Norge er et merkelig land, religiøst sett. Det gamle munnhellet om at de fleste av oss er i kirken bare tre ganger i livet, og to av gangene blir vi båret inn, stemmer faktisk ganske bra på mange av oss. Vel har vi kristendommen som statsreligion, men forbausende få av oss regner oss som troende kristne, og kristne ledere fortviler over at mange ikke vet noe om grunnleggende kristne dogmer.

Det ville være rart hvis dette ikke ga oss et litt rart bilde av kristendommen. Faktisk er vi så vant til et slik sekulært samfunn og ultraliberal kristendom at når vi møter kristendom som er vanlig etter internasjonal standard, blir vi sjokkert.

Demoniske mørkekvinner

En god illustrasjon på dette paradokset var da det feministiske bladet Fett anklaget den norske katolikken, KrF-politikeren og professoren Janne Haaland Matlary for å være en slags mørkemann i skjørt. Artikkelen var ledsaget av et fotografi av Matlary, manipulert for å få henne til å se ut som en demon?

De fleste som har tilbakelagt barnehagen forstår at Janne Haaland Matlary ikke er noen demon, men det kan være vanskeligere å ta inn over seg at hvis man anser henne som en “mørkekvinne”, sier det mer om en selv enn det gjør om Matlary. For Matlary er en konservativ katolikk. Og å være en konservativ katolikk er et av verdens vanligste religiøse standpunkter.

Matlary kan sikkert virke ekstrem i norsk sammenheng. Men i verdenssammenheng er det heller norsk sekularisme som er ekstrem.

Modernisering er sekularisering?

Max Weber, sosiologiens far, lærte oss om sekularisering. Sekularisering, eller verdsliggjøring, betyr simpelthen at samfunnet blir mer og mer verdslig. Webers tese var at sekulariseringen var en nødvendig konsekvens av den moderne tiden. Hans påstander virker som en skildring av norsk virkelighet anno 2006.

Sekulariseringen omfatter blant annet at kirkelige funksjoner overtas av ikke-kirkelige institusjoner; slik 20 prosent av norske konfirmanter velger borgerlig konfirmasjon. Stadig flere nordmenn slutter å la religionen spille noen rolle i livene deres.

Men beveger man seg utenfor det vestlige Europa, blir bildet helt annerledes. Det ble ekstra tydelig etter 11. september. Det er vanskelig å si det bedre enn religionsviteren Torkel Brekke, da forskning.no laget et miniportrett med ham: “Det er skjedd noe dramatisk med religionens plass i samfunnet de siste årene. Det merker jeg ikke minst i selskapslivet. Før 11. september var det mange som spurte om nytteverdien av religionsstudier. Nå nikker alle alvorlig, og du ser at de tenker på bin Laden.”

Hvis du ikke har lagt merke til 11. september, har du forhåpentligvis lagt merke til den berømmelige karikatursaken.

Religiøs renessanse

I land som Polen og USA har religionen fått en renessanse.

Den karismatiske grenen av kristendommen, som for eksempel pinsebevegelsen, er i sterk vekst i steder som Afrika og Latin-Amerika. Flere forskere snakker om Afrika som kristendommens nye kraftsentrum. I Thailand utfordrer buddhistene makten, og i India samler hindufundamentalister seg under safranfargede bannere.

Jeg kunne skrevet at Islam er på frammarsj, hvis det ikke var for at ordet “marsj” antydet at muslimer marsjerte i takt i sluttede rekker. Og muslimer gjør ikke det mer enn andre religiøse mennesker gjør det. Selv innen islamismen, den grenen av islam som vil underlegge samfunnet et islamsk lovverk, er det store forskjeller. Det eneste muslimer har til felles, er at de er muslimer. Ikke mer, men ikke mindre heller.

Healing

Det er ikke bare de store verdensreligionene som gjør seg gjeldende. Det som med et litt vagt og gammeldags begrep kalles New Age har sprengt seg ut fra alternativmessene og blitt en slags folkereligiøsitet.

Sist jeg var hos legen, la jeg merke til at et stort norsk ukeblad har et fast element ved navn “Healer-hjelpen”. Her møter man moderne mirakler i gilde farger på glanset papir, i en salig sammenblanding av vekkelseslitteratur og tekstreklame.

Så hva skjer med religionens plass i verden? Om det strides de lærde. forskning.no har snakket med religionsforskerne Pål Ketil Botvar og Ole Riis, som begge skisserer forskjellige teoretiske modeller for hva som skjer i verden. Modellene lar seg ikke forene, men det er ikke meningen heller. Det er ikke så mange forskere som tror på de store, forenende teoriene lenger.

Det man derimot kan lære, er at selv om en forsker har rett i en sammenheng, kan han ta grundig feil i en annen. Og slik er det ikke bare religionsforskere som gjør.