Å gjøre kunnskap

Trenger et universitet å bry seg om kunnskap som bare kan formidles gjennom handling og erfaring? Ja visst, mener Gunnar Eldjarn ved Universitetet i Tromsø, trolig verdens eneste universitetsansatte båtbygger.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

- Båtene er ikke så interessante; det er kunnskapen om båtene som er spennende, sier Gunnar Eldjarn.

- Norge er en kystnasjon. Derfor er kunnskap om å bygge båter viktig i en historisk sammenheng. Men båtbygging er også interessant for et universitet fordi det gir perspektiv på hva kunnskap er, fortsetter han.

Eldjarn forteller at det fins 20-30 båtbyggere i Norge, men bare en håndfull av disse bygger tradisjonelle båter i likhet med ham selv.

I år er det ti år siden han ble tilknyttet Universitetet i Tromsø - som ansatt ved fagenheten for nyere kulturhistorie ved Universitetsmuseet. Hans jobb er å ta vare på og videreformidle kunnskap og ferdigheter som trengs for å bygge tradisjonelle båter, særlig nordlandsbåter. Han skal også drive opplæring, forskning og formidling om båtbyggertradisjoner.

Handling som språk

"God Bør på 50 fot er den største fembøringen som er laget i Norge i moderne tid. (Foto: Arne-Terje Sæther)"

Kunnskapen som skal til for å utøve tradisjonelle håndverk kalles ofte taus kunnskap. Det begrepet liker ikke Eldjarn. Han mener at kunnskapen som rommes i et håndverk også kan formidles ved hjelp av språk, hvor språket ikke består av ord, men ligger i selve handlingen. Bak handling fins tanker og begreper, også bak de mange enkelthandlingene som må til for å bygge en båt.

- Jeg studerer gamle båter og skriftlige kilder, men det er ikke nok. Jeg er nødt til å bygge båter selv for å ha noe å fortelle til andre, sier Eldjarn.

Hans egen interesse for båtbyggertradisjoner ble for alvor vekket i 1983, da han hospiterte hos en 80 år gammel båtbygger i Bindalen i Nordland.

- Det var en skjellsettende opplevelse og ble avgjørende for det jeg har drevet med siden, sier Gunnar Eldjarn.

Foredling gjennom årtusener

I tusenvis av år har folk tatt seg fram i båt langs kysten av Norge, først og fremst for å drive med fiske og fangst. Og i tusenvis av år er kunnskapen og ferdighetene som skal til for å bygge båter blitt ført videre fra generasjon til generasjon. Underveis er båtene tilpasset nye bruksområder og behov, og erfaringene fra bygging og bruk er bygd inn i båtene.

"Flere tradisjonelle båter deltar under Lofotfisket. Her fra Henningsvær. Bildet viser Drauen, Vågar, Salarøy og Braute. (Foto: Arne-Terje Sæther)"

Da motoren ble tatt i bruk på slutten av 1800-tallet, ble de tradisjonelle ro- og seilbåtene etter hvert tatt ut av bruk. Få fortsatte å lage de tradisjonelle båtene. De nye generasjonene så ingen framtid som båtbyggere og fant seg andre yrker. Kunnskapen var i ferd med å dø ut sammen med utøverne.

Nesten utdødd kunnskap

På begynnelsen av 1980-tallet var det bare en håndfull tradisjonelle båtbyggere igjen i Norge - de fleste rundt 70-80 år. Gunnar Eldjarn hospiterte hos flere av dem.

- Jeg deltok i båtbyggingen og fikk innblikk i prosessen. En slik en-til-en-overføring av kunnskap og ferdigheter er en veldig spesiell og vanskelig læreform. Kunnskapen var opprettholdt og videreført innen samme familie gjennom mange generasjoner og ervervet gjennom dramatiske hendelser på sjøen. Slik læring involverer sterke følelser og krever fortrolighet og tillit.

- Jeg var heldig som fikk lære hos de gamle. De er alle døde nå, men kunnskapen deres lever videre gjennom meg.

- Man blir aldri utlært i dette yrket. Ørsmå marginer skiller en god båt fra en dårlig. Hittil har jeg heldigvis aldri opplevd å måtte forkaste båter, men alt kan alltid gjøres bedre. Jeg lærer stadig nye ting og blir oppmerksom på nye detaljer. Man må arbeide med en gjenstand over tid for å få dypere innsikt. Uten tilknytningen til Universitetet ville jeg ikke hatt mulighet til å jobbe på denne måten, sier Gunnar Eldjarn.

Alle foto: Arne-Terje Sæther

Powered by Labrador CMS