POPULÆRVITENSKAP:

Kart som viser utbredelsen av isbrekappen over Nord-Europa for ca. 20 000 år siden. Breen over Skandinavia hadde vokst sammen med breen over Barentshavet-Svalbard og breen over Storbritannia. Den globale middel-temperatur var den gangen bare ca. 6 °C kaldere enn i dag.

En uventet klimakatastrofe under siste istid

POPULÆRVITENSKAP: Slutten av istiden representerer den største globale oppvarming de siste millioner år. Men midt i denne oppvarmingen kom et kraftig tilbakeslag – til glede for isbreene, men en katastrofe for dyr og planter i Norge. Likevel er forskerne helt uenige om årsaken.

I dag har den globale gjennomsnittstemperaturen steget rundt 1 grad på 100 år og målsettingen er å begrense oppvarmingen til 2 grader. Det kan høres lite ut, men det tilsvarer faktisk en tredjedel av oppvarmingen som tok knekken på istiden.

Global oppvarming for 10 000 år siden

Under siste istid var Nord-Europa dekket av en isbrekappe som var bortimot 3000 meter tykk og som i areal var 20 ganger størrelsen på Norge. Vi forstår umiddelbart at klimaet da var mye kaldere enn i dag. Forskjellige beregninger av det globale årsmiddeltemperaturen under siste istid gir anslag på fire til syv grader kaldere enn i dag. De siste vitenskapelige artiklene sier rundt seks grader, mye mer her i nord og en del mindre i tropene.

Siste istid var på det kaldeste for rundt 20 000 år siden, mens klimaet var nesten like varmt som i dag for 10 000 år siden. Dette var en svær global oppvarming på rundt seks grader, men den gikk mye saktere enn i dag, i gjennomsnitt 0,06 grader per 100 år – mot 1 grad de siste 100 år.

Årsaken til oppvarmingen

Vår kunnskap om jordas klimasystem har økt enormt de siste årtier. Vi vet nå at det er variasjoner i jordbanen og jordaksens helning som bestemmer rytmen for istider. De omfordeler solinnstrålingen både gjennom året og mellom breddegrader (forklart i Cicerone på Meteorologisk institutts nettside her).

Jordas stilling til sola bestemmer tidspunktet for de store klimaendringene, men denne påvirkningen alene er for svak til å gi istider. Nøkkelen er at den utløser andre mekanismer som forsterker klimaendringene.

Kaldere med mindre CO2 i atmosfæren

Et eksempel på dette er albedo, som er et mål på refleksjon av solstrålingen. Hvis klimaet blir kaldere, kommer snøen tidligere på høsten og ligger lenger om våren. Det gjør at mer av solstrålingen reflekteres tilbake til verdensrommet og klimaet blir enda kaldere. Et annet eksempel er CO2 som på grunn av endringer i havstrømmer ble lagret i dyphavet under istiden. Da ble det mindre CO2 i atmosfæren og altså enda kaldere klima.

Ifølge denne teorien skulle det bli en nesten jevn nedsmelting av breene fra 20 000 til 10 000 år siden. Som nevnt over så stemmer det at breene forsvant i denne perioden, men alt gikk ikke strake veien.

Uventet klimaforverring

For 12 800 år siden snudde oppvarmingen brått og det ble nesten fullt istidsklima igjen hos oss mens monsunvindene endret seg i Asia. Isbrekappen over Skandinavia vokste og avsatte svære endemorener, kjent som for eksempel Raet ved Oslofjorden og Herdla-Halsnøy-morenen på Vestlandet. Denne kalde perioden kalles Yngre Dryas og den varte omtrent 1200 år, fra 12 800 til 11 600 år siden. Deretter ble det i løpet av noen få hundre år like varmt som i dag.

Kart som viser morenene som ble dannet rundt isbredekket under Yngre Dryas. Her er også vist navnet på morenene og aldrene er gitt i tusen år (11.6 = 11 600 år). MSEMZ i Sverige betyr Den mellomsvenske endemorene-sonen. Dette er den eneste morenen som kan følges rundt hele isbredekket og det viser at Yngre Dryas var noe spesielt.

Golfstrømmen er avgjørende for klimaet hos oss. Under istiden svingte den fra Mexico-gulfen rett over Atlanteren mot Portugal, men da klimaet ble varmere tok den for 14 800 år siden veien nord for Skottland og inn mot vår kyst.

Blåskjellene forsvant

Dette fant vi først ut ved å studere ganske vanlige skjell. Blåskjell, O-skjell og strandsnegl finnes langs hele Norskekysten, men de greier seg ikke på Svalbard eller østover langs kysten av Nord-Russland, bortsett fra at blåskjell med dagens oppvarming kom til Svalbard i 2004.

Disse artene fungerer derfor som merkelapper for Golfstrømmen og de finnes i avsetninger langs Norskekysten fra 14 800 siden. Men i Yngre Dryas (altså 12 800 til 11 600 år siden) forsvinner de – og med det tolker vi at Golfstrømmen igjen tok veien rett over til Portugal.

Det er et interessant fenomen at når det i Yngre Dryas ble kaldere her i nord, så ble det varmere på den sydlige halvkule. Vippehuske-effekten kaller klimaforskere det. Det skyldes at en del av det varme vannet i Golfstrømmen kommer fra ekvator, og til og med sør for det. Denne varmetransporten ble bremset opp i Yngre Dryas, og varmen forble altså i sør.

Årsaken til klimaforverringen

Vi kan altså beskrive hva som skjedde da det plutselig ble kaldt ved starten av Yngre Dryas, men det er langt fra enighet om årsaken til at det skjedde.

La meg først ta min egen kjepphest: Temperaturkurven for perioden 14 800 – 11 600 år siden, målt fra iskjerner på Grønland, er nesten identisk med kurver fra noen nesten periodiske variasjoner under siste istid som kalles Dansgaard-Oeschger-sykluser (vist i en artikkel i tidsskriftet Boreas her). En forklaring på Yngre Dryas bør derfor også kunne gjelde for Dansgaard-Oeschger-syklusene, selv om jordaksens stilling da var forskjellig.

Asteroide?

En hypotese som støttes av flere forskere, er at en asteroide traff Nord-Amerika ved starten på Yngre Dryas og utløste det kalde klimaet (se denne studien). Argumentet er at man i lag fra denne tiden finner kosmiske kjemiske elementer. Jeg er skeptisk, blant annet fordi det er helt usannsynlig at slike nedslag hendte nesten regelmessig under siste istid.

Lokk med ferskvann?

Den første forklaringen som ble gitt for Yngre Dryas var at tapningen av en svær bre-demt sjø i Nord-Amerika la et lokk med ferskvann over Nord-Atlanteren og derved nesten stoppet Golfstrømmen. For havsirkulasjonen er dette en rimelig hypotese, men slike store bredemte sjøer ble ikke dannet gjentatte ganger under siste istid.

Sjøis stanset Golfstrømmen?

En beslektet hypotese er at det var svært tykk sjøis over Polhavet før Yngre Dryas, og at innstrømming av varmt Atlanterhavsvann, sammen med stigende havnivå og åpning av Beringstredet, gjorde at denne sjøisen drev ut i Norskehavet og derved dempet eller stoppet Golfstrømmen (se denne studien). Kanskje tampen brenner? De fleste forskere mener i alle fall at ferskvann har en finger med i spillet i området rundt Nord-Atlanteren.

Endret havsirkulasjon?

En hypotese for Dansgaard-Oeschger-syklusene, som også kan være aktuell for Yngre Dryas, er at havsirkulasjonen i Atlanterhavet under istiden har to stabile mønstre og at en jevn påvirkning av ferskvann over tid kan gjøre at den hopper fra det ene mønsteret til det andre. Det betyr at vi kan få svære og veldig raske klimaendringer uten noen brå og kraftig påvirkning.

Yngre Dryas er en spennende klimahendelse som utfordrer mange forskere. De mest dramatiske utslagene var i vårt område, men forskjellige endringer kan spores over nesten hele jorda. Det mest spennende og hittil uløste spørsmålet er hva som utløste Yngre Dryas.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS