Tone Sævi disputerte 2. september for dr.philos-graden ved Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen, med avhandlingen «Seeing Disability Pedagogically».

I ett år fulgte hun seks elever ved tilpasset opplæring i videregående skole og sju av deres lærere. Hvordan ser lærerne elevene, og hvordan ser elevene seg selv?

Å bli sett som en diagnose

- Barn og unge er i en fase der de bygger sin identitet. Det å bli sett av betydningsfulle voksne er uhyre viktig for dem, sier Sævi.

- Ungdom er sårbare for dette, og funksjonshemmet ungdom kanskje enda mer. De kan oppleve å ikke bli sett som personer, men som en gruppe eller en diagnose.

- Funksjonshemmingen kan ofte skygge for nyansene, sier Sævi .

Hun peker på at dette har betydning også for den pedagogiske relasjonen, forholdet mellom lærer og elev. Der ungdommen ser på seg selv som elev, ser læreren ofte en funksjonshemmet elev.

Samlet 44 anekdoter

- Måten en lærer bruker øynene og kroppen på, avslører hvordan han forstår eleven. Blikket kan avsløre for eleven hvordan læreren oppfatter funksjonshemmingen, og dermed han eller henne som person. Elever er sensitive for dette blikket, sier Sævi.

Hun observerte elevene og lærerne i alle slags situasjoner og intervjuet hver enkelt flere ganger. Grunnlaget for avhandlingen er derfor analyser av 44 anekdoter som har utgangspunkt i elevenes og lærernes hverdag.

- Jeg har forsøkt å gripe tak i elevenes beskrivelser av hvordan de blir forstått, opplevd, sett, på en eller annen måte. Slik har jeg kunnet fange øyeblikk som jeg ikke tror jeg kunne fått tak i på andre måter. Anekdotene kan minne oss på hvordan vi selv har opplevd vesentlige øyeblikk i livet.

Livet bygges av øyeblikk

- Pedagogikk handler om øyeblikk som oppstår og forsvinner hele tiden. Og det er nettopp de små øyeblikkene som bygger et liv, en identitet. Eller som bryter ned.

- Hvor stor makt har ikke en voksenperson som står elevene nær, i disse små situasjonene? Det hendte flere ganger at viktige øyeblikk som eleven fortalte om, var glemt av læreren. Lærer og elev ser ofte ulikt på hva som er viktig, sier Sævi.

Å se med pedagogiske øyne

En av anekdotene handler om «Oda», som har alvorlige lærevansker. Hun forteller om læreren «Per»:

«Jeg vet at svaret mitt er galt når Per ser på meg med et humoristisk blikk, og etter en liten pause sier «mm ja?». Da forstår jeg at han ønsker at jeg skal tenke meg om en gang til. Han lener seg tilbake og ser vennlig på meg. Jeg liker ham fordi han får meg til å føle meg avslappet og smart,» forteller Oda.

- Denne læreren greier å gjøre Oda kvalifisert bare med et blikk. Oda opplever timene med Per som det ypperste hun har, fordi han har evnen til å se på henne på den måten.

- Lærerens oppmuntrende blikk får henne til å yte sitt beste, sier Sævi.

I avhandlingen diskuterer hun hva det betyr å se noen med pedagogiske øyne.

Et blikk kan gjøre funksjonshemmet

- Lærerens måte å se eleven på kan “fremheve” funksjonshemmingen, eller “overse” den. Et pedagogisk blikk er et blikk som ser mulighetene i den andre, som ser den andre som en person, og som handler i forhold til det han ser, sier Sævi, som mener at funnene hennes kan ha allmenn pedagogisk betydning.

Avhandlingen er hermeneutisk fenomenologisk, en forskningsmetode med vekt på refleksjon og tolkning av opplevelser. Tekstene har trekk som minner om skjønnlitteratur.

- Du finner ikke resultater som oppsummerer funnene i arbeidet i siste kapittel. Det er litt som med som et dikt eller en prosatekst - meningen ligger i selve teksten.

- Formen på avhandlingen er nok på mange måter krevende både å skrive og å lese, sier Tone Sævi.