Norge var først med et eget forskningsprogram med fokus på velferd. Hva kom det ut av innsatsen, og hvordan har politikk og forvaltning gjort seg nytte av funnene?

For å finne svar på dette har Forskningsrådet selv bedt en gruppe forskere om å kaste et kritisk blikk på velferdsforskningen.

Resultatet foreligger nå i boka Hjernen er alene. Redaktørene Bent Sofus Tranøy, Bjørn Richard Nuland og Johan Christensen slår innledningsvis fast at velferdsforskningen har vært en pilar i norsk samfunnsforskning.

Boka undersøker og kommenterer norsk velferdsforskning, men ser særlig på resultatene av Forskningsrådets velferdsprogram.

– Forskningen har både beskrevet tilstander i samfunnet, forsøkt å identifisere årsakene til disse tilstandene og foreslått tiltak for å bøte på skjevheter og skape endring, skriver redaktørene og Gudmund Hernes i innledningskapitlet.

– Senere har et fjerde formål blitt mer framtredende. Forskningen har fått i oppgave å undersøke om tiltakene virker slik de var tenkt og om det offentlige apparatet er hensiktmessig organisert.

Løs kobling

Redaktørenes hovedtese er at det bare er en løs kobling med velferdsforskningen og byråkratiet: 

– Departementene gjør sjelden bruk av forskningsresultatene – i alle fall ikke direkte og slik at det kan etterspores, sier Tranøy. 

– Det er egentlig ikke forskningen departementene er mest interessert i. Når de bruker penger på langsiktig forskning, er det heller slik at de støtter forskningsmiljøer slik at de kan bygge og utvide sin kompetanse.

– De vil ha noen de vet er kompetente, som de kan stole på og ringe til når de trenger direkte råd og mer kortsiktige utredninger.

Tranøy framhever NAV-reformen som et eksempel på at forskningen er lite i inngrep med viktige reformer.

– Konstruksjonen av NAV var et politisk prosjekt bygd på forestillinger om at det var vanskelig for brukerne å forholde seg til flere etater. Tanken var å unngå at brukerne skulle bli ”kasteballer”.

– Forskerne ble spurt, men ikke hørt i spørsmålet om den nye strukturen. Når det gjelder innholdet i reformen virker det som om konsulentene har spilt en mye viktigere rolle enn forskerne, mener Tranøy.

– Nå kommer krisa før NAV er klar til å takle den.

Kunnskapsløse råd og rådløs kunnskap

NOVA-forsker Mia Vabø viser i sitt bidrag at myndighetene foretrekker å bruke konsulenter, eller bruke forskerne som rådgivere, framfor å gjøre bruk av kunnskap fra forskning.

– Forskere kompliserer tingene, mens konsulentene forenkler og kommer med klare råd. Det gjør det fristende å bruke konsulenter, skriver Vabø.

– Det vil alltid være tolkningstvil og verdivalg knyttet til forskning. I så måte er forskningen rådløs, mens konsulenter kan levere raske evalueringer eller anbefaler generelle standardløsninger.

– Konsulententene mangler derimot ofte kunnskap om den sammenhengen de går inn i, og slik sett sies å gi kunnskapsløse råd, mener Vabø.

Ett av de viktigste gjennomgående temaene i boka er nettopp forholdet mellom departementene som betaler for forskningen og forskerne.

Styres forskerne for mye, slik at forskningen ikke lenger er fri og uavhengig? Eller er forskerne tvert imot så selvstyrte at resultatene ikke kan brukes til å forbedre forvaltningen eller utforme politikk?

– Den løse koblingen har blitt et kompromiss som begge parter kan leve med, mener Tranøy.

Mangel på systematikk

Ifølge boka kjenner byråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet knapt til forskningen som har kommet ut av Velferdsprogrammet.

– I Arbeids- og inkluderingsdepartementet er det tilfeldig hvordan velferdsforskningen anvendes. Ansvaret for å følge med i forskningen er overlatt til den enkelte ansatte og departementene har ingen kollektive rutiner for å hente inn resultatene og gjøre bruk av dem.