Krigen i Ukraina hadde ikke rast mange dagene før USAs president Joe Biden fremhevet det han hevdet var det større bildet. Dette større bildet var binært – «the battle between democracy and autocracy».

Denne kampen favner formodentlig hele verden, den kommer til å vare lenge, men den kommer også til slutt til å bli vunnet av en koalisjon av frihetselskende demokratier.

Budskapet har siden blitt repetert med jevne mellomrom. I en tale i Warszawa vel en måned etter krigens start brukte presidenten betydelig tid på det samme temaet:

Hver eneste generasjon, inkludert vår, får den samme oppgaven, nemlig å beseire «democracy’s mortal foes» i en nær permanent kamp for demokrati og frihet. Men Russlands invasjon, mener Biden, har også revitalisert verdens demokratier «with purpose and unity found in months that we’d once taken years to accomplish».

Ideologi og maktbalanse

Bidens budskap reflekterer et ideologisk ståsted. Ideologi, på sin side, er ofte nødvendig som mobiliserende kraft, for å inngyte en tro i egen og andres befolkning på at den politikken som føres fra vår side har et edelt formål, at den er grunnleggende meningsfull og moralsk nødvendig.

Lignende mekanismer lå i mars 1947 bak USAs daværende president Harry Trumans likeså pompøse tale til Kongressen, som gjaldt økonomisk og militær støtte til Hellas (og Tyrkia). Trumans ord representerte selve startskuddet på den kalde krigen.

Det var USA sin plikt å hjelpe «free and independent nations to maintain their freedom» i møte med stater som baserte seg på terror og undertrykking.

Trumans ord vant frem, og Kongressen ble overbevist. Men ordene ville ikke, i alle fall ikke like lett, ha vunnet frem dersom presidentens egentlige tolkning av situasjonen fullt ut hadde blitt gjenspeilet i talen.

For denne tolkningen la vekt på nødvendigheten av å demme opp for sovjetisk innflytelse i et ekstremt strategisk viktig område av Europa i en tid der et britisk imperium i dramatisk nedgang ikke lenger klarte å gjøre jobben selv.

Det dreide seg om den overordnede maktbalansen i Europa, ikke om frihet og demokrati. Ideologi maskerer reelle hensikter og drivkrefter, som Hans Morgenthau så glitrende redegjorde for i Politics Among Nations, som ble publisert noen måneder etter Trumans tale:

Maktformål er langt fra like salgbart som ideologisk overbevisning.

Stormakter, sjømakter og landmakter

Stormakter søker makt, og de søker å hindre andre stormakter i å øke sin makt. Russland handler som de gjør i Ukraina ikke fordi de er et autoritært regime; de handler slik fordi de er en stormakt – og fordi de er Russland, med all sin geografiske og historiske bagasje og russiske særegenheter.

Og USA svarer som de gjør fordi de er en stormakt, med et ønske om å øke eller i det minste bevare egen innflytelse, som nødvendiggjør oppdemning av Russland. Krigen er, som jeg tidligere har skrevet i denne spalten, på mange måter en klassisk internasjonal politikk-tragedie.

Man trenger ikke å gå så langt som å hevde at krigen var naturlig (Russland feilkalkulerte helt klart); men den var i det minste ikke unaturlig.

Det dreier seg ikke om demokrati mot autokrati i seg selv. I Ukraina møtes en landmakt og det som først og fremst er en global sjømakt. Sjømakter har siden tidenes morgen vært tjent med betydelig grad av politisk og økonomisk frihet.

En kjerneoppgave for sjøbaserte stormakter som ofte har blitt instinktivt oppfattet av lederne for disse statene, har i århundrer vært å demme opp for, eller «balansere», større landmakter. Men denne globale rollen fordrer at man først oppnår kontroll over egen region, som USA endelig fikk etter den spansk-amerikanske krigen i 1898.

USA har siden da vernet om sin egen innflytelsessfære rundt det karibiske hav (det «amerikanske Middelhavet»). Fravær av sikkerhetstrusler i egen region gir muligheter til å ekspandere globalt.

Russlands geografi og historie

På sin side ønsker verdens største landmakt – Russland – å kontrollere, for ikke å si dominere, sin egen «bakgård». De dypereliggende drivkreftene er en blanding av historiske erfaringer og geografiske realiteter:

Det flate landskapet i Øst-Europa og begrenset tilgang til havet og den beskyttelse havet gir. De geografiske realitetene har over åtte hundre år gjentatte ganger blitt utnyttet av andre makter til å invadere Russland.

Disse invasjonene og disse krigene former befolkningen og dets ledere, som Russland-eksperter konsekvent påpeker. Landmakten Russland har i århundrer vært, og er fremdeles, en utrygg, nevrotisk stat og nasjon, i særdeleshet når stormaktsrollen er under tvil, som den er nå.

Russland søker å ekspandere, for ikke å bli tvunget til å bli (enda) mindre og svakere. Russlands historie er da også en historie om rytmisk ekspansjon og kontraksjon. Og selv om det ikke alltid dreier seg om invasjoner og annekteringer, så har Russland demonstrert at de har et permanent behov for å sikre seg at dets nærområder ikke blir kontrollert av fiendtlige stormakter.

USA i Europa

Hvor svekket Russland kommer ut av det hele, er for tidlig å si. Det virker langt klarere at USA kommer styrket ut. USAs innflytelse over dets europeiske allierte har økt markant det siste året.

De europeiske statene følger Washingtons linje overfor Russland. Men de gjør det ikke i egenskap av å være demokratier; de gjør det snarere fordi de militært og sikkerhetsmessig, i dag og i overskuelig fremtid, er helt avhengige av USA.

Flere av de europeiske statene, inkludert Tyskland, Frankrike og Italia, er egentlig best tjent med en mildere behandling av Russland, ikke minst fordi den selvbestaltede stormakten for dem på ingen måte representerer noen eksistensiell trussel.

Men statene i øst frykter (med rette) Russland; og USA er også tjent med et svekket Russland (som i sin tur går langt i å forklare det russiske regimets eksistensielle angst). Samtidig er USA tjent med et samlet Europa som taler med én stemme men som samtidig ikke utvikler selvstendig militær kapasitet som kan blir en utfordrer til NATO.

USA agerer først og fremst som en stormakt i Europa, og bare sekundært, eller ikke i det hele tatt, som et demokrati eller som lederen av den såkalte frie verden.

Autokrati og hykleri

At de landene som gir våpenstøtte til Ukraina, og som har innført økonomiske sanksjoner mot Russland, er demokratier, er av underordnet betydning. De øvrige statene i verden, uavhengig av regimetype, er stort sett samstemte når det gjelder ønsket om å forholde seg nøytrale til krigen.

Dette er land som, ifølge en lakonisk kommentar i The Economist, «tend to see the war as a contest between autocrats and hypocrites». Av «mellommakter» gjelder dette, for eksempel, demokratiske India, Brasil, Israel og Sør-Afrika; og det gjelder autokratiene Egypt, Saudi-Arabia og Thailand.

De tre sistnevnte er alle viktige allierte eller strategiske partnere av USA. I internasjonal politikk velger man sine venner primært ut fra oppfattede strategiske interesser og sekundært ut fra ideologi, selv om disse to fenomenene stundimellom sammenfaller.

Heller ikke krigen i seg selv kan anses som en krig mellom et autokrati og et demokrati. Russland har riktignok beveget seg gradvis i en mer autoritær retning frem til krigsutbruddet (og åpenbart hurtigere siden det), ifølge Verdensbankens Worldwide Governance Indicators.

Ukraina har på sin side ligget stabilt rett i underkant av verdensgjennomsnittet for demokratisk utvikling siden 1990-tallet. På andre relevante indikatorer, slik som korrupsjonsnivå og rettssystem, har Russland og Ukraina vært nær perfekte speilbilder av hverandre.

Uansett hvor mye den amerikanske presidenten, og USAs allierte, tilsynelatende fetisjerer demokratiet og friheten i alle dens former og territorielle utstrekning: Krigen i Ukraina handler ikke om regimetype eller ideologi, eller om demokratiets og frihetens kamp mot autokratiet og tyranniet.

Det vi er vitne til, er mye annet, men først og fremst er det en ganske så klassisk stormaktskonflikt om relativ makt og strategiske interesser. Og i sentrum for denne stormaktsbataljen befinner seg, som vi har sett utallige ganger før i verdenshistorien, en mindre stats kamp for overlevelse i møte med en nevrotisk stormaktsnabo.

LES OGSÅ:

Er krigen i Ukraina Vestens eller Putins skyld?