De skjulte straffede

Hvordan det er å være barn når mor eller far sitter eller har sittet i fengsel? Det forsker Marit Egge på. Underveis møter hun mange etiske utfordringer. Målsetningen er å bidra til at de skjulte barna blir synlige.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Marit Egge, forsker og klinisk pedagog, nå ansatt på Politihøgskolen i Oslo, har bak seg flere prosjekt som omhandler barn og unge.

- Prosjektet “De skjulte straffede” ble initiert av Redd Barna. De ønsket å få fram kunnskap om hvordan det er å være barn når mor eller far sitter eller har sittet i fengsel, forteller hun.

Arbeidet ble avsluttet i 2004.

Formidling

- Målet med undersøkelsen var å åpne opp øynene til dem som møter barna i sitt daglige arbeid. Da må formen tilpasses hensikten, og kunnskapen gjøres lett tilgjengelig. Et viktig forskningsetisk prinsipp er åpenhet. I det ligger blant annet at man skal offentliggjøre de resultater man kommer fram til.

- Når det gjelder forskning hvor barn er inne bildet, bør man tenke igjennom i hvilken grad det er mulig å presentere resultatene i en form barna kan forstå. En vitenskapelig artikkel er annerledes. Sånn sett bør man tenke dobbelt når det gjelder formidling av den type arbeid, mener hun.

Skjevt utvalg

Som navnet sier, de skjulte barna er ikke lett å få tak i. Derfor måtte Marit Egge streve for å få nok respondenter. Hun fikk god hjelp fra Forening for fangers pårørende (FFP), som har kontakt med pårørende av innsatte.

- Å bruke en forening som rekrutteringsgrunnlag, vil alltid gi et skjevt utvalg. De som er med der, vil sannsynligvis være dem som er mest engasjert, har mest ressurser, eller kan være dem med størst problemer. Altså følger en metodesvakhet av dette faktum. En slik opplysning er viktig å fortelle om i rapporten. Åpenhet gir kvalitet, understreker Egge.

Spørsmålet om hvorfor man skal bruke barn som informanter har Marit Egge klare synspunkter på.

Barnet som informant

- Bruk av barn som informanter kan bare forsvares når vi er ute etter en informasjon som bare barnet selv kan gi. Barn brukes ofte for å “krydre” en eller annen historie, det være seg i TV, radio eller avis. Vår intensjon med å ta kontakt med barnet er absolutt ikke å krydre forskningen, men et oppriktig ønske om å gjøre det bedre for barn i en spesiell livssituasjon. Da holder det ikke alltid å høre hva en voksen mener.

"Marit Egge. Foto: Lise Ekern."

Hvordan er det for barnet å besøke i fengslet? Kanskje barnet helst vil slippe all kontakt eller vil ha mye mer kontakt? Barnet kan føle dyp sorg, sinne og angst. Slike følelser gjelder det å få tak i.

Frivillighet og samtykke

Når man skal forske på barn, møter man raskt etiske dilemmaer. Lover og regler for bruk av samtykke og informasjonsskriv finnes, men praksis kan bli noe helt annet.

- Når det gjelder informasjonen jeg gir til barnet, er det flere viktige punkter. Informasjonen skal gis både skriftlig og muntlig. Blant annet må jeg som ansvarlig forsker klargjøre hvilke forventninger barnet har til å være med. Jeg må være tydelig på at de når som helst kan trekke seg, at opplegget hele tiden er basert på frivillighet. Og at de kan trekke sine kommentarer tilbake når som helst.

- Jeg minner meg selv og barnet på hva samtykket innebærer flere ganger underveis. Forskeren i meg har et stort ansvar ved å la barnet velge å la være svare, selv om jeg tror det handler om informasjon som er viktig for meg.

Klargjøre arena

- En annen viktig ting å gjøre i forhold til barnet er å klargjøre hvilken arena vi er på. Jeg er ingen offentlig person, jeg er ingen hjelper - verken for saken eller for barnet selv. Dette er jeg tydelig på, sier Marit Egge.

Til barna sier hun tydelig fra at dersom de ønsker kontakt eller hjelp, kan hun formidle dette. Men der stopper hennes medvirkning.

- Selve intervjuet gjennomføres et sted som barnet selv velger. Selv om jeg har tema jeg ønsker berøre under samtalen, lar jeg barnet fortelle fritt. Jeg bruker opptak, slik at jeg mest mulig kan gi barnet oppmerksomhet. Samtidig har dette en oppdragende effekt på meg selv. Jeg kan gå tilbake og lytte; om jeg gjør ting riktig eller kunne gjort det bedre, sier hun.

Sårbar gruppe?

- Det snakkes så mye om barnet som en sårbar gruppe. Men hva er nå egentlig det? Mange av disse barna har en ekstra styrke, fordi de har vært utsatt for så mye. De har ofte i større grad enn andre barn vært i usymmetriske maktsituasjoner. Dermed er jeg spesielt opptatt av at de ikke opplever et intervju som et maktovergrep. Derfor er frivilligheten så viktig.

- Målet har vært å gjøre det bedre for barn som har mor eller far i fengsel, avslutter Marit Egge.

- Så vidt meg bekjent er denne rapporten det eneste arbeidet som er gjort på emnet - med barn som informanter - her i landet. Og det er bare en beskjeden begynnelse innenfor et område der barns opplevelser har forskningsrelevans.

Powered by Labrador CMS