WTO-avtalen vil gi økt kjøpekraft

- Norske husholdninger kan få en økt kjøpekraft på mellom 6 500 og 15 000 kroner i året når handelsrestriksjonene i fiske- og jordbrukssektoren reduseres i tråd med WTO-avtalen, ifølge Ivar Gaasland ved SNF.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Kjøpekraften kan øke med to til fem prosent. Økningen skyldes mindre subsidiering av jordbruket, billigere mat og en mer lønnsom fiskerinæring, ifølge Gaasland.

I sin analyse har Gaasland antatt at både budsjettstøtte og tollsatser reduseres med to tredeler. Den tar ikke konkret utgangspunkt i den aktuelle forhandlingssituasjonen i WTO, men er i tråd med WTOs langsiktige mål om store reduksjoner i støtten.

Interessekonflikt

  norsk matvareproduksjon

 

Hele 20 milliarder kroner av statsbudsjettet går årlig med til jordbrukssubsidier. Tolltariffene i denne sektoren ligger på 200-400 prosent. I tillegg gis det eksportsubsidier for å bli kvitt overproduksjonen av melk.

Jordbruksprodukter utgjør 63 prosent av norsk matvareproduksjon, resten er fiskeprodukter. Tilsvarende andeler for sysselsettingen er 75 prosent og 25 prosent.

Liten import av jordbruksvarer som også blir produsert i Norge, som kjøtt, egg og meierivarer. Importen er høyere for mer bearbeidede næringsmidler, som for eksempel konditorvarer, sjokolade, stivelse og ferdigmat.

Sett bort fra ost og smør er eksporten av norske jordbruksvarer også lav.

I fiskeri- og havbruksnæringen er eksporten meget høy. Eksportverdien 90 prosent av produksjonsverdien og mesteparten går til EU.

Begge næringer berøres av tollsatser. Norske jordbruksprodukter beskyttes mot konkurranse fra utlandet, mens fiskerinæringen møter tilsvarende tollbarrierer når de eksporterer sine produkter. Men det er bare jordbruket som mottar statsstøtte i nevneverdig grad.

 

 
 

Norges inntekter er - på grunn av landets lille størrelse - avhengig av at vi får eksportert varene vi produserer fra våre rike naturressurser. Men to av våre tradisjonelle primærnæringer, nemlig jordbruk og fiske, utgjør to motpoler i handelspolitikken.

Fiskerinæringen ønsker mest mulig frihandel fordi nesten all fiskeproduksjon eksporteres. Mens jordbruket er helt avhengig av tollbeskyttelse og statssubsidier for å overleve.

Denne konflikten gjenspeiles også i de internasjonale forhandlingene som nylig fant sted i Verdens handelsorganisasjon (WTO), der Norge gikk inn for avtalen som også innebærer en liberalisering av jordbrukssektoren.

Jordbruket etter en liberalisering

Hva blir så konsekvensene av en slik liberalisering?

- Dersom både subsidier og tollsatser reduseres til en tredel av dagens nivå, vil primærjordbrukets omfang reduseres, hevder Gaasland.

Han anslår at jordbruket vil nedskaleres til mellom 20 og 40 prosent av dagens nivå som følge av denne liberaliseringen.

  • For den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien er det særlig kjøttforedling og meieridrift som vil bli mest utsatt av en liberalisering. Gaasland forventer at produksjonen i kjøttforedlingen vil reduseres like mye som i primærjordbruket, dette er et uttrykk for det såkalte “skjebnefellesskapet” mellom jordbruk og foredlingsbransjen.
  • På meierisiden vil all osteeksport og nesten all produksjon av melkepulver forsvinne, og bli erstattet av drikkemelksproduksjon for hjemmemarkedet. Denne vridningen vil være et resultat av at tollbarrierer og subsidier fjernes.
  • Andre sektorer i kjeden, som for eksempel bakeri, frukt og grønt og ferdigmat vil sannsynligvis oppleve økt aktivitetsnivå som følge av de reduserte råvarekostnadene, til tross for at tollbeskyttelsen fjernes.
  • Bransjer som iskrem, stivelse og kornvarer vil få en merkbar nedgang i aktivitetsnivået fordi disse sektorene er beskyttet av høye og middels høye tollsatser.
  • Olje- og fettsektoren vil ikke påvirkes i nevneverdig grad fordi tollsatsene her i utgangspunktet er svært lav, og råvarekostnadene stort sett forblir på dagens nivå.

Gaasland konkluderer med at den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien ikke mister så mange arbeidsplasser som primærjordbruket.

En omfattende rasjonalisering, som for eksempel utnyttelse av såkalte stordriftsfordeler der større gårdsbruk drives mer effektivt enn mindre, vil imidlertid kunne begrense virkningene på produksjonsnivået, hevder Gaasland.

Økt fortjeneste for fiskerisektoren

Når det gjelder fiskerisektoren viser Gaaslands anslag at en reduksjon på to tredeler i tollsatsene vil gi en gevinst på rundt 500 millioner i form av økt eksportverdi. Han forventer også ytterligere gevinster dersom produksjonen vris til de markedene hvor tollsatsene er enda lavere.

Eksporten av rund sild og makrell vil trolig øke fordi tollsatsene her i utgangspunktet er høye. Vi kan også vente en økning i eksporten av røyket og rund laks - på bekostning av filet.

Gaasland tror imidlertid ikke at sysselsetningen i foredlingsbransjen vil påvirkes av en eventuell liberalisering.

Mer penger i lommen

- Selv om matvareproduksjonen bare utgjør en liten del av den norske økonomien, vil en liberalisering i fiske- og jordbrukssektoren stimulere resten av økonomien på en rekke områder, hevder Gaasland.

Først og fremst kan man vente en omfordeling av ressurser fra jordbruket til andre sektorer.

Husholdningenes besparelser som følge av lavere matvarepriser vil trolig øke etterspørselen etter alle varer. Gaaslands beregninger viser at det spares hele 6,4 milliarder kroner i statsstøtte, og at matvareprisene sett i forhold til lønningene synker med opp til 15 prosent.

For en gjennomsnittlig husholdning betyr det en økt kjøpekraft på mellom 6 500 og 15 000 kroner årlig.

Til tross for usikkerhet knyttet til blant annet omstillingsmuligheter og arbeidstilbud, viser Gaaslands beregninger at liberalisering av matvarehandelen vil gi en betydelig velferdsgevinst for norske forbrukere - selv om denne sektoren bare utgjør tre prosent av BNP.

Powered by Labrador CMS