På Det internasjonale skiskytterforbundets (IBUs) hjemmesider finner vi en knusende rapport om president Anders Bessebergs utskeielser gjennom mange år. Den uavhengige granskningskomiteen hevder at Besseberg har beskyttet russiske interesser i tilnærmet alt han har gjort som president i IBU. I gjengjeld skal den mektige idrettslederen ha mottatt gaver i form av tjenester fra sexarbeidere, klokker, jaktturer og ferier.

Økokrim har siktet Besseberg for grov korrupsjon. Gjennom sin advokat benekter Besseberg alle forhold. Har mannen, som etter sigende har hatt stålkontroll i IBU i 26 år, mistet sitt etiske kompass på veien, eller kan hans påståtte eskapader kobles til mannsdominansen i norsk og internasjonal idrett?

Likestillingstiltak har ikke hjulpet

Kvinners underrepresentasjon i idrettsorganisasjoner er godt dokumentert i internasjonal forskning. I den grad organisasjonene har blitt mer likestilte i de senere år, avdekker forskning at endringene har vært små og ikke alltid bærekraftige. Tiltak har i liten grad bidratt til å transformere de mannsdominante organisasjonene til mer likestilte, inkluderende og demokratiske organisasjoner. I tillegg avdekker forskningen at ulike former for motstand mot likestilling fortsatt er i spill og at dette hindrer substansiell endring.

Forskningen viser også at kvinner og menn i mange tilfeller har motstridende idrettspolitiske mål, til dels ulike kompetansegrunnlag, ulike organisasjonsideal og ulikt syn på hva slags ledelsesformer og relasjoner som skal prege idretten som organisasjon. Det er med andre ord grunn til å stille spørsmål ved om Besseberg hadde kunnet operere slik rapporten konkluderer at han har gjort, dersom ledersjiktet i norsk og internasjonal idrett hadde vært mer kjønnsbalansert.

Norges idrettsforbund bør endre kurs

Bare noen måneder etter at Berit Kjøll gikk på som president i Norges idrettsforbund (NIF), kunne 30 norske idrettsledere som også innehar internasjonal verv annonsere at norsk idrett skal etablere en tydeligere stemme internasjonalt. Herunder skal norske idrettsledere markere seg innenfor følgende områder: Godt styresett, Fair Play og bærekraft. Kjøll har også vært imponerende tydelig når det gjelder manglende likestilling og kjønnsbalanse i idrettsorganisasjonen i Norge.

I forbindelse med NIFs ledermøte våren 2020 uttalte Kjøll at «Her har vi en stor og viktig jobb å gjøre. Jeg har klare forventninger til at det tas grep i de ulike organisasjonsleddene». I talen til ledermøtet sa hun også at «… til tross for at vi har kjønnsbarometer og mentorprogram for kvinner, og etter min mening har verktøyene på plass, klarer vi fortsatt ikke endre kjønnsbalansen i ledelsen i norsk idrett». Videre kommenterte hun til VG 9. juni at «… det er en stor utfordring – og mer enn det: Det er uakseptabelt».

Gitt at anklagene mot Besseberg stemmer, er det all grunn til å heie på Kjøll og andre norske idrettsledere som ønsker endring, både når det gjelder godt styresett og kjønnsbalanse. Det er derimot også grunn til å hevde at Kjøll og hennes kollegaer bør endre kurs, dersom faktiske endring er målet.

Langt igjen til lik fordeling av makt

I Norge har lovbestemt kjønnskvotering vært sterkt medvirkende til at flere kvinner har kommet inn i idrettens besluttende organer på alle nivåer. I NIFs nøkkeltallsrapport fra 2019 finner vi at 41 prosent av medlemmene i norsk idrett er jenter/kvinner, mens andelen kvinner i ulike styrer er 37 prosent.

Samtidig viser rapporten at hele 87 prosent av de valgte lederne (presidentene) og 69 prosent av de administrative lederne i særforbund (generalsekretærer) er menn. I idrettskretsene er 64 prosent av de administrative lederne og 9 av 11 av de valgte idrettskretsledere, menn (NIF, 2020, s. 31-32).

Det har altså skjedd en forholdsvis stor likestillingsutvikling i idrettsorganisasjonen generelt. Samtidig er organisasjonen langt fra å være i mål med likefordeling av makt og innflytelse mellom kvinner og menn.

Tiltak for kvinner gjør kvinner til «problemet»

I en gjennomgang av NIFs arbeid med kjønnsbalanse fra 1971 til 2020 - nesten 50 års historie - finner jeg med mine to medforfattere Berit Skirstad og Åse Strandbu, to forhold som er viktig å merke seg i denne sammenheng;

• Trykket på arbeidet har i stor grad variert (andre oppgaver har hatt høyere prioritet).
• Tiltakene har i hovedsak vært rettet mot kvinner.

Et av grepene NIF de siste årene har tatt er at det nå prioriteres ansatte ressurser for å skape fremdrift i arbeidet (20 prosent stilling). NIF har også initiert et mentorprogram for kvinnelige ledere, i tillegg til en årlig undersøkelse (Kjønnsbarometeret) som har til hensikt å beskrive «tilstanden» i alle ledd av organisasjonen. Fra og med 2018 er ytterligere tiltak iverksatt. Blant annet har NIF de siste tre årene markert 8. mars ved å invitere til «Idrettens kvinnedag». I tillegg har NIF ved idrettsstyret satt mål om at 40 prosent av ledervervene skal bekles av kvinner innen Idrettstinget i 2023. Det som er verdt å merke seg i denne sammenheng er at de aller fleste tiltak NIF har iverksatt, retter seg mot «å støtte og hjelpe» kvinner. Dette på tross av at tidligere undersøkelser viser at tiltak der kvinner blir gjort til en spesiell og midlertidig satsningsgruppe, er lite egnet til å utfordre og endre etablerte maktforhold i organisasjoner.

Det ganske nylig lanserte «Kvinneløftet» (initiert av Kjøll selv) er også et eksempel på hvordan NIF tilnærmer seg utfordringen. Det er fortsatt kvinner som skal løftes, det er kvinners manglende trygghet og selvtillit som skal avhjelpes. Det er kvinner som må kvitte seg med såkalte «skamtriggere», slik det ble poengtert under arrangementet «Idrettens kvinnedag» i 2020. Skammen vi kvinner «naturlig» bærer med oss, identifiseres altså som en årsak til at vi ikke påtar oss lederverv i idrettsorganisasjonen. Satt på spissen kan vi hevde at det er kvinnen som identifiseres som «problemet», som må gjøre noe med egne barrierer.

Hva med å se på mennene?

At idrettsorganisasjonen er kjønnet, det vil si at organisasjonen i all hovedsak er skapt, utviklet og ledet av menn, blir i liten grad problematisert. Snarere fortsetter organisasjonen å forstå seg selv som kjønnsnøytral. Det stilles med andre ord ikke spørsmål ved hvem som har satt og fortsatt setter premissene, hvem som i hovedsak preger arbeidet som gjøres og hvordan det gjøres, idrettspolitikken som føres og hvilke virkelighetsdefinisjoner organisasjonen er bærer av. Overordnet stilles det få om ingen spørsmål ved institusjonaliserte praksiser, tenke- og væremåter. Lite er med andre ord gjort for å utfordre det som i utgangspunktet har ført til eksklusjon av kvinner, den kulturen som har muliggjort Bessebergs påståtte utskeielser.

Det er skrevet tusenvis av bøker om institusjoner som er organisert, bemannet og styrt av menn. Tradisjonelt har det derimot vært liten interesse for å reflektere over konsekvensene av at menn (nærmest alene) innehar de mektigste posisjonene i disse organisasjonene.

Tidligere kultur- og idrettsminister Linda Hofstad Helleland er ikke overrasket over Besseberg-saken, på grunn av hennes erfaring med internasjonal idrett og kreftene bak. Med tanke på at moderne idrett i utgangspunktet var skapt av og for menn, bør saken heller ikke overraske oss «vanlige dødelige». Internasjonal og norsk idrett gjenspeiler også i dag et kjønnsideologisk innhold. Det er dette Kjøll og andre idrettsprofiler (som Amalie Iuel, Maren Lundby og Grace Bullen) står opp imot når de går i bresjen for like muligheter for kvinner og menn i idretten.

Vi vet ikke hva utfallet av Besseberg-saken blir. Innholdet i anklagene forteller oss likevel om en kultur, som med all sannsynlighet ikke hadde fått vokse frem i en mer kjønnsbalansert organisasjon.

Sitter Norges idrettsforbund på nøkkelen?

Besseberg-saken er et godt eksempel på hvor galt det kan gå dersom det såkalte idrettsdemokratiet ikke inkluderer det mangfoldet idretten tross alt skal representere. Kjøll er opptatt av handling foran ord. Dersom godt styresett, Fair Play og bærekraft skal bli en realitet i norsk og internasjonal idrett må nye koster tas frem.

Det er ikke første gang en idrettspresident har satt seg som mål at 40 prosent av ledervervene i norsk idrett skal bekles av kvinner. Også under Børre Rognlien (Idrettspresident 2011 – 2015) var dette et mantra. Etter 50 år med tiltak som kun rører i overflaten, er det kanskje nødvendig å utarbeide en ny strategi? Den bør inkludere at norsk idrett slutter å «oppdra» kvinner (jmf. mentorprogram for kvinnelige ledere), og snarere gå den tunge veien via systemiske og strukturelle endringer.

Med andre ord er det kanskje NIFs organisasjonsavdeling som sitter på nøkkelen til å få på plass et kjønnsbalansert og bærekraftig styresett i norsk idrett.

Referanser:

Elling, A., Hovden, J. og Knoppers, A. (2019): Gender diversity in European sport governance. Routledge Research in Sport, Culture and society.

Hovden, J. (2004): Makt, motstand og ambivalens. Betydninger av kjønn i idretten. HIF-Rapport nr. 8.

Hovden, J. (2012). Discourses and strategies for the inclusion of women in sport - the case of Norway. Sport in Society: Sport and Gender, 2012-04-01, Vol.15 (3).

LES OGSÅ:

Idrettsforskning avslører skjult nasjonalisme