Interessen for klær og miljø vokser. Det måtte jo komme, ikke bare fordi klær er utpekt til en av de verste industrier i verden, men også fordi alle sektorer må med i arbeidet.

Industrien har kvesset sine grønnmalte kniver lenge og er kampklar. Både myndigheter og offentlighet har svake forutsetninger for å styre det som vinner i den nye store grønne konkurransen om «bærekraftige materialer».

Diskusjonen om hva som er «bærekraftig» føres på falske premisser

La det være sagt med det samme: selve diskusjonen om hva som er mest «bærekraftig» føres på falske premisser. Det mest bærekraftige er selvsagt å ikke kjøpe noe, det du allerede har i skapet. Vi bør bruke de materialene og ressursene som uansett er der.

Ta rødt kjøtt som et sammenliknbart eksempel. Produksjon av rødt kjøtt medfører mer CO2 enn andre matvarer, men det betyr ikke at alt rødt kjøtt har samme CO2-avtrykk. Det betyr heller ikke at det er lurt å la være å spise de over 30 000 elg som skal felles i årets jakt. Det beste er å spise opp, ikke kaste, og satse på lokale ressurser, skogens konge bør finne veien til middagsbordet.

På samme måte bør klærne i skapet finne vei til kroppen, og minst mulig bør kjøpes og kastes.

Interessen for klær og miljø havner i tillegg oftest opp i en diskusjon om ulike fibers miljøavtrykk. Det er til tross for at det ikke er produksjonen av fibrene, men produksjonen av klærne med alle etterbehandlingene slik som for eksempel farging, som belaster mest. Men dersom man på død og liv skal sammenlikne fiber, bør det være med et minstemål av faglig presisjon.

Hvor mye du kan bruke klærne er helt avgjørende for hvor bærekraftige de er

Sammenligninger av miljøbelastninger gjøres gjennom livssyklus-analyser, eller LCAer. Der undersøkes og vektes stadiene i produksjonen i forhold til ulike typer miljøbelastninger slik som CO2-utslipp, vannforbruk og så videre.

Disse belastningene i produksjon delt på antall ganger produktet brukes, slik at «miljøbelastning per bruk» blir resultatet.

Sammenlignes plastposer mot handlenett i tekstil, vil altså antallet de brukes være avgjørende for resultatet. Men det er faktisk få livssyklus-analyser på klær som tar med dette helt avgjørende elementet. Uten dette har de store mangler både i metode og data. I dette arbeidet deltar SIFO på OsloMet aktivt med sin unike kompetanse på bruksfasen av klær sammen med LCA-spesialister fra andre land. Målet med arbeidet er at bruk blir regnet inn og at vi dermed ikke sidestiller engangsprodukter med de som varer lenge.

Vi vet ikke nok om hvordan klærne produseres

Det andre problemet er manglende åpenhet og mangel på pålitelige data. Svært mye av tekstilproduksjonen foregår i Kina, og ja – det er mye vi ikke vet om den. Det er dermed ikke mulig å finne ut akkurat hvor mye vann som brukes i dyrking av trærne hvor silkeormene bor, og heller ikke hvor mye vann som brukes i selve produksjonen av silke og mange andre viktige spørsmål for å lage en skikkelig livssyklus-analyse.

Med lite åpenhet vil det også være lite kunnskap. Derav følger det at få vil være i stand til å kontrollere at tallene er rimelige.

Det tredje problemet er manglende kunnskap om metoder og kanskje også vilje til å ta med bredden av problemer. Så langt er hverken tekstilenes bidrag i spredningen av mikroplast, om råvaren er fornybar, eller hvorvidt de kan komposteres og dermed blir borte ved endt liv, trukket inn i analysene.

Slik fungerer verktøyet som skal fortelle om klærne er bærekraftige

Verktøyet som brukes mest heter Higg Index. Det forvaltes i dag av det kommersielle firmaet Higg Co, som er blitt skilt ut som eget selskap av en samling med bransjeaktører som kalles Sustainable Apparel Coalition.

Dette verktøyet kan få enorm påvirkning både på hva som selges og den måten dette markedsføres på. Under Higg paraplyen er det flere verktøy for medlemmene, som betaler en høy sum for å få adgang til dem. Disse kalles MSI (Material Science Index), PM (Product Module) og FEM (Facilities Environmental Modul). MSI måler fibrene mot hverandre, FEM måler fabrikkene mot hverandre og PM skal gi produktets bærekrafts-score basert på de to første. I tillegg skal det nå legges inn metoder og tall blant annet fra det arbeidet som foregår på SIFO ved OsloMet om levetid og stell.

Basert på alle disse scorene, kan altså produsenten leke seg med verktøyene for å få plagget opp, og helst ikke ned, på skalaen.

Dette høres vel og bra ut; for da må vel firmaene arbeide for å få best mulig score og da blir alt mer og mer bærekraftig? Og det er fart i sakene, for i løpet av første halvdel av 2021 skal Zalando og H&M bruke disse scorene for å fortelle forbrukerne hvor bærekraftige produktene de selger er. Allerede har 7 millioner forbrukere testet systemet, og lært seg hvordan de kan handle med god samvittighet.

Baserer seg på «latterlig utdaterte og irrelevante» studier

Det er likevel et skrekkelig irriterende hår i denne suppen. Det heter etterrettelig og etterprøvbar data. «Vi bruker best tilgjengelig data», sa Jason Kibbey som er sjef for Higg Co da han presenterte det nye forbruker-rettede initiativet under Copenhagen Fashion Summit nylig. Han la til at etter hvert som de fikk tilgang på mer oppdatert data, ville de selvsagt justere scoringene.

Det er bare det at de studiene som måtte ligge i bunn for disse scorene får du ikke tilgang på. De er bak en betalingsmur som hverken du eller jeg har råd til å betale for å se. De som har lest, sier at studiene har så liten relevans til det de skal måle at de er å regne som latterlig utdaterte, irrelevante eller foreldede.

Regner polyester som mer miljøvennlig enn ull

Når vi ser at det er silke, alpakka, kuskinn og ull som scorer aller dårligst, mens polyester scorer blant de beste, er det grunn til å stoppe opp. De fire nevnte materialene er en liten andel av verdensmarkedet, ull er bare en prosent, alpakka enda mindre, mens polyester representerer 60 prosent og er i sterk vekst.

De som produserer klær fra ull og alpakka kan fort bli enda mindre når det store globale konsernene med Zalando og H&M i spissen skal «forbedre sin miljøprofil». Det er litt for påfallende at polyester, som er den billigste råvaren som det er mest å tjene på og som allerede utgjør mesteparten av tekstilindustrien, er av de grønnere materialene. Det meste som selges, blir jo da automatisk grønt.

Vil få store konsekvenser for norske sauebønder

Silkestudien Higg baserer seg på sier at alt for mye vann gikk med i produksjonen; men akkurat denne lille studien handlet om et tørt dalføre i India hvor det var en dårlig idé å produsere silke til å begynne med. Det var en av hovedgrunnene for den dårlige scoren akkurat silke får. Det er fattige bønder i Kina, Kambodsja og Laos som aldri har fått vanningsforbruket sitt målt og som heller ikke baserer seg på vanning, som basert på denne marginale studien kanskje må finne seg noe annet å leve av.

I Peru står nå 92.000 fattige familier som er avhengige av å selge alpakkaullen sin på verdensmarkedet i fare for å miste hele livsgrunnlaget sitt. Norske sauebønder som allerede har problemer med å få en rettferdig pris for ullen sin og all ullen som i dag blir kastet i hele Europa vil forbli avfall ingen vil ha. I et forsøk på å møte kritikken, bestemte SAC seg i forrige uke for å fase ut Higg Index MSI enkelt-scoringen på fibre i januar 2021. Tallene som enkeltscorene baseres på, vil likevel leve videre i Higg Index PM verktøyet, som klesprodusenter og forbrukere skal se på som gullstandarden for miljø og klima.

Og du, kjære kunde, vil møte enda mer polyester i butikken fremover, og tullete råd om at du skal bruke mindre naturmaterialer for å bli en ansvarlig klesforbruker.

Forfatterne av debattinnlegget har sammen skrevet boken Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning.

Les også:

Etiske merker redder ikke verden