I 1862 var Jules Verne i Telemark og hentet stoff til sin Norges-roman Un Billett de Loterie, der det dramatiske høydepunkt finner sted på kanten av Rjukanfossen.

Mens det i andre land er “advokaten, ingeniøren, legen, grossereren som utgjør samfunnets spisser”, uttalte den kjente forfatteren i den anledning, er det i Norge professoren som står øverst.

Verne fortsatte med å rose Norge som en avantgarde i Europa, “dette fordomsfrie land, hvor ingen privilegier finnes”.

Dette siste innebærer vel fremdeles et snev av sannhet, men ellers har det altså gått sørgelig i nedoverbakke siden Sarsene, Bjerknes, Nansen, Sophus Lie og mange andre raget helt i verdenstoppen innen sine respektive fag.

I Vitenskapens utfordring, fjerde bind av Norges idéhistorie, tar først og fremst Geir Hestmark, men også Liv Bliksrud og Tarald Rasmussen, oss med på en guidet tur gjennom det angivelige professorale paradis - Norge i perioden 1850 til 1920.

Og det er i hovedsak en interessant og spennende tur vi blir tatt med på.

For undertegnede er kapitlet om hvordan det norske miljøet tok i mot darwinismen av spesiell interesse. Selv om vi hadde våre evolusjonister også før mannen sjøl ga ut sitt verk, virker det ikke som om debatten kom skikkelig i gang før Darwin ga ut sin andre rystende bok, The Descent of Man, i 1871.

Etter 1871 skulle vi imidlertid ønske vi kunne ha skrevet at fronter og barrikader raskt kom på plass. Da kunne vi nemlig ha fortsatt med å fortelle at vi på den snille siden fant folk som Bjørnson og Kielland, mens de to antimodernistene, filosofen Monrad og medisineren Lochmann, tok på seg å bevare det bestående.

De to forsøkte å legge et klamt håndkle over debatten til en gang uti det tjuende århundre - og de lyktes kanskje, for vi må med skam bekjenne at den norske evolusjonsdebatten ble en heller lunken affære. Verken de vitenskapelige tungvektere eller de unge opprørere sa stort, forteller Hestmark, som i denne anledning nok en gang rir en kjepphest vi har sett i tidligere bøker, nemlig at det Norge var de fremste empirikerne som ble de største evolusjonsskeptikerne.

Hestmark eksemplifiserer det med geologiprofessor Theodor Kjerulf, som forlangte “bevis i hånden” for at Darwins teori var riktig - noe det selvsagt var vanskelig å oppfylle.

Dermed slutter Hestmark at darwinismens inntog i landet ikke var noen seier for britisk erfaringsfilosofi, mens snarere en gjenoppvekking av slumrende tysk naturromantikk.

Antagelig har han til en viss grad rett i dette, men når for eksempel folk som Kjerulf krevde “bevis i hånden”, trenger vi ikke se dette som et krav fundert i streng vitenskapelig empiri.

Hvorvidt du er villig til å forkaste ditt vante verdensbilde, og erstatte det med noe revolusjonært nytt, avhenger mer av din personlighet enn de beviser som foreligger. Noen mennesker er åpne for det nye, andre er det ikke. Når Kjerulf krever bevis, viser det at han ikke var det - og forsvarte seg med det han kunne best: Vitenskapelige formaliteter.

Det hadde ikke vært noe problem for ham, ikke engang med den vitenskapsteorien man forholdt seg til i siste halvdel av det 19. århundre, å slutte seg til Darwin hvis han hadde villet. Man visste like godt den gang som nå, at teorier ikke står og faller på enkeltstående bevis, men snarere gjennom helheten av de bevis og indisier som foreligger. Hadde Kjerulf villet, kunne han med letthet ha vært både empiriker og evolusjonist.

Men Vitenskapens utfordring er mer enn darwinisme. Store deler av boka handler for eksempel om poetokratiet, dette merkelige særnorske fenomenet at hva diktere måtte mene eller ikke mene, er av stor betydning for hele samfunnet ellers.

Med personligheter som Ibsen, Bjørnson, Garborg, Lie, Kielland, Hamsun og Jæger er det kanskje ikke så rart?

Religionen får også, naturlig nok, en del plass, og da selvsagt særlig religionens forhold til vitenskap, mens kapitlet “Det målbare mennesket” nok er i korteste laget - sett på bakgrunn av den betydning eugenikken skulle komme til å få i Norge til langt ut i siste halvdel av det 20. århundre.

Like fullt er Vitenskapens utfordring - 478 sider - stort sett en fryd å lese. Dette skyldes ikke minst Hestmarks litt særegne, humoristiske stil.

En bok med et så stort omfagn - Norge 1850 - 1920, intet mindre! - blir naturlig nok til tider preget av nesten leksikale oppramsinger av navn og årstall. I en slik sammenheng er det forfriskende at Hestmark med ujevne mellomrom tillater seg å leke litt med formen, servere sine egne skjeve små betraktninger i form av underkommunisert humor bakerst i en ellers kanskje litt tung sekvens:

“Haeckels plassering av Goethe som evolusjonist er idéhistorisk kontroversiell, men det er ingen tvil om at Goethe ofte formulerte seg tvetydig og som om han trodde på en form for biologisk evolusjon. Naturen var i forandring, i utvikling, metamorfoser, nye former oppsto fra gamle - livet var et eneste langt progressivt sukk. Man kan bli romantiker av mindre.”

Vitenskapens utfordringer - 1950 - 1920
Norsk idéhistorie, bind 4
Av Liv Bliksrud, Geir Hestmark og Tarald Rasmussen
Aschehoug, 2002, 478 sider