Hvem og hvor mange kom når og hvorfra til Norge? Hvorfor kom de? Hvilken politikk har staten ført overfor dem som kom, og hvordan har befolkningen mottatt dem? Hva har innvandrerne tatt med seg? Dette er sentrale spørsmål i prosjektet “Norsk innvandringshistorie”.

Det er store forskjeller mellom innvandringen av tyske kjøpmenn og adelige dansker i middelalderen og arbeidsinnvandringen fra Marokko og Pakistan på 1970-tallet. Men alle gruppene vil bli studert i forskningsprosjektet som vil vise at Norge alltid har vært et innvandringsland. - Innvandrerandelen har vært større og landet mer heterogent enn det som kanskje er kjent, sier prosjektkoordinator Knut Kjeldstadli ved Historisk institutt, Universitetet i Oslo. - I faser var innvandringen betydelig, og i noen regioner var den spesielt stor og viktig, for eksempel den finske innvandringen til Finnmark eller det tyske borgerskapets innvandring til Bergen.

Bygge opp et helhetsbilde

Gjennom inngående studier av bygdebøker, foreningsprotokoller, folketellinger, rettsreferater, avisartikler, skjønnlitteratur og oppfinnsom bruk av andre kilder skal forskerne bygge opp et helhetsbilde av norsk innvandrerhistorie. I dag finnes det bare bruddstykker av kunnskap på dette feltet, og svært lite er tematisert.

Prosjektet begynner med middelalderen. Den gangen var det først og fremst geistlige, adelsmenn, kjøpmenn, håndverkere og treller som kom til Norge. Så langt tilbake i tid har vi naturligvis få kilder, så her må forskerne langt på vei basere seg på kvalifiserte gjetninger om hvor mange innvandrere det kan ha vært. Etter hvert blir det flere skriftlige kilder, men pålitelig statistikk finnes det ikke før i 1865. - Vi vil samle ulike kilder i et totalregister for tidlig nytid, for å gi en fornemmelse av størrelsesordenen av innvandring i Norge. Men det eksakte tallet vil vi ikke komme fram til. En spesiell anstrengelse må dessuten gjøres for å undersøke kvinnenes innvandring. Kvinnene har fulgt mennene og artikulert seg lite skriftlig, de er derfor nokså “usynlige” i denne historien, forteller Kjeldstadli.

Forståelse av “det norske”

Et delformål for forskerne er å bidra til forståelsen av nasjonal identitet. - Det var tidlig en fornemmelse av en form for etnisitet i Norge. En hadde en forestilling om at nordmenn var en gruppe med sine spesielle særtrekk, slik som samer, dansker og svensker også var det. Men identifikasjonen som nordmenn var trolig bare svakt knyttet til staten. Regionene var muligens et viktigere identifikasjonspunkt. Den norske “vi”-fornemmelsen konkurrerte med mange andre “vi”-fornemmelser. Det var først i kjølvannet av Napoleonskrigen at begreper som «folkeånd» ble dominerende og et aktivt krav om en nasjonalstat ble satt fram, forteller Kjeldstadli.

- Vi tror at holdningene til “de fremmede” alltid har vært avhengig av innvandrernes sosiale status, men vi vet lite om befolkningens reaksjoner på innvandrerne, spesielt i de tilfellene hvor den har vært “hverdagslig”, positiv eller nøytral. Ett av flere formål er å få en utvidet forståelse av hva det «norske» er. Vi vil løse opp begrepet, men ikke oppløse det. Mye av det vi i dag tenker på som særegent for vårt land, er importert fra andre, men har fått en egen utforming her i landet. Det “norske” har vært under kontinuerlig forandring. Det er derfor ikke holdbart å snakke om norsk kultur som noe som er opprinnelig, evig og avgrenset, sier Kjeldstadli.