Har du tenkt over hvor besynderlig det er at vi kan snakke sammen? At vi kan finne opp nye, lange setninger med hauger av ord og argumenter, og så forvente fra at andre mennesker skal skjønner hva vi mener?

Grunnen til at konseptet i det hele tatt fungerer, er grammatikk, altså overordnede regler for hvordan ordene kan plasseres i setningene. Og mange forskere mener at nettopp evnen til å forstå slik grammatikk er noe av det som skiller menneskene fra de andre skapningene på kloden.

Men nå truer altså et team av helt vanlige stærer med å spenne bein under ideen. Amerikanske forskere har nemlig vist at de sangglade fuglene er i stand til å lære avansert menneskelig grammatikk, bare man uttrykker den på stærspråket.

- Hvis en fugl kan lære disse reglene for mønstrer, kan de ikke forklare det unike i det menneskelige språk, sier psykologiprofessor Timothy Q. Gentner fra University of California, San Diego i ei pressemelding.

Avansert grammatikk

En av finurlighetene i menneskelig grammatikk er at vi kan legge til nye ledd med informasjon midt inne i en setning, ikke bare foran eller bak. Se for eksempel på denne setningen: “Erik Tunstad er redaktør i forskning.no.”

Den kan lett forvandles til setningen: “Erik Tunstad, som bor på Tjøme, er redaktør i forskning.no.”

Eller enda bedre: Erik Tunstad, som bor på Tjøme, ikke langt fra der han ble født, er redaktør for forskning.no.

Slik kan man i prinsippet holde det gående i det uendelige, selv om det kanskje kan bli ei utfordring å holde tråden etter hvert. Og denne formen for grammatikk trodde vi altså var så unik for oss folk at den kanskje lå i bunnen for hele den menneskelige kommunikasjonen.

Men nå ser det ut til at stæren også er i stand til å lære seg sakene. Den har en sang med mange ulike elementer av triller, klapring og herming, og er faktisk i stand til å kjenne igjen den grammatiske oppbygning av strofene.

Lagde sangspråk

Stæren er fugleverdenens svar på Idol-Kurt: Til tross for et ganske ordinært utseende er den en mestersanger med et stort repertoar av egne melodier og coverlåter. Stæren gnisser, klaprer slår triller og hermer etter andre.

Forskerne fra University of California og University of Chicago spilte inn åtte forskjellige klaprelyder og like mange triller. Så konstruere de ulike sanger med forskjellige kombinasjoner av klaprelyder og triller. Slik kunne trillene og klaprelydene brukes som ulike grammatiske elementer i en slags sangsetning.

Forskerne laget to ulike former for grammatikk i sangene. Den ene var en såkalt kontekstfri sekvens hvor for eksempel ulike triller kom først mens forskjellige klaprelyder kom sist. Omtrent slik: Trill-trall-klapre-klopre.

Her kunne man sette inn et nytt par av lyder i midten.

Den andre sangtypen bestod av par av trillelyder og klaprelyder, altså: trill-klapre-trall-klopre. Et nytt par kunne bare settes inn bakerst, slik at hele sekvensen var ei lang rekke av vekslende triller og klaprelyder.

Skjønte tegninga

Så prøvde forskerne å trene opp 11 stærer til å forstå at det var oppbygningen av elementene som utgjorde forskjellen på sangtypene. Fuglene fikk en belønning for å hakke på en knapp hver gang de hørte den kontekstfri sekvensen, men å holde nebbet unna når den andre sammensetningen ble spilt av.

Ni av fjærballene klarte brasene, selv om oppgaven var vanskelig.

De forstod altså at det var en meningsforskjell mellom trill-trall-klapre-klopre og trill-klapre-trall-klopre, men at trull-træll-klupre-klepre eller trull-trill-træll-klepre-klapre-klopre i prinsippet var det samme som trill-trall-klapre-klopre.

Om du forstår.

Fuglene klarte også å bruke lærdommen på helt nye sekvenser, med ukjente triller og klaprelyder. Det tyder på at de ikke bare hadde pugget de ulike sekvensene i den første testen, men faktisk forstod grammatikken i det hele.

- Vår forskning tilbakeviser det kanoniske standpunktet at det som gjør menneskelig språk unikt er vår bemerkelsesverdige evne til å forstå slike mønstrer, sier Gentner, som ledet stærstudiet.

Referanse:

T. Q. Gentner, K. M. Fenn, D. Margoliash & H. C. Nusbaum, Recursive syntactic pattern learning by songbirds, Nature, Vol. 440, 27. april 2006, p 1204-1207.