Klimatoppmøtet i Glasgow, COP26, har utstyrt tusen frivillige med klær som hører bedre hjemme på en bensinstasjon. Kort sagt: De burde ikke vært produsert, skriver kronikkforfatterne.

Klimatoppmøtets plastklær er en katastrofe for miljøet

KRONIKK: Resirkulerte plastklær vil aldri redde klimaet.

Klimatoppmøtet i Glasgow, COP26, går av stabelen fra førstkommende søndag. Arrangementet skal være karbonnøytralt, de inviterte skal få lokal mat, og blir oppfordret til å gå, sykle eller bruke kollektiv transport i den grad det er mulig. Klærne skal også være miljøvennlige.

Tusen frivillige har fått utdelt en hel liten garderobe til bruk under klimatoppmøtet. Glasgow City Council skryter av de «stilige uniformene» som skal være laget av «bærekraftige og resirkulerte materialer» , men uten å spesifisere hvilke.

Bærekraftige materialer?

Påstander om bærekraftige materialer slenges lettvint ut. Produksjon av klær er en svært belastende prosess med mange ulike stadier. Oftest, og også i tilfelle med disse uniformene, er det uklart hva som gjør dem «bærekraftige». Slik vi ser det, bør klær som kalles bærekraftige være produsert lokalt og med fargestoffer, fiber og andre innsatsfaktorer fra for eksempel regenerativt landbruk (altså landbruk som bygger karboninnholdet og jordsmonnet).

Klærne er i stor grad laget av polyester fra plastflasker.

I omtalene av klærne oppgis det ikke hva de er laget av, men ved å henvende oss til produsenten fikk vi svar. Hettegenserne, poloskjortene, jakkene og ryggsekkene er alle laget av 100 prosent resirkulert polyester fra plastflasker. Buksene er laget av en blanding av 65 prosent av den samme polyesteren og 35 prosent økologisk bomull. Om farging og etterbehandling – den mest forurensende delen av klesproduksjon – gir de ingen opplysninger.

Etter gjentatte henvendelser får vi vite at uniformene er produsert i Storbritannia og i Sri Lanka, men vi vet ikke hvor hovedvekten av produksjonen ligger, eller hvilke klær som er produsert hvor, og heller ikke hvor råvarene stammer fra eller er foredlet.

Hvem skal bruke klærne etter toppmøte?

Hvor lenge produkter brukes utgjør den største forskjellen for både klima og miljø. Klær du ikke har valgt selv, men fått av noen som ikke kjenner deg, er typiske plagg som blir liggende ubrukt. Har de i tillegg store logoer og annet som gjør dem tids- og stedsbestemte, er sjansen for gjenbruk liten.

Det er mulig at Glasgow City Council og noen av de frivillige synes klærne er fine, men i våre øyne er de ikke det. De ville passet for personalet på en bensinstasjon, men det er jo ikke salg av fossilt drivstoff som er på agendaen i Glasgow. Men siden det «bærekraftige» materialet viste seg å være fra resirkulerte plastflasker, altså fossilt opphav, kan man jo lure.

Klærne burde ikke vært produsert i det hele tatt og selvsagt ikke vært omtalt som «bærekraftige».

Det er også mulig at noen av de tusen frivillige har lite klær, og er glade for en glorete topplue, sorte og blå uformelige bukser (i en blanding av resirkulert plast og økologisk bomull), en ytterjakke, en fleece-jakke, poloskjorte og en hettegenser, men sjansen for at skapene allerede er fulle av liknende og bedre plagg, er mye større.

Kort sagt: Klærne burde ikke vært produsert i det hele tatt og selvsagt ikke vært omtalt som «bærekraftige».

Gis til hjemløse etter toppmøtet

Å unngå å skape avfall er et uttalt mål for COP26, og dette skal gjøres gjennom gjenbruk, resirkulering og ved å ta hensyn i design- og materialvalg. Produsenten opplyser at det finnes en plan for hva som skal skje med klærne etter arrangementet.

De frivillige som ikke vil beholde klærne sine kan levere dem tilbake, og de vil enten bli donert til hjemløse eller revet opp og brukt til energigjenvinning.

At disse klærne skal kunne leveres inn etterpå om de frivillige ikke vil bruke dem, gjør ikke saken noe bedre. Det er ikke mangel på lett brukte eller lite brukbare klær til både gjenbruk og energigjenvinning.

Er plastklær bra for klima?

I mange av redskapene som finnes for å sammenligne klima- og miljøbelastninger av ulike tekstile materialer trekkes polyester, og særlig resirkulert polyester, frem som de med minst klimabelastning. Samtidig reises det stadig sterkere røster som protesterer mot disse sannhetene. (Les f.eks. Tone Skårdal Tobiassons artikkel på Impakter.com.)

Grunnlaget for sammenligningen er såkalte livssyklusanalyser. Disse analysene viser et produkts miljøavtrykk fra råvareutvinning til avhending. For klær er disse analysene både få og mangelfulle, og det er mye som kan oppnås gjennom å velge livssyklusanalysene strategisk.

Den uavhengige analytikeren Veronica Bates-Kassatly beskriver hvordan produsenter velger analysene som gjør at de syntetisk materialene kommer best ut, og som konsekvens blir verst for naturen . Dette er vanskelig å kontrollere, blant annet fordi privateide HIGG Co., med deres Material Science Index, det mest brukte av slike sammenligningsredskaper, hemmeligholder sine kilder.

Vi vil hevde at ingen vet om polyester er bedre for klima, men det er noen som tjener svært mye på å hevde dette, og at de som tjener mest er de som står bak denne «sannheten».

Resirkulert hva da?

Det som derimot er sikkert, er at polyester, og de andre plastmaterialene som brukes i klær, er en vesentlig kilde til spredning av mikroplast til hav, vann og luft. Det gjelder også resirkulert polyester.

Hvorfor ikke utvikle en uniform basert på lokale skotske tradisjoner og gjenbruk?

Ingen av de plastspesifikke problemene, den manglende nedbrytbarheten og spredningen av mikroplast, tas med i regnestykkene som vi nevner over. PET-flasker som «resirkuleres» til polyesterfiber er i seg selv en dårlig idé, ifølge Changing Markets Foundations rapport om syntetiske materialer.

Egenskapene som er lagt inn i plasten utnyttes ikke i klærne, og systemet for flaske-til-flaskeresirkulering fungerer bedre. Tekstilfibrene blir dårligere, og kan ikke resirkuleres igjen, slik som flaskene. Det er selvsagt derfor produsentene av disse klærne enten vil gi dem bort til hjemløse eller levere dem til energigjenvinning.

Lokal produksjon som løsning

Skottland har en stolt tekstilhistorie, med Shetlandsull, fantastisk tweed og tartan – de rutede ullstoffene. Hvorfor ikke utvikle en uniform basert på lokale skotske tradisjoner og gjenbruk?

Ja, vi forstår at de frivillige må kunne gjenkjennes, men for å få til det trengs kun ett godt synlig plagg, eller bandolær eller en artig hatt.

Lokal produksjon utnytter råvarer bedre, minsker transport, og ikke minst står klærne seg over tid. De tusenfrivillige kunne vært en fargerik flokk med leken bruk av skotske tradisjoner. Å bruke historien som ressurs for fremtiden har mange fordeler, som vi også har omtalt før i Nationen.

Offentlig innkjøp

Det offentlige er store innkjøpere. Det står dårlig til med både miljø- og innkjøpskompetanse hos de svært mange som har ansvar for å kjøpe tekstiler. Derfor arbeides det i disse tider med en innkjøpsveileder i Norge.

Dersom slike initiativ skal bidra til reduksjon i klimabelastning må de ikke kapres av lettvinte tanker om «bærekraftige materialer», men at det tvert imot må utvikles systemer som sikrer innkjøp av gode produkter som utnyttes maksimalt gjennom lang bruk og godt stell.

For å få til det trengs gode rutiner for samarbeid mellom kjøper, bruker, leverandør. Klimatoppmøtets uniformer er et grelt eksempel på hvor ille det kan gå.

Klima mot miljø

Klimakrisen er alvorlig. Men det er også miljøkrisen. Å «redde» klima gjennom å ødelegge miljø, er bak mål. Denne diskusjonen handler selvsagt ikke bare om klær. De «utslippsfrie» elbilene, er jo tross alt bare «utslippsfrie» dersom man ikke regner med utslipp andre steder og i andre former. Debattene om vindmøller inneholder mange av de samme ingrediensene.

Tall og rangeringer er viktige redskaper i klima- og miljødebatten. Derfor må vi passe på hvem som får bestemme over disse sannhetene. Det går galt når bukken alene skal få passe havresekken, eller ulven på bestemor, for å si det sånn. Vi har allerede påpekt dette i Tekstilforum i forbindelse med EUs utvikling av en merkeordning der den masseproduserende klesindustrien får lov til å husere alene, en sak som har blitt plukket opp av flere medier, blant annet NRK.

Vi må stoppe opp og ikke la de samme globale storprodusentene som teppebomber verden med dårlige plastklær også få lov å teppebombe oss med «sannheten» om at produktene deres er bra for oss og kloden. «Resirkulerte» plastklær vil aldri redde klima, og de er en katastrofe for miljøet.

Forresten: Vi fikk aldri vite hva strikkeluen som topper det hele er laget av, men tipper akryl. Akryl er ikke et blinkskudd verken for miljø eller klær som skal varme. Det er mulig de har tatt høyde for at global oppvarming skal overflødiggjøre at luen burde vært strikket i shetlandsull.

Oversikt over SIFOs klesforskning finner du her.


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS