NRK fortjener honnør for å gi samene betydelig plass i radioføljetongen om norgeshistorien. Føljetongen har ført til bred debatt. Dette er en debatt som i liten grad har gått på det faglige innholdet i serien, men heller på om det er riktig av NRK å lansere serien om Norges historie som historie «sett fra et samisk perspektiv».

Det er imidlertid gode grunner til også å drøfte seriens faglige innhold og forskningsmessige forankring.

Viktig spørsmål for rettsforholdene i Finnmark

Den faglige formidlingen, i en serie som har både gode og svake sider, er nylig blitt kritisert av Ragnhild Nystad, leder for Kárášjoga Sámiid Searvi og en sentrale stemme i Karasjok (Ságat, nettutg. 6. jan. 2022).

Det er for tiden et særlig søkelys på kommunen, da Finnmarkskommisjonen, i dens utredning av Karasjok, kom til at lokalbefolkningen der er eiere av den tidligere «statsgrunnen» i kommunen. Saken skal nå opp for domstolene.

Kritikken fra Nystad er blant annet rettet mot NRK-seriens fremstilling av kongens eiendomsrett til jorda i Finnmark på 16- og 1700-tallet (i episode 5). Dette spørsmålet kan ha stor betydning for hvordan rettsforholdene i utmarka i Finnmark er den dag i dag.

NRKs programredaktør har respondert på kritikken ved å anføre at Einar Niemi, professor emeritus i historie, og den som formidlet biten om 1600- og 1700-tallshistorien, ikke har hevdet at kongen eide jorda i Finnmark, men at «dette var en oppfatning som ble dannet fra slutten av 1600-tallet som ble videreført i forvaltningen helt frem til 1965» (Ságat, nettutg. 7. jan. 2022). Redaktøren viser også til at Niemi har uttalt at det finnes andre syn på denne oppfatningen, uten at de blir presentert i programmet.

Viktig at statskanalen har faglig forankring

For noen vil det fremstå som kuriøst å bruke energi på gammel eiendomshistorie. Sett i lys av kritikken som er reist, og den pågående rettskartleggingen i Finnmark i regi av Finnmarkskommisjonen, er det ikke det. For retten «til land og vann» skal avgjøres etter reglene om «alders tids bruk», eller det professor Kai Krüger i sin tid omtalte som «de lange tidsaksers juss».

Innen denne delen av rettsvitenskapen har man et hundreårsperspektiv, hvor den som lenge nok har vært i god tro om sin rett – i dette tilfellet muligens staten og dens rettsetterfølger – faktisk kan få medhold av domstolene. Nettopp derfor er det viktig at det statskanalen formidler, har faglig forankring.

Hadde myndighetene god tro?

Loven som åpnet for at staten kunne selge jord i Finnmark, ble vedtatt i 1863. Slik sett får hundreåret forut for 1863 stor betydning også for folk i Finnmark i dag. For staten kunne lovlig sett ikke selge jord uten at den allerede eide jorda. Videre dannet jordsalgsloven av 1863 grunnlaget for at staten både kunne eie og selge jord gjennom de påfølgende jordsalgslovene fra henholdsvis 1902 og 1965, og endelig til at staten kunne overdra denne jorda til Finnmarkseiendommen (FeFo). Finnmarkseiendommen er organet som i 2006 ble satt til å eie og forvalte jorda som da ble tilbakeført til folket i Finnmark.

For å vurdere hva som var den gode troen tilbake i tid, er det av interesse hva så vel myndighetene som allmuen i Finnmark mente om den eneveldige danskekongens rett til jorda på 1700-tallet. I det følgende skal jeg ha søkelys på myndighetene. Dog ikke på kong Christian VII personlig. Han led av schizofreni og tilbragte angivelig mer tid i dårlige kneiper i Københavns havneområder enn i regjeringskontorene. Tross lang regjeringstid (1766–1808) satte han aldri sine bein i Finnmark, eller for den saks skyld i andre deler av Norge.

Hva allmuen – sjøsamene langs fjordene og elvedalene, norske bumenn på øyene og halvøyene ved kysten, eller fjellsamene på vidda – mente, skal jeg heller ikke gå inn på. Selv om det er viktig nok, vil det kreve mer forskning og studier enn vi i dag har tilgjengelig.

Klare oppfatninger om befolkningens rettigheter

Derimot er det mulig å si noe om hva datidens embedsmenn, slik som amtmann Torkil Fieldsted (1772–1778) og grenseeksaminator major Peter Schnitler mente. Det samme gjelder sorenskriver Hans Paus (1753–1770), Kongens Rentekammer i København og samtidige rettslærde som Johan Fr. Schlegel. Ser vi på det de har ment og skrevet, finnes det lite som peker på oppfatninger om Kongen som jordeier, ut over omtale av han som eier i funksjon av å være «territorial herre» eller allmenningseier.

Derimot finner vi klare oppfatninger om rettigheter for befolkningen langs fjordene og elvedalene; både hos Schnitler og Paus. Likeledes dokumenterer eldre kirkebøker eksistensen av private eiendommer på 1700-tallet, noe disse tre eksemplene fra 1779, 1779 og 1780 viser.

Deling av felles jord, ikke overdragelse fra Kongen

I tidligere argumentasjon for statens eiendomsrett er det i liten grad tatt høyde for at eiendomsbegrepet i det dansknorske eneveldet var lagdelt. Både Kongen, godseieren og bonden kunne «eie» samme areal. Når konger er omtalt som eier av jorda eller skogen i 1700-tallets Finnmark, er det nettopp i posisjon av å være landets hersker eller territoriale herre, altså i medhold av høyhets- eller overeiendomsretten. Denne retten er senere blitt til statens styringsrett og har intet å gjøre med alminnelig, privat eiendomsrett.

Den såkalte jordutvisningsresolusjonen av 1775 har lenge vært et argument for Kongens eiendomsrett. Sagt med ordene til professor Gudmund Sandvik, lå det en forutsetning til grunn for resolusjonen om at når Kongen «kunne utvise (overdra) stykker av grunn til privat eiendom, ville dette naturlig oppfattes slik av dem det berørte at Kongen var eier, ikke bare av skogen, men også av grunnen i Finnmark» (NOU 1993: 34 s. 306).

Realiteten er imidlertid at resolusjonen ikke åpnet for overdragelse av Kongens jord, men derimot deling, oppmåling og skyldlegging av jordfellesskap. Dette fremgår av resolusjonens tittel (res. ang. Jorddelingen ...), etterfølgende praksis og det forhold at jorddelingen var gratis. Det var altså deling og individualisering av bygdefolks felles jord, og ikke en overdragelse av jord fra Kongen, som fant sted.

Det medfører således ikke riktighet at det forelå en oppfatning om at Kongen, eller staten, eide jorda i Finnmark på 1600- og 1700-tallet, utover den høyhetsrett Kongen hadde som landets hersker. Oppfatningen om et statlig eierskap, nærmest av privatrettslig art, oppsto først flere tiår etter at Norge kom inn under svensk overherredømme i 1814, og kom første gang til uttrykk i lovs form i nevnt i jordsalgslov av 1863.

NRK har et faglig ansvar

Loven, og det statlige eierskap den instituerte, ble vedtatt på bekostning av eksisterende rettigheter til land og vann, noe lovmakerne neppe kunne være uvitende om. Loven, og eiendomsretten, hadde således ikke nødvendig rettslig forankring, en forankring som ikke ble reparert gjennom nye jordsalgslover som vedtatt på 1900-tallet. Den ble neppe heller reparert da det statlige eierskapet ble overført til Finnmarkseiendommen.

Når NRK har påtatt seg å formidle samenes historie til det norske folk, har statskanalen også påtatt seg et faglig ansvar. Det fremstår ikke som betryggende redaktørhåndtverk hos landets største kultur- og nyhetsformidler å presentere en historie som ikke bare mangler nødvendig faglig og forskningsmessig forankring, men som også kan skape usikkerhet om rettsforholdene i Finnmark forut for en viktig domstolsbehandling.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap