–Det er ikke bare en demokratisk befolknings plikt å holde seg opplyst. Det er også akademikere og politikeres ansvar å kommunisere klart, tydelig og sannferdig, skriver Espen Goffeng.
–Det er ikke bare en demokratisk befolknings plikt å holde seg opplyst. Det er også akademikere og politikeres ansvar å kommunisere klart, tydelig og sannferdig, skriver Espen Goffeng.

Noen forskningsfelt lider av en ideologisk overbevisning som gjør det vanskelig å forholde seg til empiri

KRONIKK: Vi som akademikere og forskere må være litt ydmyke i møte med skepsis.

Published

Jeg er blitt bedt av Forskningsrådet om å skrive en tekst i en serie om mangel på respekt for forskning. Ettersom jeg ble spurt i kapasiteten «etablissementsrefser», regner jeg med at min rolle skal være å skrive noe kontrært. Jeg skal derfor gi tre forskjellige måter på hvilke forskningsformidling kan feile, gjennom tre konkrete eksempler. Jeg holder meg til samfunnsforskning og temaer relatert til dette.

Et premiss for meg er at om et forskningsfelt inngir lav tillit, så vil andre felt også lide under dette. «Eksperter» og «forskere» varierer enormt, både i funksjon og nøyaktighet. Men de blir ofte sett som en slags større enhet. Det er de som forteller oss hva de mener er sant. Når noen av dem feiler, vil det derfor påvirke befolkningens tiltro til andre som går under samme navn.

Det ligger ansvar her. Det er ikke bare en demokratisk befolknings plikt å holde seg opplyst. Det er også akademikere og politikeres ansvar å kommunisere klart, tydelig og sannferdig .

Samfunnsøkonomi

Noen forskningsfelt lider av intern forvirring. Det er ikke rart at en befolkning ikke utviser tillit til et felt hvor ekspertisen lever i forskjellige virkeligheter, og viser dette klart og tydelig i media. Om du vil ha en humoristisk men meget treffende beskrivelse av det hele, så går du på nett og leser Noah Smiths artige «EconoTrolls: An Illustrated Bestiary».

Du kan spørre deg selv hvilke økonomer du selv stoler på. John Maynard Keynes eller Friedrich Hayek? Bent Sophus Tranøy eller Kristin Clemet? Uansett hvem av disse du har tiltro til, så må du erkjenne at i dette faget spriker både teorier, spådommer og forklaringer voldsomt. Forskjellige universiteter holder seg med vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger. Eksperter og forskere måper over hverandres ignoranse. Om man ikke har en utdannelse som tilsier at man kan vurdere makroøkonomisk historie selv, så virker dette lite tillitvekkende. Og det har de færreste.

Når vi i tillegg vet at et nært sagt samlet vestlig økonomkorps feilet i å forutse den økonomiske krisen 2008 ga oss, så er det ikke rart at folk ikke alltid stoler på det de får høre. En meteorolog som ikke klarer å forutse enorme værforandringer synker fort i folks aktelse. Så også her.

Kjønnsforskning

Noen forskningsfelt lider av en ideologisk overbevisning som gjør det vanskelig å forholde seg til empiri. Påstanden «de biologiske forskjellene på kjønnene spiller ingen praktisk rolle», er et eksempel på dette. Denne påstanden er ikke bare å finne på forskjellige kurs og i forskjellige leselister på Blindern. Den blir også jevnlig presentert for allmennheten. De mest kjente eksemplene på dette kom i programmet Hjernevask, hvor både kommentariat og akademia bringe dette feilslåtte budskapet inn i de tusen TV-stuer.

Etter det programmet har påstanden stilnet adskillig. Men jeg skal ikke lenger tilbake enn til en debatt på sosiale medier for en stund siden for å finne den. Og ikke lenger unna enn til forrige semester jeg underviste på UiO for å finne den i både lærebok og fra podiet i Sophus Bugges sal 1. Og vi skal jobbe hardt for å ikke få den rennende tilbake inn over grensene fra Sverige, USA og England, hvor den lever i beste velgående.

Den vitenskapelige empirien som motsier den veier imidlertid flere tonn, til og med i digitalt format. Den skiller seg også fra folks intuisjon og deres opplevelse av livet, mellommenneskelige forhold og familietilværelse. Spør man den norske befolkningen om det finnes biologiske forskjeller på kjønnene, så vil nok den overveldende majoriteten av dem svare et ganske klart og tydelig «ja». Og de vil ha rett.

Det gjør lite med tilliten til forskning at det finnes et antall akademikere og samfunnskommentatorer som hevder en påstand som så grunnleggende bryter med folks (korrekte) oppfattelse av verden.

Syrisk utdanning

Noen debatter hvor samfunnsforskning er høyst relevant lider av … vel, litt av hvert. Vi skal til innvandringsdebatten. Dette er et felt hvor mye uriktig sies, og hvor mye riktig tåkelegges. Det fortjener litt ekstra plass.

Professor Paul Collier ved Oxford kan fortelle en historie fra et møte i det engelske finansdepartementet, hvor en folkevalgt forteller ham at det i offentlighet er lurt å hevde at immigrasjon er til fordel for alle. Men den samme folkevalgte følger opp med: «det trenger selvfølgelig ikke å være sant».

En av påstandene som aldri var riktig, er at syriske flyktninger er mye bedre utdannet enn andre som emigrerer til Europa. Norsk organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), hevdet i april 2015 at en «stor andel av syriske flyktninger har høyere utdannelse». Dette ble hevdet – i forskjellige former - over hele Europa og i flere måneder. Plassmangel hindrer meg fra å ramse opp flere dusin eksempler. Men her i Norge stemte de fleste politikere i, og vi fikk høre om den sterke syriske utdanningen fra både PRIO, Blindern og UDI. Men man hører det ikke lenger nå, ettersom alle nå vet at det ikke var sant.

Både i Sverige, Norge og Danmark er påstanden undersøkt, og funnet usann. Dette er ikke klare tall. Det finnes betydelige mangler i dataene, og forskjeller på utdanningstyper kan forvirre. Også alder på ankomne kan skape skjevheter. Men det generelle bildet er forholdsvis klart.

I de danske tallene ligger ikke bare den syriske utdanningen lavere enn i Europa, men lavere enn i blant annet Libanon, Tyrkia, Irak og Pakistan. Frischsenteret bekrefter til NTB at syrere har lavere utdanningsnivå enn mange andre grupper, og at dette vil «føre til store utfordringer med integrering i arbeidslivet». De kan blant annet fortelle at blant syrere har 4,8% over fire års utdannelse. Det er med andre ord ikke en triviell feil som ble gjort.

Dette var åpen informasjon før flyktningkrisen i 2015. Vi har internasjonale institusjoner som holder oversikt over slikt. Leser man Verdensbankens konklusjon fra 2010, så får man vite at Syria har dårligere utdanningsgrad enn det som er vanlig i Midtøsten, og at hele utdanningssystemet sliter med adskillige utfordringer.

Så vi står egentlig igjen med to veldig ubehagelige alternativer: var akademikere og politikere uvitende og inkompetente, eller løy de? Jeg liker ingen av de alternativene. Uansett ble forskning oversett eller ignorert på et av de mest brennbare temaer vi har i Europa i dag. Et tema som kan velte regjeringer.

Dette er bare tre eksempler. Men det finnes mange flere. Vi som akademikere og forskere må altså være litt ydmyke i møte med skepsis. Det er nemlig ingen tvil om at det finnes forbedringspotensial også på vår side av dette problemet.

Så neste gang du tar sikte på å harve over en med litt tynnslitt tillit til forskningen: vær litt forsiktig. Du kan fort bli svar skyldig.