Øyrehagen Sunde er stipendiat i rettshistorie ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø (UiTø), men har en annen tilnærming til jussen enn mange av sine kolleger.

- Det heter seg at jurister skal få folk til å følge loven. Jeg ønsker å få folk til ikke å følge loven, sier juss-forskeren.

Ansvarsfraskrivelse

Han vil til livs holdningen om at samfunnet og rettsvesenet er så institusjonalisert at det ikke kan påvirkes. Ei slik holdning fører ifølge Øyrehagen Sunde til at rett blir noe som ikke angår enkeltmennesket. Og med ingen interesse følger ingen form for ansvar.

- Hvis enkeltmennesket fraskriver seg ansvaret, blir juridiske aktiviteter underlagt en eneste faktor - makt. Rett er ikke noe som blir tredd nedover hodene våre. Jussen er kun et tjenlig middel til å sikre friksjonsfritt samkvem mellom mennesker. Det er feilbarligheten satt i system, en ufullkommen løsning vi tyr til når den fullkomne løsninga ikke kan nås. Vil vi ha god juss, må vi skape den selv.

Lovfundamentalister

Hvis lov blir alfa og omega, vokser det fram en gruppe lovfundamentalister, påpeker Øyrehagen Sunde.

Alt som ikke står skrevet i lovsamlinga, er rett. Hvor ofte hører man ikke næringslivsledere svare på spørsmålet «Var det riktig?» med «Det var ikke ulovlig.»

- Blind tillit til lovverket tjener ingen. Vi må jakte på de gode mellommenneskelige løsningene. Vi snakker altfor mye om lov og for lite om rettferdighet.

Resultatet er at folket, rettssubjektene, i alt for stor grad assosierer rettferdighet med juss. Når da jussen ikke klarer å forklare kompliserte lovkonstruksjoner, havner jussen i diskreditt.

Å dømme fire personer for medvirkning til drap i Orderud-saken, men ingen for selve drapet, gir først og fremst mening innen jussens verden. Det samme når fetteren til Birgitte Tengs blir frikjent for drapet på henne, men likevel dømt til å betale erstatning.

Jussen kan kun i begrenset grad realisere ønsket om rettferdighet. Det må formidles til folket og her har juristene et kommunikasjonsproblem, mener Øyrehagen Sunde.

Advokatmakt

Maktelementet har selvsagt alltid vært til stede når saker skal prøves for retten. I dag er det ikke bare fritt fram for lovfundamentalistene, vi lever også etter prinsippet at ingenting er rett før det er bevist i en domstol. En slik holdning favoriserer de store aktørene. Enkelte av forsikringsselskapene avviser da også konsekvent alle klager fordi kun de færreste har tid, krefter og ressurser til å prøve saken for rettsvesenet.

Maktutredningen kaller dette en individualisering av makta. Domstolene, tilsynene og individene er i ferd med å overta politikkens makt i Norge, skriver bladet Forskning. Men for å nå fram i retten, kreves ekspertise. Kostbar kunnskap blir dermed det nye maktelementet. Kun de som har råd eller rett til å få oppnevnt advokat av det offentlige, kan kontakte advokat. En bransje som nå selger tjenester for mellom fem og sju milliarder kroner i året, ifølge samme kilde.

- Jeg er blitt slått av hvor utrolig mye politisk makt som er blitt overført til rettsinstitusjoner og domstoler. Veldig mye av rettsutviklingen og lovutviklingen drives ikke lenger av lovgivende myndigheter. I stedet drives den gjennom domstolene, gjennom voldgifter på advokatkontorer og gjennom annen form for regelutvikling unndratt folkestyret, sier professor og leder for Maktutredningen Øyvind Østerud til bladet Forskning.

Noe av makta er endog flyttet ut av landet. Høyesterett har ikke lenger siste ord i mange saker. Den kan bli overstyrt av for eksempel menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Fortsatt politisk styring

Jørn Øyrehagen Sunde er ikke helt enig i Maktutredningens og Østeruds framstilling. Politikerne griper fortsatt inn i alt for stor grad.

- Lovgiver burde konsentrere seg om de store linjene. Enkeltsakene skal domstolene løse. Men det synes som om Stortinget er redd for å miste styringa. De vil ikke overlate nok ansvar til domstolene, sier Øyrehagen Sunde.

Han vil heller at folket skal bli aktive rettsbrukere. Husk på at praksis skaper nesten all den rett vi ser rundt oss, påpeker juristen, og gir følgende eksempel på at lov i praksis kan være noe helt annet enn lov på papiret:

I Storgata i Tromsø kan man krysse veien baklengs og med øynene lukket hvor som helst uten reell fare for liv og lemmer. Bilene vil stoppe, selv om det ikke er noen lov som tilsier det. Gjør du det samme på fotgjengerfeltet mellom Det juridiske fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet, er det slett ikke sikkert bilene stopper, spesielt ikke om vinteren.

- Dette vet folk, selv om det strider mot norsk lov. Med andre ord: Praksis styrer rett, sier juristen.

Lynsjemobb

Det vi trenger er en sunn balansegang mellom aktive rettsbrukere og ettertenksomme jurister. Rett er et spørsmål om interaksjon, sier Øyrehagen Sunde.

På den ene siden trenger man folks spontane rettsfølelse, men uten at den blir holdt i tøylene vil det vokse fram en lynsjemobb. Derfor trenger vi domstoler og institusjoner som kan bidra med ettertenksomhet. Men hører de ikke på folket, blir rett et spørsmål om makt, forklarer juristen.

Øyrehagen Sunde framstiller rettssystemet som bestående av fire elementer:

Montesquieus gamle tredeling av lovgivende, dømmende og utøvende makt - i tillegg er media blitt den fjerde makt.

- Media skal målbære folkets ytringer og være en korreks for de ettertenksomme domstolene og juristene. Men da snakker jeg ikke om meningsmålingsjuss, poengterer han.

- Men jussen vil alltid være en ufullkommen løsning og det vil bli begått feil. For det beste vil alltid være å løse saken før den må inn for rettssystemet, avslutter Øyrehagen Sunde.