Populærvitenskap:

Både Bismarck og skandinaviske politikere jobbet for å forene Danmark, Sverige og Norge til ett land på 1800-tallet. En ny bok kaster lys over de hemmelige planene. Her ser vi skandinavisme-motivet fra en propagandaplakat fra 1848.

En spektakulær historie:
De hemmelige planene om å samle Skandinavia til ett rike

POPULÆRVITENSKAP: Planer om kupp og kidnapping er bare noen av ingrediensene i en underbelyst del av den nordiske historien.

I den første halvparten av 1800-tallet holdt et storpolitisk spill på å forandre Skandinavia for alltid – Danmark kunne rett og slett ha blitt slettet fra kartet.

Vi gjennomgår det dramatiske forløpet i vår nye bok Union eller undergang – kampen for et forent Skandinavia. Det er en historie som blant annet involverer krig, hemmelige forhandlinger om en nordisk union, planer om statskupp og kidnapping av den danske kongefamilien.

Men likevel er det en periode og begivenheter som hittil har blitt underbelyst i den nordiske historien, men som vi håper vil få mer oppmerksomhet i årene som kommer.

Bismarck ville samle Skandinavia

For å ta oss igjennom de mest dramatiske høydepunktene, må vi begynne i Preussen. Preussen var et kongerike som dekket det meste av Nord-Tyskland, og som var en maktfaktor i nordeuropeisk politikk på 1800-tallet.

I 1862 ble Otto von Bismarck ministerpresident i Preussen. Og Bismarck hadde en plan. Han ville samle Skandinavia. Helst som et Stor-Sverige, men om nødvendig som en konservativ føderasjon.

Otto,Von,Bismarck,(1815-1898) var ministerpresident i Preussen.

Det var ikke en strøtanke. Ideen inngikk allerede i Preussens utenrikspolitikk under Napoleonskrigene og Første slesvigske krig (1848 til 1851), og var igjen høyaktuell fra 1857 og framover.

Den er registrert hos de prøyssiske utenriksministrene før Bismarck, og hos Bismarcks før, under og etter krigen i 1864, da Danmark led et sviende nederlag og mistet områdene Slesvig, Holstein og Lauenburg.

Bismarck var klar til å gi Nord-Slesvig tilbake til Danmark mot en allianse med et samlet Skandinavia rettet mot Russland.

Europa støttet ideen – Russland var mot

Preussen var ikke alene. Dronning Victoria av Storbritannia foreslo også å løse det slesvigske spørsmålet med en skandinavisk union, mens Frankrikes Napoleon 3. aktivt arbeidet for et samlet Skandinavia.

Det samme gjorde Viktor Emmanuel og Camillo Cavour – mennene som sto bak Italias samling.

Kort og godt støttet en stor del av Europas ledende statsmenn og fyrster at det skulle opprettes en samlet nordisk stat. En stat som, hvis det var opp til Napoleon 3., også hadde inkludert Finland.

En stormakt var derimot konsekvent mot skandinavisk samling. For skandinavistene var Russland dyret i åpenbaringen – både en ideologisk og geopolitisk trussel mot Skandinavia.

Danske topp-politikere planla både kidnapping av den danske kongefamilien og et folkeopprør.

Det var nettopp derfor Russland ikke ville ha skandinavisk samling. Et samlet Skandinavia ville bygge på en mer eller mindre liberal konstitusjonell ordning som Russland ikke ønsket, og et samlet Norden ville sperre Russland inne i Østersjøen.

Russland foretrakk derfor et splittet og mest mulig autoritært Skandinavia som kunne kontrolleres og ikke utgjøre en ideologisk trussel.

Planer om statskupp og revolusjon

Krigen i 1864 handlet om Slesvig. Men den var også tenkt som en skandinavisk samlingskrig. Når politikken slo feil, skyldtes det blant annet at den danske kongen, Frederik 7., døde i 1863.

Den nye kongen, Christian 9., forsøkte å bevare den eksisterende dansk-tyske staten med Russlands hjelp, men det ble en katastrofe.

Situasjonen i grenseområdene mellom dagens Danmark og Tyskland før 1864.

Det førte til et utall av planer om statskupp og revolusjon før, under og etter krigen i 1864. Danske topp-politikere planla både kidnapping av den danske kongefamilien og et folkeopprør.

Deretter skulle svenske og norske soldater sendes til Sjælland. Karl 15. av Sverige og Norge skulle gjøres til dansk riksforstander og en skandinavisk union skulle opprettes.

Politikere slettet sine spor

Dette er historien som ikke skjedde. Og de danske politikerne gjorde sitt beste for å slette alle spor. Derfor har denne fortellingen om skandinavismen blitt glemt. Heldigvis fikk ikke de danske politikerne brent de revolusjonsplanene og brevene de hadde sendt til Stockholm.

I stedet har vi fått historien om den politiske skandinavismen som en bevegelse av romantiske og idealistiske studenter med urealistiske ideer unnfanget ved punsjbollen.

Sannheten er at det i 1864 ble laget et utkast til unionstraktat mellom Danmark, Sverige og Norge som den svenske statsministeren Louis De Geer var klar til å forhandle om med Danmarks statsminister D.G. Monrad.

Nettopp Monrad var sammen med blant forgjengeren C.C. Hall blant de som planla en skandinavisk revolusjon.

Små stater gikk under – store stater overlevde

Erfaringen fra Napoleonskrigene var at små stater gikk under og store stater overlevde. Alle de nordiske landene hadde stirret undergangen i øynene.

Lærdommen var derfor at statsdannelser måtte være av en viss størrelse – politisk, økonomisk, kulturelt, militært og geografisk – for å overleve.

Dette kalles terskelprinsippet, som i praksis var realpolitikk. Poenget var å skape passe store statsdannelser av mer eller mindre beslektede nasjoner.

Ut fra en skandinavistisk dominoteori ville Danmarks undergang true Sverige og Norges eksistens.

Den svensk-norske unionen fra 1814 var et uttrykk for dette. Avgrensningen til den skandinaviske halvøya ga unionen trygghet, og fellesskapet ga flere ressurser. Som storfyrstedømme under Russland var også Finland del av en større statsdannelse.

Men for Danmark var framtiden mer usikker, spesielt når Slesvig og Holstein ville rive seg løs for å bli en del av et samlet Tyskland.

Sammen med tapet av Norge i 1814 bidro dette til dansk undergangsangst og gjorde Danmark til primus motor for skandinavisk samling. Men også i Sverige og Norge var det mange som mente at den svensk-norske unionen ikke var nok, og måtte inkludere Danmark.

Frykt for Russland og Tyskland

Mange nordmenn og svensker så en skandinavisk samling som en betingelse for de skandinaviske nasjonenes overlevelse i møtet med utfordringen fra pan-germanismen og pan-slavismen. Det var bevegelser som forsøkte å samle alle tyske og slaviske stammer i store kulturelle og politiske fellesskap. Tsjekkoslovakia og Jugoslavia var for eksempel utslag av en panslavisme.

Samtidens skandinavister mente at Nordens selvstendighet var truet av Russland og Tyskland. Finland var under napoleonskrigene blitt en del av det russiske imperiet, mens de andre nordiske statene hadde blitt russiske lydstater.

Det endret seg til dels under Krim-krigen, men det var fortsatt en velbegrunnet frykt for russisk innflytelse. Tyskland skulle samles, og skandinavistene fryktet at Danmark ville bli svelget i prosessen. Det var en idé som ikke var fremmed for tyskerne.

Hvis det skjedde, ville Sverige og Norge bli klemt mellom Tyskland og Russland, som begge var ekspansive. Ut fra en skandinavistisk dominoteori ville Danmarks undergang true Sverige og Norges eksistens.

En allianse med mange torner

Situasjonen i grenseområdene etter krigen i 1864.

Spørsmålet om en skandinavisk allianse mellom Danmark og Sverige-Norge var vanskelig fordi det innebar forpliktelser.

Mange svensker og nordmenn vegret seg for å forplikte seg til det som så mer ut som en uunngåelig krig i Slesvig – mot en overlegen stormakt. I tillegg var den svenske og norske militære kapasiteten på midten av 1800-tallet den dårligste på svært lenge.

De som var mot alliansen, mente dessuten at Sverige-Norges geostrategiske interesse lå i Østersjøen, Bottenviken og Finnmark – ikke i det dansk-tyske grenselandet. For dem kunne en skandinavisk union ødelegge for sikkerheten den svensk-norske unionen ga dem.

En gjensidig mistanke

Samtidig var det mistanke om at danskene ikke ville føle den samme forpliktelsen til å hjelpe Sverige-Norge i tilfelle krig.

Mistanken var gjensidig, for noen dansker mente at Sverige-Norge var mer opptatt av Russland – eller av å få Finland tilbake – enn den tyske trusselen sørfra.

Skandinavistenes argument var at trusselen var dobbel, og at Skandinavias overlevelse var betinget av gjensidig solidaritet. For dem skulle en allianse være det som i våre dager er Natos artikkel 5: Angrep på en, det være seg i Finnmark eller Slesvig, skulle være et angrep på alle.

Slik skulle Skandinavias fiender avskrekkes, ikke minst ved at en krig fikk et omfang stormaktene ikke kunne overse.

En konflikt med tre muligheter

Konflikten mellom Danmark og de tyske statene om hertugdømmet Slesvig var i 1863 kommet til et punkt der det bare var tre muligheter.

1. Å gjeninnføre eneveldet

2. Å bli en tysk klientstat

3. Å bruke en krig til å skape en ny løsning.

Mulighet tre var det den danske statsministeren C.C. Hall planla sammen med Frederik 7., Karl 15. og Sverige-Norges ambassadør Henning Hamilton.

Målet var en kort krig som framprovoserte et internasjonalt inngrep. Enten som en internasjonal diktat – eller ved direkte forhandlinger med Preussen.

Det som var umulig i fredstid, ville krigen gjøre mulig. Den var «politikk med andre midler». Tanken var å tape de tyske hertugdømmene mot Preussen og om nødvendig å dele Slesvig.

På militær side var man rett og slett ikke forberedt på den krigen som den danske regjeringen eller skandinavistene så for seg.

Det viktige var at en skandinavisk allianse skulle sikre at Sverige-Norge ble trukket inn i krigen – og med dette oppnå løsningen: Det ville bane vei for en skandinavisk union, og at Karl 15. arvet den danske tronen etter Frederik 7.

Avtalen var inngått – og kongen døde

Alliansen ble inngått, men ikke ratifisert før Frederik døde, og den nye kongen – Christian 9. – fjernet C.C. Hall fra makten. Det ga alliansemotstanderne i den svenske og norske regjeringen tid til å mobilisere.

Det innebar at Danmark måtte stå alene mot Preussen og Østerrike. Tross franske oppfordringer, grep ikke Sverige-Norge inn i krigen, og Christian 9.s forsøk på å bevare de tyske hertugdømmene forhindret en forståelse med Preussen.

Det la grunnen for skandinavistiske revolusjonsplaner.

De militære midlene manglet

Hvis man skal drive politikk med andre midler, så krever det at man har midlene klare. Det hadde verken Danmark, Norge eller Sverige.

På militær side var man rett og slett ikke forberedt på den krigen som den danske regjeringen eller skandinavistene så for seg.

Det skyldtes flere forhold. Manglende bevilgninger var det mest åpenbare, noe mange offiserer også pekte på. Det var politikernes ansvar.

Fraværet av strategisk tenkning og planlegging var noe annet. Det var offiserenes ansvar.

Militæret hadde ikke forestilt seg en krig i forlengelse av politikken som ble ført, og de var ikke på høyde med den politiske situasjonen eller tankegangen. For dem var målet å beseire motstanderen – krig var noe som skulle vinnes. Men Preussen kunne ikke beseires militært.

De forsto ikke at krigen bare skulle brukes til å få en plass ved forhandlingsbordet, der man kunne finne løsningene som var umulige i fredstid.

En brutal erfaring

Samtidig var moderne strategisk planlegging i sin barndom, skapt av nettopp Preussens generalstabssjef Helmuth von Moltke, som tidligere hadde vært dansk offiser.

Det ble en brutal erfaring for Danmark, og en lærepenge for Sverige-Norge. Det svensk-norske militære samarbeidet var aldri så tett som i de følgende tiårene, fram mot unionens oppløsning i 1905.

Krigen i 1864 skulle være skandinavisk. Den kunne ha endt med en deling av Slesvig, samling av Skandinavia eller at Danmark hadde forsvunnet. Delt ved Lillebælt, mellom Preussen og et nytt Stor-Sverige.

Alle tre alternativer var på tegnebrettet, men ingenting av det skjedde. Danmark sto alene og led et katastrofalt nederlag.

Kampene ved Dybbøl, 1864.

Men lærdommen fra 1864 var den samme på tvers av Norden. Nemlig nøytralitetspolitikk, tilpassingspolitikk og småstatspolitikk. En politikk som dominerte hele Norden fram til andre verdenskrig, og som i deler av Norden på noen områder fortsatt merkes den dag i dag.

Fokus på forskjeller i stedet for likheter

Nordisk historie har tradisjonelt blitt skrevet som nasjonal historie, selv når temaet har vært nordisk. Også de beste verkene om skandinavismen har hatt titler som «Skandinavismen i Norge, Sverige eller Danmark».

Det har ikke bare gjort at nasjonalstatenes historiske utvikling har framstått som uunngåelig, men fokus har ofte blitt rettet mot nasjonale forskjeller, mens likheter, samarbeid og felles interesser har blitt feid under teppet.

Det gjelder for eksempel Norges unioner med Danmark og Sverige. Selv forskjellene kan imidlertid se annerledes ut når man skriver historien på tvers av de nasjonale grensene.

Det har vi erfart i arbeidet med denne boken. Den er imidlertid ikke det endelige verket om skandinavisme, men snarere slutten på begynnelsen.

Vi får hele tiden ny kunnskap, og det er fortsatt mange steiner som skal snus, og det er mye som ikke har blitt skrevet om skandinavismen. Det kan bli et springbrett for et enda større, viktigere og mer påtrengende prosjekt: en ny Nordens historie.

Å skrive skandinavismens historie er en stor oppgave, mens Nordens historie er enorm. Men interessen for skandinavismen og Nordens historie de siste årene gjør at forskerne og kompetansen finnes. Mulighetene er der. Det gjelder å gripe den.

Teksten er en lett redigert versjon av den talen som ble holdt i forbindelse med lansering av boken Union eller undergang – kampen for et forent Skandinavia. Lanseringen fant sted 16. september, med Nordens forsvarsministre til stede.

Boken inneholder hittil ubenyttede kilder

Verket vårt bygger på nesten ti år med forskning. Vi har vært i danske, svenske, norske, britiske og tyske arkiver, der vi har funnet kilder som aldri tidligere har blitt brukt. Inkludert en revolusjonsplan som nevner ledende danske politikere.

Vi har lest store mengder publisert kildemateriale, inkludert bøker, pamfletter, tidsskrifter og aviser. Vi har lest mange dagbøker og kildesamlinger.

Vi har lest og brukt den eksisterende litteraturen om skandinavisme i alle de tre skandinaviske landene og lest inngående om periodens internasjonale politikk og nasjonalisme, så Skandinavia og skandinavismen har blitt satt inn i en europeisk kontekst.

Årsaken til at den politiske skandinavismen aldri har blitt avdekket i sin fulle bredde før, er først og fremst at historien har blitt skrevet ut fra nasjonale rammer. Vi har fått historien om dansk, norsk og svensk skandinavisme i stedet for historien om skandinavismen på tvers av Skandinavia.

I tillegg har det europeiske perspektivet ofte manglet, og historikerne i altfor høy grad overtatt en fortelling fra samtidens antiskandinavister om at skandinavismen var dømt til å slå feil. Politiske partsinnlegg har til dels blitt gjort til vitenskapelige sannheter siden de passet inn i historien som skjedde.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS