Forskningen er matnyttig for politikerne. De bruker forskningen som sannhetsbevis for egne meninger: ”en studie viser at …”, ”tall fra … ”, ”forskningen har bevist at ….”

Forskere deltar i samfunnsdebatten som eksperter, kronikkforfattere, bloggere og kommentatorer til viktige hendelser.

Økt bruk av forskning i politikkutforming og økt bruk av forskere som eksperter, har ikke gitt større oppmerksomhet til forskningen som sektor. Forskningspolitikken har ikke nådd fram til fronten av norsk valgkamp

Hva kreves?

Det store, overordnede kravet fra forskningssektoren er at Norge må satse på kunnskap.

Vi er et lite land i verden med høye lønninger og driftskostnader. Skal vi hevde oss i den globale økonomien, må vi satse på kunnskap og innovasjon. Til det trenger vi det beste utdanningssystemet og de beste forskerne. For å få fram de beste forskningsresultatene, er det behov for solide bevilgninger.

Av mer konkrete, hverdagslige krav står større basisbevilgninger høyt på lista. Sektoren krever mer penger til institusjonene som skal utdanne kompetente arbeidstakere og gode forskere.

Dessuten vil de høyere utdanningsinstitusjonene at politikerne allerede nå skal begynne å forberede den store økningen i studentmassen man ser komme om få år. Det betyr mer penger.

Forskningen krever også tryggere arbeidsplasser. Stipendiater og post.doc-er opplever år med midlertidig arbeid og usikker framtid. Alt for mange gode talenter dropper ut i den lange og kronglete veien fram mot fast forskerstilling.

Man krever flere frie forskningsmidler, det vil si støtte til gode forskningsprosjekter på tvers av satsningsområder og forhåndsdefinerte programmer. Slik skal den enkelte forskeren med den gode ideen får mulighet til å gjøre sin forskning.

Moderne utstyr er et krav. Nå forteller forskere at de ikke får bli med i internasjonale prosjekter, fordi utstyret de har ikke holder mål. Vitenskapelig utstyr er dyrt.

Disse kravene ligner jo kravene til andre sektorer: mer penger og flere stillinger.

Støtte til alle krav

Politikerne støtter kravene som kommer fra forskningshold. Her på forskning.no brakte vi en oversikt over hva partiene mener om forskningspolitikk.

Forskningspolitikken preges ikke av partipolitisk uenighet. Alle vil gi mer, alle vil satse, alle mener at forskningen er helt avgjørende for de utfordringene Norge står overfor nå og i framtida.

Uenigheten mellom partiene ligger i oppsummeringen av den forskningspolitiske historia. Når kan vi tilgi den rød-grønne regjeringen for hvileskjæret Djupedal innførte? Aldri eller nå? Hvor mange studieplasser kom under hvilken kunnskapsminister? Hvem satset mest, bygde mest og gjorde mest av tidligere regjeringer?

Her er uenighetene store, men også ganske uinteressante hvis det er framtida som er viktig.

Fjerne folk

Når enigheten er så stor, og forskningen så viktig for politikerne, hvorfor var da ikke forskningspolitikk viktigere i valgkampen?

Forskning angår oss alle, når det gjelder klimaendringer, helse, kultur, samfunn og næringsliv. Men for folk flest virker nok forskningsinstitusjonene ganske ugjennomtrengelig. Fjerne folk med fjerne gjøremål.

Erna Solberg hadde en forklaring på hvorfor forskning engasjerer så lite. På et valgmøte i august uttalte hun at forskning tilsynelatende ikke angår folk flest og at vi neppe noen gang får se et demonstrasjonstog rundt Stortinget med krav om flere post.doc-stillinger.

På samme møte uttalte Lars Sponheim at forskere ikke er flinke nok til å vekke følelsene til politikere og publikum.

- Hjerter skal bevre! oppfordret Sponheim, og mente at forskere skapte for lite hjertebank.

Forskning rører hjerter

Dette høres jo ganske tilforlatelig ut. Jeg får heller ikke hjertebank ved tanken på 25 prosent økning av potten til vitenskapelig utstyr.

Men det er jo ikke sant.

Her i forskning.no leverer vi daglig nyheter fra forskningen. Vi viser fram resultatene, enten det er fra supernyttig kreftforskning eller fra mer grunnleggende språkforskning.

190 000 unike lesere besøker oss hver måned for å finne ut av hva som skjer i forskningen. De leser alt fra svaret på enkle spørsmål, som hvorfor vi ikke har gule øyne, til næringsrettet informasjon om lakseoppdrett, til avanserte resultater av økonomisk forskning på oljefond.

Vi i forskning.no opplever hjertebanken for forskning i form av leserinteressen for alle typer forskning og i tilbakemeldingene vi får.

Også i andre medier ser vi en oppblomstring av forskningsstoff.

Bedre slagord

Så hva er koblingen mellom fascinasjonen for resultatene av forskningen og manglende engasjement for forskningspolitikk?

Et svar kan nok være at forskningspolitikere, rektorer, forskere og andre er for lite flinke til å påpeke sammenhengen mellom økonomi og resultat.

Et annet svar kan være at kravene er for ulne, tekniske eller ligner for mye på andre sektorers krav. Alle vil ha mer penger, alle hevder sine krav som avgjørende for helse, velferd, økonomisk vekst og framtid.

Et tredje svar kan være at uenigheten er for liten. Alle partiene vil forskning og programfester bevilgninger. Krangling skaper medieomtale, enighet gjør ikke det.

Et fjerde svar er at forskningssektoren er for ressurssterk og appellerer ikke til sympati hos velgerne. Andre sektorer og samfunnsgrupper framstår mindre ressurssterke og mer trengende enn godt betalte forskere.

Kanskje trenger man enkle slagord:

Forskning redder liv. Gi penger.
Uten forskning sakker Norge bakut. Gi nok!
Vi mister de beste. Flere stillinger!

Følg opp din stemme

Problemet med enkle slagord er at de står i så sterk kontrast med forskningens krav til presisjon og dybde. Og akademikere har dyp skepsis til kommunikasjonshjelpere som ikke forstår forskningen.

Enkle slagord ville dessuten kunne gi et forenklet bilde av kompliserte forskningsprosesser. Jakten på forståelige og nyttige resultater vil kunne føre til mas og bakstreverske krav til forskerne. Sektoren vil ha mer penger, men ønsker ikke innblanding av politikere med kortsiktig horisont og manglende forståelse for de vitenskapelige langsomme prosessene.

Så hvordan stemmer man i morgen om man er opptatt av forskning? Tatt i betraktning den store enigheten, er det vanskelig å stemme med forskningspolitikken som eneste kriterium.

Antagelig er det viktigste å følge opp kravene uansett hvem som velges, og å sørge for at politikerne leverer det de lover i partiprogrammene.

At presset ikke minsker, at man ikke trekker seg tilbake til kontorene og laboratoriene, men fortsetter å være ute på den offentlige arenaen med krav om gode vilkår for forskningen.

E24 meldte nylig at rektorene ved de store institusjonene har fått mer spalteplass i mediene første halvår i år sammenlignet med i fjor.

Den nye rektoren Ole Petter Ottersen på Universitetet i Oslo er overalt for tida. Han melder tydelig fra om sin institusjon og sektorens behov og er vanskelig å overse.

Rektor Tom Colbjørnsen ved Handelshøyskolen BI er også en svært synlig forskningspolitiker, som stiller seg til rådighet for media med klar tale.

Virkningen av disse to og andre rektorers synlighet kan få positive effekter for sektoren framover. Forskningen har fått tydelige og sterke frontfigurer med offensive krav og meninger.

Det i seg selv er ikke et dårlig valgresultat.