Vi vet per i dag at det er andre årsaker enn fiskernes høsting som har størst negativ innvirkning på laksebestandene. Hvordan kan lokale fiskere delta i utformingen av villaksforvaltningen utover å gis muligheten for å være uenig eller enig i et fiskeforbud? spør kronikkforfatterne.

Myndighetene må tørre å gå motstrøms når villaksen skal vernes

KRONIKK: Klima- og miljødepartementet må tenke nytt i villaksforvaltningen for å møte både økologiske og sosiale bærekraftmål og rettigheter, og inkludere lokal- og urfolkskunnskap.

Villaksforvaltningen beveger seg i et landskap av ulike interessegrupper og kryssende økonomiske hensyn. En bærekraftig forvaltning skal ifølge naturmangfoldloven bygge på både vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap og føre-var-prinsippet skal brukes slik at tvil kommer naturen til gode.

Men hvordan foregår dette i praksis?

I et pågående prosjekt er vi opptatt av laksens sosiale, kulturelle og politiske betydning for ulike grupper og de avveiinger forvaltningen må ta med tanke på kunnskap og interesser.

Når Miljødirektoratet nå skal revidere reguleringene av fisket etter laks, sjøørret og sjørøye i elv og sjø, er det under føringer fra Klima- og miljødepartementet (KLD) om å legge betydelig vekt på føre-var-prinsippet i vurderingen av sjølaksefisket.

KLD ber videre Miljødirektoratet å stenge for sjølaksefiske i inntil fem år av gangen «når dette er nødvendig av hensyn til alle laksebestander i området», men dette skal også vurderes opp mot Norges folkerettslige forpliktelser overfor samisk næringsutøvelse og kultur.

Dette er svært komplekse utfordringer for forvaltning, fiskere, og myndigheter fra lokalt til internasjonalt nivå, som gjør at forvaltningen må tenke nytt.

Forskning om trusler mot villaksen

Norge er et kjerneområde for atlantisk laks og har et internasjonalt ansvar for å bidra til bevaring av villaksen. Historisk har laksen hatt betydning for bosettingsvalg og matforsyning i landet vårt, og i mer enn 11 000 år har mennesker høstet laks fra både elver og fjorder.

Den stadige nedgangen av laks i det nordlige Atlanterhavet de siste 30 årene har ført til økt fokus på bevaring av bestandene, blant annet gjennom flere restriksjoner på fiske i både elv og sjø. Dette følger naturlig av norsk lovgivning som sier at fiske kun kan tillates dersom bestanden det fiskes på har et høstbart overskudd. Argumentet for å begrense fisket i sjøen er føre-var-prinsippet; at vi vet for lite om faren for overfiske av små eller sårbare bestander i sjølaksefisket.

Samtidig har Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), ekspertrådet som utarbeider kunnskapsgrunnlaget Miljødirektoratet skal basere sine forslag på, konkludert med at det er rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett som er de største truslene mot villaksen.

Rådet la også vekt på at det ikke gjennomføres tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene.

Det finnes altså viktigere tiltak for å verne om villaksbestandene enn det KLD nå foreslår.

Tradisjon, rettigheter og kultur i sjølaksefisket

Sjølaksefisket har vært en viktig næringstilpasning, høstingstradisjon og del av kystkulturen i mange generasjoner, både i og utenfor sjøsamiske områder. Strengere reguleringer av sjølaksefisket, nedgang i antall bønder og fiskere og økt fraflytting fra kystbygdene har ført til en stadig nedgang i antall sjølaksefiskere som nå teller om lag 900 personer.

At vår kulturhistoriske kunnskap knyttet til natur har blitt sterkt redusert gjennom de siste generasjonene blir påpekt i Stortingsmeldingen Natur for livet, som videre presiserer at befolkningens tradisjonelle kunnskap om arter og landskap, og ikke minst kunnskap om vår egen plass i naturen, er i ferd med å forsvinne.

Urfolks rett til å delta

Klima- og miljødepartementet viser til Norges internasjonale forpliktelser og legger til at Miljødirektoratet må vurdere disse forpliktelsene opp mot vurderingene av bestandene i sjøsamiske områder. Her viser KLD til urfolks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av naturressurser i deres landområder og at blant annet tradisjonell virksomhet som jakt, fiske, fangst og sanking skal anerkjennes som viktige faktorer for å opprettholde urfolks kultur, økonomiske selvberging og utvikling.

Det kan likevel by på utfordringer å veie disse forpliktelsene opp mot situasjonen for laksebestandene, og sette dem ut i livet på en måte som oppleves rettferdig. Kulturelle, tradisjonelle og økonomiske aspekter er relevante og viktige også i øvrige kystområder hvor det høstes av villaksen.

Med referanse til naturmangfoldlovens §8 viser KLD til første ledd; at offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet så langt det er rimelig skal bygge på vitenskapelig kunnskap.

Men andre ledd i samme paragraf er utelatt i departementets føringer. Det lyder som følger:

«Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.»

Bærekraftbegrepet inkluderer både økologisk, sosial og økonomisk bærekraft, og naturmangfoldlovens bestemmelse legger vekt på å inkludere lokal og urfolkskunnskap. Til tross for at sjølaksefiskerne er en relativt liten gruppe rettighetshavere langs kysten, må reguleringer av laksefisket også ta hensyn til denne gruppens rettigheter, lokal kunnskap og sosial bærekraft.

Nytenking i lakseforvaltningen

Det er et stort potensial for større samarbeid mellom lokalsamfunn og forsknings- og forvaltningsmiljøer, i arbeidet med å etablere en villaksforvaltning som både følger opp de ulike internasjonale og nasjonale forpliktelsene og har legitimitet blant de som berøres direkte av vedtakene.

I forskningsprosjektet SALCUL har vi intervjuet laksefiskere i Namsen og Tana-området om lokal kunnskap og holdninger til lakseforvaltning. De etterlyser større medvirkning i arbeidet med å finne en god balanse mellom nasjonalt vern og lokale høstingsmuligheter.

Et foreløpig funn fra vår gjennomgang av litteratur om forvaltningsmodeller for villaks i nordområdene viser at deltakelse er et nøkkelord som går igjen. Hensyn til urfolks rettigheter og tradisjonelle kunnskap inngår som en viktig del av disse modellene, og enkelte eksempler viser også at det er mulig å gjennomføre i praksis.

Den kulturelle og historiske tilknytningen til høsting av laks i Norge tyder på tilnærminger med fokus på deltakelse og bruk av lokal- og urfolkskunnskap også kan være relevante for norsk villaksforvaltning. Vi vet per i dag at det er andre årsaker enn fiskernes høsting som har størst negativ innvirkning på laksebestandene. Hvordan kan lokale fiskere delta i utformingen av villaksforvaltningen i sine områder utover å gis muligheten for å være uenig eller enig i et fiskeforbud?

I vårt prosjekt vil vi spent følge med på om miljøforvaltningen er åpen for å tenke i nye baner på dette feltet.

Powered by Labrador CMS