23. september 1722 åpnet Den Danske Skueplads i København. Dette var Nordens første offentlige teater der skuespillerne snakket folkespråket – en teaterhistorisk begivenhet som er uløselig knyttet til vår egen Ludvig Holberg, men også til Molière.

Fra fransk til dansk

Det tre etasjers losjeteateret med plass til snaut 500 tilskuere ble oppført av den franske entreprenøren Étienne Capion, til glede for hovedstadens innbyggere etter at Danmark-Norge hadde kommet seirende ut av den store nordiske krig.

Teaterets navn, Den Danske Skueplads, henviste til at scenespråket var dansk. Før hadde byens teaterforestillinger hovedsakelig blitt satt opp ved hoffet, på fransk. I tillegg hadde komedier blitt oppført på latin, i skolene, og på tysk, på markedsplassen.

Med den nye institusjonen, som også er kjent som Teatret i Lille Grønnegade, skulle København for første gang få en scene der skuespillerne snakket byens eget språk.

Holberg, den danske Molière

Denne begivenheten i dansk-norsk teaterhistorie ble også starten på Holbergs karriere som dramatiker. For det var på oppfordring til å bidra til det nye danskspråklige teateret at Bergens store sønn begynte å skrive sine komedier.

Han hadde da, etter sine mange dannelsesreiser i Europa, etablert seg som professor i København, og kommet inn i det han selv kalte en «poetisk raptus», som i løpet av ganske få år resulterte i 26 komedier (han skrev over 30 totalt), og flere andre litterære verk.

Læremester og rival

Starten på det dansk-norske teater er dessuten sterkt knyttet til årets store franske jubilant, Molière, som da hadde vært død i over 50 år, og ville ha fylt 100. Det legendariske teatergeniet ble Holbergs læremester, men også hans rival. For det var i første rekke frie oversettelser av Molières verk som ble oppført på Den Danske Skueplads, sammen med Holbergs nyskrevne komedier.

Syv verk av Molière og fem av Holberg sto på teaterets første program. Åpningsforestillingen var Gnieren, en oversettelse av den franske mesterens komedie L’Avare (1668), etterfulgt, få dager senere, av den dansk-norske debutantens verk Den politiske Kandestøber, der inspirasjonen er hentet fra en hendelse i Hamburg, men også fra Molières karakterkomedier.

Komplekse karakterer

Holberg skrev mye om Molière, og medga i sine Epistler at hans egne komedier var «forfattede efter hans plan» (V, Epistola 447). I Frankrike ble han allerede på 1700-tallet omtalt som «den danske Molière» («le Molière danois»).

Men Holberg var aldri ensporet frankofil. Han hadde mange ulike inspirasjonskilder, og beundret ikke alt av Molière. Han mislikte ballett-komedienes spektakulære jåleri, og foretrakk de mer klassisistiske delene av forfatterskapet. Det Holberg særlig lærte av Molière var hvordan intrigen kan styres av en karakters dårskap, ved at denne får bli kilde til familiekaos.

Både Holberg og Molière skapte komplekse karakterer, som med sine allmennmenneskelige trekk, har festet seg i språket. Slik franske ordbøker rommer ordet tartuffe (for hykler) etter navnet på Molières skinnhellige karakter, har Holberg gitt oss begrepet kannestøper i betydningen «ikke sakkyndig person som selvsikkert utbrer seg om et (politisk) emne».

En moralisert Molière

De to dramatikerne hadde ellers lite til felles. Den franske klassisismens Molière levde og døde for teateret, som skuespiller, teaterdirektør og dramatiker. Når han skrev, var han drevet av den direkte kontakten han stadig hadde med sitt publikum.

Holberg var mer tilbaketrukket og ekstremt belest. Men han var også en bereist opplysningsfilosof med et svært allsidig virke, blant annet som oversetter, teolog, hjelpeprest, historiker, satiriker og essayist.

Ikke minst var han en stor moralist, som midt i sitt mangfoldige forfatterskap, konkluderte med at komedien var mest effektiv fordi «ingen kraftigere Skrivemaade er opfunden at moralisere paa, hvorudi Dyders og Lyders Character livagtigere kand gives» (Moralske tanker, 1744).

Holberg fremstilte gjerne Molière som mer moralistisk enn han var – som en slags prest i latterens kirke – for å forsvare sin egen virksomhet som komedieforfatter. Det trengte han da den teaterfiendtlige pietismen dominerte og krevde at Den Danske Skueplads holdt stengt etter Københavns bybrann i 1728, og helt frem til 1747.

Et teater i spenn mellom to kulturer

At Frankrikes store nasjonaldikter skulle få så sentral plass på Den Danske Skueplads, har flere årsaker. Den mest åpenbare er den privilegerte plassen fransk teater hadde i hele Europa etter Solkongens langvarige enevelde (1643-1715), da Frankrike ble Europas stormakt.

Som et bevisst middel for å styrke landets makt hadde regimet rendyrket det franske teateret og språket. Av alle store franske forfattere som denne epoken fostret, ble Molière størst for ettertiden, og mest spilt på Europas første nasjonalteater, Comédie-Française, som Solkongen grunnla i 1680.

At Molière også fikk dominere Nordens første offentlige teater, skyldes særlig dets leder, den franske teatermannen René Montaigu, som allerede i 1685 hadde vært engasjert ved Christian Vs hoff med sin teatertrupp.

Montaigus far, dramatikeren Jean Magnon, hadde vært Molières nære venn og kollega. I 1722 hadde de fleste i Montaigus franske trupp reist hjem. Han skulle nå lære opp Den Danske Skueplads’ nye danskspråklige skuespillere som hovedsakelig besto av unge studenter, og det var denne «molieriserte» staben som først tolket Holbergs stykker.

Samtidig skulle Holberg gi teateret et nordisk særpreg ved å iscenesette nye karakterer. Ettersom han rivaliserte med sin læremester om publikums gunst på det nye teateret, måtte han spille på fortrinnet han hadde ved å kunne speile sitt publikum.

Der Molière hadde latt sitt adelige publikum le av besteborgeren Jourdain som lekte adelsmann i Le Bourgeois gentilhomme (1670), var det håndverkeren (kannestøperen) eller bonden (Jeppe på Bjerget, 1722), Holberg latterliggjorde når de ikke ble ved sin lest.

Han utleverte dessuten Københavns borgerlige ungdom som ville heve seg over sine egne ved å imitere en forfinet fransk kultur, som i Jean de France (1722) der helten ikke lenger blir forstått når han kommer hjem fra Frankrike: «jeg har oublieret gandske mit Dansk Dans Paris» (akt I, sc. 3).

En ambivalent prosess

I boka Civiliser l’Europe. Politiques du théâtre français au XVIIIe siècle (2014) har Rahul Markovits vist hvordan spredningen av fransk teaterkultur i Europa foregikk samtidig med fremveksten av de første nasjonalteatre utenfor Frankrike, slik at det oppsto en ambivalens i disse teatrenes nasjonaliseringsprosess, en spenning mellom imitasjon og avstandstagen i forhold til arven fra Frankrike.

Denne spenningen preget i høyeste grad Den Danske Skueplads og forholdet som der oppsto mellom Holberg og Molière – to beslektede, men originale genier som har speilet og formet sine lands kulturer og språk.

LES OGSÅ:

Ragnhild hutchisons blogg

Dette drakk borgerskapet på 1800-tallet

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap