Samarbeid kan være svært givende. Men det kan også være en tvilsom fornøyelse hvor du må jobb så svetten spruter, mens andre sluntrer unna helt til gevinsten skal deles ut.

Så hva er det egentlig som får ei gruppe til å fungere godt? Forskere fra Universitetet i Erfurt i Tyskland mener god gammeldags straff kan ha en positiv effekt på sakene.

Etter å ha sammenlignet samarbeidet i éi gruppe med straffemekanismer og éi uten, kom teamet fram til at resultatene var langt bedre i gruppa som kunne straffe unnasluntrere. Og ikke nok med det.

De aller fleste deltagerne ønsket etter hvert også å være med i gruppa med straff, der de selv hjalp til med å straffe snylterne. Dette holdt stikk selv når avstraffelsen også krevde sin pris av den som straffet.

Funnet bringer oss nærmere en bedre forståelse av hvordan menneskelig samarbeid faktisk virker, mener forskerne. Og en slik innsikt er viktig. Noen av de største utfordringene verden står overfor kan kreve at mange mennesker handler til den store gruppas beste.

Investerte penger

Teamet fra Tyskland satte altså opp et forsøk der frivillige skulle spille om penger. Alle de frivillige fikk utdelt 20 pengeenheter som de kunne kaste inn i et gruppeprosjekt, eller sette på en privat konto.

Alle midlene som ble investert i fellesprosjektet økte med omtrent to tredjedeler. Etter hver omgang ble hele potten fordelt likt mellom alle deltagerne, uansett hvor mye de hadde bidratt i utgangspunktet.

Og her var det altså straffa kom inn. Den ene gruppa hadde ingen systemer for å straffe medlemmer som bare snyltet på innsatsen til de andre.

I den andre gruppa hadde deltagerne derimot muligheten til å straffe alle som ikke oppførte seg pent, ved å trekke tre pengeenheter fra personer som sluntret unna. Men tukteren selv måtte også svi litt. Den som delte ut straff, ble nemlig selv trukket med én enhet.

Ved slutten av hele forsøket - etter 30 omganger - fikk deltagerne utdelt en sum tilsvarte alt de hadde samlet i spillet.

Skiftet mening

Deltagerne kunne velge om de ville være med i gruppa med eller uten straffesystemer. Og etter hver omgang fikk de informasjon om hvordan det gikk med de ulike spillerne i begge gruppene.

I begynnelsen av forsøket foretrakk to tredjedeler av deltagerne gruppa uten straff. Men det gikk ikke lang tid før flere angret seg, og skiftet side.

Samarbeidet gikk nemlig dårlig i gruppa uten straffemekanismer, siden mange av deltagerne satset på å høste godene av gruppearbeidet uten å bidra med noe særlig selv.

Stadig flere ble misfornøyd med forholdene, og samarbeidet kollapset. Til slutt hadde gruppa nesten ingen medlemmer igjen.

De aller fleste deltagerne hadde frivillig gått inn den andre gruppa, hvor de kunne bli straffet for dårlig oppførsel. Her innordnet de seg lyding under de gjeldende reglene, og var selv med på å straffe snylterne, til tross for at dette førte til tapte personlige inntekter.

Kulturell seleksjon

Dermed støtter undersøkelsen ideen om at det finnes en kulturell seleksjon, som virker litt på samme måte som den naturlige seleksjonen i vanlig evolusjon, mener forskerne. Denne mekanismen kan i så fall påvirke hvordan institusjoner oppstår og utvikler seg.

Men dette er så klart kompliserte saker, men mange aspekter å ta hensyn til.

- Hva hvis det kostet penger å bytte gruppe, eller det var dårlig informasjon om gevinstene hos de andre? spør Joe Henrich fra Emory University i Atlanta.

- Hva hadde skjedd hvis det ikke gikk an å bytte gruppe, men at deltagerne heller kunne stemme over en annen praksis innad i gruppa?

Om vi ikke tar helt feil, er ikke dette det siste vi kommer til å høre fra forskningen på menneskelig samarbeid.

Referanse:

Ö. Gürerk, B. Irlenbusch, B. Rockenbach, The Competitive Advantage of Sanctioning Institutions, Science, 7. april 2006, vol 312, s 108-111.