Nye Sudbø-saker i vente

Hva skjedde under Sudbø-saken, og hvordan skal man unngå flere svindelsaker? Det diskuterte et utvalgt knippe vitenskapsfolk i Oslo på fredag. Én ting er de i hvert fall sikre på: Svindel vil skje igjen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Helsebiblioteket og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten inviterte til seminaret “Research misconduct: Learning the lessons”.

Seminaret samlet talere som Richard Horton, sjefredaktør for The Lancet, Anders Ekbom, som ledet sudbø-kommisjonen og Harvey Marcovitch, leder for britiske Commision for Publication Ethics (COPE).

Andre navn var Sheldon Kotzin, redaktør for Medline og Camilla Stoltenberg, avdelingsdirektør ved Folkehelsa.

- Systemet virker

Richard Horton, sjefredaktør for det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet, mener Sudbø-saken er et eksempel på hvordan vitenskapens selvregulerende system fungerer. Svindelen ble oppdaget, og saken ble ryddet opp i. Det tok tid, men ting tar tid i vitenskapens verden.

Horton betoner at faresignalene var til stede hele tiden, for dem som ville se dem. Problemet var at Sudbøs resultater var så gode at alle ble trellbundet, i det som ble kalt “grenseløs tillit til yndlingssønnen.”

Derfor mener Horton at vi ikke trenger mange regler for å hindre svindel. Derimot trenger vi intelligente regler, og en bevissthet om at muligheten for bedrag alltid er til stede.

Foreslår ekstreme tiltak

På den annen side lanserte Horton en rekke tiltak som han selv kalte “ekstreme”. Dette betyr nok at de er ment å provosere til ettertanke.

De fem punktene er som følger:

1. Hastigheten på fagfellevurderingen må settes drastisk ned, for å gi tid til å sikre prosessen og undersøke faresignaler. Klager på sneglefarten må ignoreres.

2. Lære av kliniske tester; lage et system med “checks and balances” på forskningsprosessen.

3. Selve kulturen på forskningsinstitusjoner må forandres. Regler må byttes ut med verdier. Dette kan skje gjennom et system som ikke bare belønner produksjon og publiseringer, men går ut fra en helhetsvurdering som også ser på forskerens etiske fremferd, mentorvirksomhet og så videre.

4. Dissenterne må lyttes til. I publiseringen av både den sørkoreanske svindleren Hwangs og Sudbøs mest famøse artikler var det én avvikende stemme. Men dissenteren ble nedstemt etter normal demokratisk prosedyre. Horton foreslår at man i stedet kan kreve at fagfellene enstemmig godkjenner en artikkel.

5. Forfatterskap må tas mer alvorlig. Medforfattere kan kun oppføres når de har bidratt vesentlig til artikkelen.

- Hvor skadet må publikums tiltro til vitenskapen bli før vi forandrer måten vi arbeider på?, spør Horton.

- Henger varslerne

Anders Ekbom er mannen som nærmest uforvarende ble kastet inn i etterforskningen av Sudbø-saken. Professoren ved Karolinska Institutet, som ledet arbeidet i Sudbø-kommisjonen, beskriver tradisjonell skandinavisk håndtering av forskingssvindel på følgende måte: Først legger man lokk på saken, deretter gjemmer man svindleren unna offentligheten. Så, når levenet har lagt seg, henger man varsleren i et tre på et mørkt og bortgjemt sted.

"Anders Ekbom (venstre) og Harvey Markovitch diskuterer forskningssvindel."

Ekbom spekulerte på om skandinavers bruk av denne metoden henger sammen med skogtettheten i Skandinavia.

Noe av det som virkelig sviktet i Sudbø-saken var at Sudbøs medforfattere ikke fulgte de såkalte Vancouver-retningslinjene for vitenskapelige artikler, altså reglene som setter krav til ens ansvar som medforfatter. Disse reglene anerkjennes ved svenske forskningsinstitusjoner, men oppfølgingen er det så som så med.

Dyrkjøpt lærdom

Så hva har Ekbom lært av Sudbø-saken?

1. Du må ha advokater med på laget. Juridisk ekspertise er uvurderlig.

2. Etterforskning av forskningssvindel er dyrt og tidkrevende.

3. Du må være en outsider; ikke tilknyttet noen av de involverte institusjonene.

4. Etterforskning er ikke det samme som forskning.

I likhet med Horton mener Ekbom at vi ikke trenger flere regler, men at vi derimot må lage bedre muligheter for varsling og et system for hva man foretar seg når (og ikke om) svindel inntreffer.

Forskningssnut?

Den tidligere barnelegen Harvey Marcovitch er blitt en slags politimann for britisk forskning. Marcovitch leder den såkalte Commision for Publication Ethics (COPE), som undersøker og etterforsker tvilsomme forskningsresultater.

"Sheldon Kotzin (venstre) og Richard Horton."

Han mener det er mye svindel som foregår på lavt nivå som ingen noensinne hører om. Grunnen er sammensatt - fagfeller under tidspress, redaktører under enda verre tidspress, overdreven tillit til folk eller institusjoner man kjenner, hunger etter oppsiktsvekkende artikler som vil bli mye sitert og gi bladet en høyere profil.

Marcovitch peker på vanlige faresignaler som bør få alarmen til å gå hos en redaktør.

Faresignaler

Et av de viktigste faresignalene er når artikkelen virker for god. Det kan være at forskeren har resultater som er for gode, eller resultater som det må ha kostet veldig mye penger å få fram.

Et annet moment er når artikkelen ikke følger den vanlige tjenesteveien, men for eksempel går rett til redaktøren. Publiseringssystemet er nemlig bygget opp for å hindre arbeidsuhell, og jo mer systemet omgås, desto større er sjansen for at uhell inntreffer.

En annen faktor her kan være at forfatteren legger press på redaktøren. Markovitch har nemlig liten tro på at en svindler bare pynter litt på noen resultater i en presset situasjon, men mener denne holdningen til etikk og moral også gir seg utslag på andre felter. Enkelte svindlere er også bøller som manipulerer andre.

Data mot svindel

Flere av talerne framhevet at vi nå sitter på en rekke gode elektroniske våpen mot svindel.

Nettsteder som Medline, som registreret vitenskapelige publiseringer fra mer enn 5000 tidsskrifter, kan hjelpe til å avsløre dobbeltpubliseringer. Enkelte svindlere sørger nemlig for å trykket samme artikkel i flere tidsskrifter for å øke antallet publiseringer på CV’en.

Det å kjøre deler av artikler gjennom en søkemotor som Google kan være til god hjelp for å avsløre plagiat.

Selv e-posten er et flott redskap for svindeljegere, dersom vi skal tro Sudbø-kommisjonens leder Anders Ekbom. E-post gjør det nemlig lettere å kommunisere og stille det spørsmålet man kanskje ville kviet seg for å sende et vanlig brev om.

Powered by Labrador CMS