(Fred, frihet) og ALT GRATIS!

Vi snakker antagelig om nyere tids mest spektakulære utbrudd av selvbedrag - med et tilhørende, om enn kortvarig anfall av massesuggesjon: Ubegrenset energi, gratis og uten forurensning - Kald fusjon!

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Det sprang en bombe i Utah den 23. mars 1989. De to forskerne Martin Fleischmann og Stanley Pons hadde klart å produsere fusjonsenergi, ved romtemperatur og “på kjøkkenbenken”! Verdens energisituasjon var revolusjonert for all fremtid, verden hadde nå fått et uuttømmelig reservoar av billig og ren energi!

De to Utah-forskerne hadde altså klart, ved romtemperatur og med enkel apparatur, det hundrevis av forskere med tiårs arbeid, milliarder av dollar og millioner av grader celsius hadde måttet gi opp, nemlig å utnytte fusjonsenergien til et fredelig formål.

Fusjon og fisjon

Fusjon, i motsetning fisjon (som er kilden til tradisjonell kjernekraft), vil si å tvinge to atomkjerner sammen, i stedet for å splitte én atomkjerne. Splitter du en kjerne, får du to lettere elementer, samt en betydelig mengde frigjort energi. Det er denne energien vi benytter til å lage elektrisitet.

Ved fusjon skaper du i stedet ett tyngre atom, du forvandler for eksempel hydrogen til helium, og frigjør samtidig en uhorvelig mye større mengde energi. Det er som forskjellen mellom en vanlig atombombe og en hydrogenbombe - som bruker atombomben nærmest som tennsats!

Fusjonsenergien har vært brukt i hydrogenbomber, og er i daglig bruk i Sola. Men ingen hadde foreløpig klart å temme denne voldsomme energien. Dertil krevdes det alt før høye temperaturer og trykk - enkelte har fryktet at de kjempemessige konstruksjonene skulle kollapse under det fysiske presset.

Det vil si; Det var før Fleischmann og Pons og den kalde fusjon.

Hvorfor gjøre det vanskelig?

Martin Fleischmann var tsjekker, bosatt i England. Han var, og er fremdeles, kjemiker. Stanley Pons var hans elev, og de to jobbet på denne tiden ved University of Utah. Med i historien hørere også en annen forskergruppe, ledet av Steven Earl Jones ved Brigham Young University, og antagelig også en rekke andre forskergrupper som syslet med samme ideer: I stedet for å tvinge h-atomene sammen med laser eller voldsomme temperaturer og kollisjoner, hvorfor ikke prøve noe litt mindre dramatisk?

Hvorfor ikke frigjøre deuteriumdioksid ved en palladiumelektrode? Palladium er et såkalt edelmetall, og ruster dermed ikke, og oppløses heller ikke i syre. I tillegg hadde det lenge vært kjent at palladium kan ta opp i seg store mengder hydrogen, slik at det bygges opp store hydrogenkonsentrasjoner inne i metallet. Tenk om man kunne gjøre konsentrasjonen så stor, at hydrogenet fusjonerte?

Sensasjon!

Den 23. mars 1989 innkalte universitetet i Utah til pressekonferanse: De hadde fått det til! Det eneste verden så langt hadde sett var enorme konstruksjoner i milliardklassen, der men hadde oppnådd millisekunder av fusjon. I kjelleren hos Fleischmann og Pons, derimot, hadde det boblet et lite glass med noen elektroder i - i mangfoldige timer!

Verden, i hvert fall fysikernes, gikk bananas. Forskerne, skeptiske eller entusiastiske, nærmest stormet til sine laboratorier, investorene stormet etter.

Og så fikk vi en demonstrasjon av et pussig, men velkjent fenomen: De første dagene fikk “alle” apparaturen til å virke, etter hvert ble det færre og færre - inntil vi sto igjen med en liten, hard kjerne entusiaster som har fortsatt å produsere kjernekraft “på kjøkkenbenken” helt fram til våre dager. Deres problem er at ingen tror på dem lenger.

Så: Hva skjedde?

Vi går tilbake i tiden enda en gang. Fleischmann hadde vært fascinert av palladiumets spesielle egenskaper i mange år. Men han var ikke den eneste. Allerede i 1926 hadde to tyske forskere annonsert i det kjente tidsskriftet Die Naturwissenschaften, at de hadde forvandlet hydrogen til helium ved hjelp av palladiumpulver. Oppdagelsen vakte en del oppsikt, men ble etter en stund trukket tilbake, da det viste seg at heliumet stammet fra glassapparaturen som ble brukt under forsøket.

Året etter kom en svenske på banen. Han innførte elektrolyse i prosessen, og produserte helium som sine forgjengere. John Tandbergs patentsøknad ble imidlertid avslått fordi den ikke var detaljert nok - et lite forvarsel om Fleischmann og Pons? Etter Tandberg kom så et par ungarere som jobbet i nærheten av den store kjernefysikeren Rutherford i Cambridge i 1935. De hevdet også å kunne forvandle hydrogen til helium i en kjernereaksjon, men Rutherford var skeptisk: Han kunne ikke registrere utslipp av nøytroner - noe som måtte finnes, dersom det skulle dreie seg om fusjon.

Men ideen levde videre. Særlig to miljøer jobbet hardt med den på slutten av 1980-tallet: Utah og Brigham Young. I Utah brukte de et svært enkelt oppsett: En beholder med en elektrolytt blant annet bestående av tungtvann og to elektroder, en av platina og en av palladium. Elektrodene var koblet til strøm og det hele senket ned i et vannbad. Ved å måle temperaturen på vannet, fikk man et mål på energiutviklingen i elektrolytten. Hvis man visste hvor mye strøm som ble tilført, var det enkelt å registrere eventuell ekstra oppvarming, som dermed måtte(?) komme fra fusjon.

Melt down!

En morgen gikk en av Pons studenter ned i universitetskjelleren for å inspisere. Beholderen hadde eksplodert! Palladiumelektroden var i tillegg nærmest fordampet og det var et stort hull i gulvet.

Hadde en kjernereaksjon kommet ut av kontroll? En “melt down”?

Fleischmann og Pons mente det, og glemte eller overså eller hva vet vi, at en slik kjernereaksjon burde ha drept alle som befant seg i nærheten. Noe den ikke gjorde.

"Det er alltid noen som nekter å slutte å tro - 1. Tidsskriftet Infinit Energy feirer den kalde fusjonens tiårsjubileum. Men hva er egentlig revolusjonert? Har noen skaffet energi?"

På to hjul i svingene og ?

Det var omtrent på denne tiden de to ble oppmerksomme på Steven Earl Jones ved Brigham Young. Han hadde jobbet etter samme spor i flere år, og var like ved å publisere sine resultater. Nå begynte det å haste! Vi snakker tross alt om løsningen på all fremtidens energi - på patenter, milliarder, ære og evig berømmelse. Førstemann i mål ble neste århundres Einstein eller Faraday!

Det var vel derfor det gikk litt fort mot slutten. Fleischmann og Pons slo Jones på målstreken, men for å få til det, måtte de snyte Jones og bryte en avtale om felles publisering. Og de måtte gi slipp på det meste av det vi kjenner som vanlig vitenskapelig prosedyre. I stedet for å sjekke sine resultater igjen og igjen, for deretter å publisere dem i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift (der stoffet ville blitt nøye gransket av fagfolk før publisering), gikk universitetet i Utah rett til offentligheten: Pressekonferanser og avisoppslag. TV-intervjuer og utsikter til gigantkontrakter.

Marerittet

Desto mer pinlig ble det etter hvert som ingen andre klarte å gjenta Utah-forskernes resultater. En forskergruppe ved MIT satte igang øyeblikkelig, og kunne rapportere “no neutrons” et par uker senere. I tiden som fulgte, kom liknende rapporter fra det ene seriøse instituttet etter det andre.

Men hva betydde dette? Gjorde de noe galt - eller hadde Fleischmannn og Pons gjort noe galt? Det var ikke lett å vite, for ettersom intet så langt var formelt publisert, fantes det heller ingen detaljert bruksanvisning andre forskere kunne jobbe etter.

Fleischmann kunne forsikre verden om at det var de andre som gjorde feil. “Det er uhyre viktig å forme elektrodene riktig”, hevdet han, og beholderne måtte også ha det helt riktige volum, osv. “Men hva er riktig?”, spurte en skare mer og mer irriterte tilhørere. Veel, vi snakker om århundrets oppdagelse, gjør vi ikke?

"Det er alltid noen som nekter å slutte å tro - 2. Dette bildet er fra den 8. International Conference on Cold Fusion i Lerici i Italia i 2000. Det som imidlertid kjennetegner slike miljøer, er at de med tiden blir mindre og mindre - og mer og mer perifere i forhold til vitenskapen forøvrig."

Det er mulig denne litt triste historien hadde sluttet annerledes, om det ikke hadde vært for alle de involverte parters overbevisning om at de satt på nettopp “århundrets oppdagelse”. Alle hadde jobbet hemmelig, i isolasjon fra mer kompetente kjernefysiske forskermiljøer. En ekte kjernefysiker ville ha spurt hvor det ble av nøytronene og gammastrålene og alt det der, som tross alt følger selv de mest “renslige” kjernereaksjoner.

Og ettersom ingen av kjernereaksjonens signaturer var der, ville de kanskje ha begynt å lete etter en annen forklaring på det de så - kunne det være en kjemisk reaksjon av en eller annen type?

Slik det nå hadde utviklet seg, hadde to forskere satset alt på noe som ikke holdt. Men hodene var framme, buksene nede, og hele verden sto og så på.

Jeg ble sittende ved siden av Fleischmann på et fly på vei til Kansas City senhøstes 1991. Jeg prøvde å få i gang en samtale, og kanskje et intervju? Han hadde ikke særlig lyst til å snakke?

Powered by Labrador CMS