Driv tirsdag 21. september: Fysikk er vel neppe noe folk har lyst å bry hodet sitt med når de går ut for å drikke øl og more seg. Men kombinert med stand up og musikk blir saken tydeligvis en helt annen.

For på Forskningsdagenes arrangement “Yngre stand up-forskere” er det slett ikke nødvendig med tradisjonelle formidlingsformer for at folk skal skjønne poenget.

En rocka reise

Alfred Hanssen er til daglig professor i fysikk ved Universitetet i Tromsø, og er nettopp utpekt til “Yngre fremragende forsker” av Norges Forskningsråd.

På Driv starter han sitt stand up-show med å spille luftgitar til Van Halens innovative gitarorgie “Eruption”, i en sky av røyk og heftige lyseffekter. Det tar omtrent helt av og publikum er storfornøyde.

Så griper han tak i sin egen el-gitar og gir folk et lynkurs i hva digital signalbehandling er, og viser hvordan det brukes til å “rocke opp” signaler fra musikkinstrumentet.

- Det er noen effekter vi ikke klarer oss uten, som for eksempel ekko, sier han og understreker utsagnet med et ekko-riff som får det til å skjelve i treverket på Driv.

Må være litt rått

Foran seg har han fire pedaler han bruker når han skal skifte effekt. Hanssen viser ved hjelp av modulasjonseffekt (lydsignaler oppå hverandre), harmonisk forvrengning og toneskift, hvordan musikere benytter seg av fysikk for å spille tøft og røft.

- Forvrengning hadde nok ikke blitt akseptert av jazzmusikere, men rock skal være litt rått. Hvis ikke er det ikke rock, mener fysikkprofessoren.

Å være stand up-forsker, - eller vertikalforsker som Alfred Hanssen selv gjerne kaller det, er tydeligvis noe som ga mersmak:

- Neste år kan vi ta for oss koreografien til rock’n’roll, avslutter han til stor jubel fra publikum.

Yeah yeah yeah yeah yeah

Professor Peter Svenonius er også utpekt til “yngre fremragende forsker” og hans bidrag handlet også om rock’n’roll. Nærmere bestemt om rockens internasjonale språk, engelsk.

Selv om engelsk består av titusenvis av ord, påpekte Svenonius at rocken av og til finner sine egne. Et eksempel er David Sevilles låt “Oo ee oo aa ting tang walla walla bing bang”. Sannsynligvis er det få, om noen, som helt forstår hva Seville forsøker å formidle med en sånn tekst. Muligens gjør han det ikke selv heller.

I tillegg er musikere flinke til å ta fatt i ord og gjenta i det uendelige. Mens The Beatles nøyde seg med å synge “Hey”, følte U2 for å smøre på med “Hey hey hey”. The Village Peoples “Hey hey hey hey hey” tar imidlertid kaka.

Lykkefølelse og kjedsomhet

I tillegg til de to nevnte stand up-bidragene, fikk publikum også vite mer om molekyler som gir oss lykke- og rusfølelse av Aina Westrheim Ravna. Mens folk drakk øl og vin fikk de vite at de aktiviserte belønningssystemet i hjernen sin.

Publikum fikk også et innblikk i ungdomskultur i henholdsvis Kabelvåg og Kamerun av Trond Waage. Han avslørte at hemmeligheten bak “å kjede seg” og “henge gatelangs” ikke er å late seg, men tvert imot handler om kreativitet og makt.