- Velgerne sokner til flere partier

Velgerne er ikke i ferd med å forlate partiene. - De langsiktige partitilknytningene har gått ned, men velgerne vandrer ikke formålsløst rundt i det politiske rom. I dag velger de i større grad en politisk pakke som består av flere partier, sier Frode Berglund.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

- Ut ifra hva du ser og hører i media kan det virke som folk gjør seg opp en ny mening hver gang det er valg. Dagens velgere fremstår som individer helt uten langsiktige politiske orienteringer, som velger parti utelukkende på bakgrunn av kortsiktige faktorer.

- De langsiktige partitilknytningene er imidlertid viktigere enn man kan få inntrykk av, og tilknytning er noe man bygger opp over lang tid, sier Berglund.

- Har klar politisk plattform

Midt på 1960-tallet sa rundt 70 prosent av den norske befolkningen at de identifiserte seg med ett parti. Denne andelen sank rundt folkeavstemmingen om EEC/EF i 1972, men tok seg opp igjen under høyrebølgen, for så å synke igjen rundt 1998. Ved sist valg var det litt under 50 prosent som sa det samme.

- I dag sokner velgerne i større grad til et sett av flere partier, på tross av at de fremdeles har en nokså klar politisk plattform. Dette står i motsetning til tidligere da de langt større grad forholdt seg til ett enkelt parti.

- Et slikt sett består gjerne av to eller tre partier, og det kan være litt tilfeldig hvem man ender opp med å stemme på under valget. Senterpartiet og Arbeiderpartiet er for eksempel en ny partikombinasjon som har oppstått de siste årene. Den var mindre utbredt før den siste folkeavstemningen om EU, sier Berglund.

Han avla sin doktorgrad i fjor sommer, og en bearbeidet versjon av avhandlingen er ute i bokform med tittelen Partiidentifikasjon og politisk endring. Berglund har sett på langsiktige partitilknytninger blant norske velgere i perioden 1965-1997, og tar et oppgjør med noen av dagens utbredte oppfatninger.

Høyere utdannelse - mindre identifikasjon?

Frode Berglund

Det er for eksempel en sentral hypotese i statsvitenskapen at ved fremveksten av avanserte industrisamfunn, vil partitilknytningen som kjennetegner det tidligere industrisamfunnet opphøre. Dette forklares blant annet ved at den nye sosiale strukturen ikke er tilpasset det gamle partisystemet.

En viktigere delforklaring i denne sammenhengen er tesen om kognitiv mobilisering, som sier at når folk får høyere utdannelse får de også høyere kognitiv kapasitet, og trenger ikke partiene til å veilede dem i den politiske verden.

- Man tenker seg nesten at folk er så godt kognitivt utrusta at det tar hvert valg som om det var nytt, og vurderer sak for sak. Dette stemmer ikke, mener Berglund.

Høyt utdannede identifiserer seg med partiene

- For det første er utdanning mer å regne som en klassevariabel i politisk sammenheng. Dessuten viser det seg at blant de yngre velgerne, under 30 år, er det de høyt utdanna som identifiserer seg med partier. De har like sterk partitilknytning som eldre velgere med lav utdanning, den gruppen som ifølge tesen trenger partiene mest, sier Berglund.

- Velgerne er mindre knyttet til partiene, men høyere utdanning kan altså ikke være forklaringen på svekkelsen, og heller ikke så mye endringer i sosial struktur, sier Berglund.

Den politiske situasjonen

Fra 1989 inntreffer en brå nedgang i partiidentifikasjonen. Berglund mener dette er en antydning om at det er den politiske situasjonen som er årsaken.

- Den borgerlige regjeringen hadde falt, og man hadde hatt to borgerlige og en sosialistisk regjering i forkant av valget. Folk oppfattet ikke så store forskjeller, og gikk hen og stemte Sosialistisk venstreparti og Fremskrittspartiet - det ble en polarisering. Så kom EU-saken som splitta det borgerlige samarbeidet i 1990.

- Denne saken brøt med den tradisjonelle blokkinndelingen i norsk politikk, og det ble flere aktive konfliktlinjer i det politiske landskapet. Det ble vanskeligere å angripe de politiske hovedmotstanderne under samlebegreper som “de borgerlige partier”, noe som gjorde at de politiske fiendebildene ble mer utydelige enn tidligere.

- Et godt fiendebilde har vist seg å være en god politisk mobiliseringsfaktor. Det betyr at de politiske endringene nok har hatt større betydning for svekkede partiidentifikasjoner enn endringene i sosial struktur, sier Berglund.

- Ideologi er viktig

- Det har lenge vært en oppfatning at ideologi ikke er noe vanlige folk klarer å forholde seg til. I fagmiljøet har det vært mange kontroverser om dette, men fremdeles er det mange som mener at folk flest ikke tenker langsiktig eller ser saker i sammenheng, sier Berglund.

Han forklarer at norske data fra 1960-tallet viser at også folk uten høyere utdanning så saker i sammenheng. Ideologiske orienteringer viser seg å være svært viktig gjennom hele perioden Berglund har sett på.

Lav politisk temperatur

- Velgerne er ikke politisk smartere nå enn før, selv om de er høyt utdanna. Den kognitive hypotesen forveksler utdannelse med politisk kompetanse. Det avgjørende er om man er interessert i politikk. Interessen for politikk i Norge er faktisk påfallende stabil og nokså høy, sier Berglund.

- At partiidentifikasjonen er nokså lav i dag skyldes nokså lav politisk temperatur. Man klarer ikke lenger å mobiliseres så mye på hvem som vinner valget.

- I USA er det sånn at enten vinner kandidaten din eller ikke. I Norge var det sånn så lenge man hadde et borgerlig og sosialistisk blokksystem. I dag er det flere partier med større ideologisk nærhet. Avstanden mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet er for eksempel ikke så lang som den har vært før, sier Berglund.

Livslang læring

Tidligere var også partiidentifikasjon mer knytta sammen med klassekategorier, som skapte sterkere skott mellom partiene. Nå er det lettere å bevege seg mellom dem, men partitilknytning er fremdeles viktig, og noe som blir bygd opp gjennom livslang læring.

- Det starter i oppveksten. Den sosiale bakgrunnen har veldig mye å si. Dette er for eksempel forklaringen på at funksjonærsjiktet ikke entydig holder med Høyre. De har som regel en arbeiderklassebakgrunn. Politikk handler om langsiktig sosialisering i veldig stor grad, og i mindre grad om kortsiktige utspill.

- Høyre har ikke klart å hente ut gevinsten fra at flere har kommet over i middelklassene fordi flere ikke har kvitta seg med arven som er arbeiderklassebakgrunn. Høyre har vært uspiselig for arbeiderklassen.

Fremskrittspartiet bryter gjennom

- Fremskrittspartiet har imidlertid klart å bryte gjennom, for de har ikke den samme historiske ballasten. Høyre har vært Arbeiderpartiets fiende lenge, men Fremskrittspartiet har ikke den historien. Derfor har dette partiet klart å komme inn i strøk hvor Høyre aldri har klart å komme inn, sier Berglund.

- Det er vanskelig å gå god for påstanden om at velgerne er i ferd med å forlate partiene. Partiene har fortsatt en sentral plass i velgernes bevissthet, men det er ingen tvil om at endringer i den sosiale strukturen har gjort det vanskeligere for velgerne å finne frem til “sitt” parti, mener Berglund.

Powered by Labrador CMS