye ting barna blir redde for.

Husk at du kjenner ditt eget barn best

Selv om du ikke alltid kan være sikker på hva barna har fått med seg og er redd for, vet du hvordan du skal trøste og trygge. Ikke vær redd for å gå inn i denne samtalen.

Vi ser overskriftene hver gang det har skjedd et nytt terrorangrep: «snakk med barna om terror.» Men fortsatt er det vanskelig – for hva skal vi si? Og kan vi være sikre på at vi ikke bare skremmer barna enda mer?

Professor Jon-Håkon Schultz er sikker på at dialog og forklaringer er bedre enn fortielse. Han har sagt dette i mange år allerede.

– Når vi snakker om skremmende nyheter med barn, har vi to mål som vi aldri må miste av synet. Det første, som gjelder særlig for de største barnehagebarna og de yngste skolebarna er å roe, å trygge. Det andre, som gjelder mer for skolebarn fra tredje- eller fjerdeklasse, er å lære.

– All min erfaring tilsier at det ikke er åpenhet som skaper problemer for barn, men fortielse og hemmelighold. Men hold hele tiden målet for øyet: Barnet skal bli tryggere. Det oppnår du ved å være i dialog.

For få tiår siden trodde fagfolk at barn er beskyttet, og ikke får med seg så mye. Nå vet vi at bildet er helt motsatt: Barn får med seg skremmende nyheter, og de er sårbare fordi de er barn. De trenger omsorg og beskyttelse – ikke hemmelighold.

– Beskyttelse anno 2017 betyr å hjelpe dem til å forstå. Oppdatert beskyttelse mot skremmende nyheter består i å forklare, med samtalen som redskap, understreker Schultz.

Men fortsatt er det vanskelig

Professor Jon-Håkon Schultz
Professor Jon-Håkon Schultz

Ok, vi må snakke med barna, tenker du kanskje. Men vår datter er så liten enda – vi kan vel vente og se? Vi passer jo på så hun ikke hører så mye av nyhetene. Og hun vet at hun kan snakke med oss hvis hun er redd.

– Barn får med seg langt mer enn vi tror. Det viser både forskning og erfaring, påpeker Schultz.

Det kan han si med sikkerhet etter å ha deltatt i flere forskningsprosjekter som har sett på hva barn i småskolen har oppfattet av større katastrofer, som tsunamien i Sørøst-Asia i 2004 og terrorangrepet 22. juli 2011.

Professoren forteller om den lille gutten som ble helt skjermet for nyheten om tsunami-katastrofen. Siden det skjedde i juleferien, var det mulig for foreldrene å begrense tilgangen til informasjon. Første skoledag etter ferien møtte gutten til en minnehøytidelighet og informasjon om 300 000 døde mennesker. Det var den lille gutten som trengte oppfølging i ukevis etterpå, ifølge læreren hans.

Umulig å skjerme barn fra skremmende nyheter

– Den nye medievirkeligheten gjør at nyheter om store katastrofer og terrorangrep dukker opp i alle kanaler. Det er nærmest umulig å skjerme barna fra slike nyheter i dag.

Problemet er at vanlige nyheter ikke er laget for barn.

– Det betyr at barna får med seg bruddstykker av det som har skjedd. De mangler livserfaring og kognitiv kapasitet til å sette dette sammen til en forståelig helhet. Derfor må vi voksne inn med ryddehjelp, forklarer Schultz.

Hvis barn er overlatt til seg selv og sin egen forståelse av nyhetsbildet, supplert med andre barns forståelse, får de lettere en følelse av at de selv er i fare.

Hvordan skal vi beskytte barna?

Første trinn i ryddehjelpen består i å gå inn og sjekke hva barna har fått med seg.

– Ikke vent til barna selv kommer og spør. Da er det ikke sikkert at du finner ut noe. Vær proaktiv: Foreldre og lærere må spørre barna hva de har hørt. Først da kan man få ryddet bort misforståelser og forvirring.

Men hvor farlig er det om barna misforstår litt?

– Mange barn tåler helt fint å få med seg nyheter som de ikke helt forstår og som blir skremmende. Men det er unødvendig at noen barn skal gå rundt og være redde når de ikke trenger det, sier professoren.

Som den lille førsteklassingen forskerne snakket med et halvt år etter terrorangrepet 22. juli 2011, som var fryktelig redd fordi han hadde hørt på nyhetene at «gjerningsmannen har rømt». Den eneste gjerningsmannen han kjente til var Anders Behring Breivik. Gutten trodde derfor at det var terroristen som hadde unnsluppet, selv om det var en helt annen gjerningsmann som hadde rømt fra et fengsel.

– Det vi fant i forskningsprosjektet om hva småskolebarn hadde fått med seg om 22. juli, var at disse barna hadde snakket med voksne om terrorangrepet – men bare rett etter at det skjedde. Vi må skape rutiner som gjør at barna kjenner at det er greit å fortsette å snakke om det med voksne, understreker forskeren.

De voksne passer på

Men risikerer vi ikke allikevel at noen barn blir mer skremte enn de var før?

– Nei, vi inviterer til dialog for at de ikke skal bli redde. Erfaring viser at jo mer informasjon vi gir barna, jo mer håndterbare blir hendelsene og følelsene deres. Men selvsagt er det ikke alt man kan forstå fullt ut. Det som er viktigst for de yngste barna å forstå, er at dette tar de voksne seg av. Politiet passer på, vi voksne passer på, og du trenger ikke å være redd.

– Noen ganger stiller barna spørsmål som de voksne ikke har svar på. Da kan man være ærlig på det og si at noen ting er vanskelig å forstå, eller at det vet vi ikke enda, og vi kan snakke mer om det senere. Men da er det viktig å følge opp!

Vær ærlig

Noe av det som er aller mest skremmende for barn er å se de voksne være redde.

– Tenk over hvordan du forvalter din egen usikkerhet. Vær nøktern, og ta noen dype pust før du går inn i samtalen med barna slik at du ikke gjør dem mer redde. Skaff deg en trygghet og la barna ta del i den, sier Schultz.

Husk også at barn og voksne kan være redde for forskjellige ting. Et eksempel på dette er historiene om barn som kom gråtende på skolen etter at  Donald Trump vant valget i USA. Mens de voksne bekymret seg for utviklingen i verdenspolitikken på sikt, kunne noen barn få inntrykk av at det kommer til å bli krig i Norge . Finn ut hva barna er redd for, og sørg for å roe dem ned på de punktene.

Noen ganger er selvsagt vi voksne reelt redde.

– Det er selvsagt lov å vise følelser. Men forklar barnet at det er forskjell på å være redd og å være forskrekket, sier forskeren, og gir eksempler på hva man kan si:

«Når de voksne snakker så mye om denne hendelsen akkurat nå, er det fordi det her skjer så sjelden, og jeg ble så forskrekka. Men det betyr ikke at jeg er redd for at det skal skje her, med oss.»

Eller:

«Jeg er litt redd, men det gjelder å tenke på at det egentlig er veldig trygt i Norge. Når jeg tenker meg om, er det ingen grunn til å være redd her vi bor.»

Nyhetstjenestene for barn kan hjelpe

Nyhetstjenester som Supernytt og Aftenposten junior kan være til hjelp i samtalen.

– Når de voksne vegrer seg for å gå inn i vanskelige temaer, er det ofte fordi de mangler ord og begreper for hvordan de skal snakke med barn om dette. Se eller les nyheter som er spesiallaget for barn sammen med barna, og snakk om det etterpå, anbefaler Schultz.

– All min erfaring viser at det ikke er åpenhet som gir barn problemer, det er fortielse og hemmelighold. Men husk alltid hva som er målet: at barnet skal bli tryggere. Det gjør du ved å være i dialog. Og husk at det er du som kjenner ditt eget barn best, og vet hvordan dere kan snakke sammen. Ikke la deg skremme av abstrakte ekspertråd som at «budskapet må tilpasses barnets alder og modenhet.» Du vet jo veldig godt hvilken alder og modenhet ditt barn har!

Referanser:

Jørgensen, B. F., Skarstein, D., & Schultz, J. H. (2015). Trying to understand the extreme: school children’s narratives of the mass killings in Norway July 22, 2011. Psychology Research and Behavior Management, 2015(8), 51-61. doi:10.2147/PRBM.S73685

Schultz, J. H., Langballe, Å., & Raundalen, M. (2014). Explaining the unexplainable: designing a national strategy on classroom communication concerning the 22 July terror attack in Norway. European Journal of Psychotraumatology, 5(22758).

Raundalen, Magne og Jon-Håkon Schultz (2008). Kan vi snakke med barn om alt? De vanskelige samtalene. Pedagogisk Forum, Oslo.

Raundalen, Magne og Jon-Håkon Schultz (2006). Krisepedagogikk - bedre hjelp til barn og ungdom i krise. Universitetsforlaget, Oslo.

Schultz, Jon-Håkon og Magne Raundalen (2005). Den store katastrofe – en vurdering av skolenes pedagogiske håndtering av flomkatastrofen: Utdanningsdirektoratet.

Raundalen, Magne og Jon-Håkon Schultz (2003). Når jeg blir stor – hvis jeg blir stor – om betydningen av at lærere hjelper elevene med å forstå krisepregede nyheter: Læringssenteret.