Flytting har lenge vært et viktig tema i norsk samfunnsdebatt og det politiske målet har vært å unngå at folk hoper seg sammen i sentrale strøk. Dette målet har vist seg vanskelig å nå. Alle demografiske data viser at sentraliseringsprosessen både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå aksellererer.

- Ungdom flytter, det må vi bare innse. I dag flytter de først og fremst for å ta en utdannelse, sier professor emeritus Jens Christian Hansen ved Institutt for geografi.

De siste fem årene har han vært ansvarlig for prosjektet “Årsaker til endringer i det norske bosettingsmønsteret. Forklaringer knyttet til tid, sted og individ.” Prosjektet handler om hvilke prosesser som påvirker individers flyttebeslutninger.

- En bærende idé bak dette prosjektet har vært å få studenter til å følge opp utviklingen på steder som har vært studert tidligere, slik at det blir mulig å gjøre analyser med et tilbakeskuende tidsperspektiv, sier Hansen.

Han legger til at studien spesielt setter søkelyset på flytting mellom utkant og sentrum og derfor vil gi en innsikt som kan hjelpe dem som har politiske mål for bosettingsmønsteret. For tiden arbeider han med å sluttføre en bok som skal gis ut i forbindelse med prosjektet.

Så når den tid er kommet når jeg har stiftet familie, har reist rundt i verden et år og er ferdig med utdanningen min, da skal jeg tilbake hit! For her vil jeg virkelig at ungene mine skal vokse opp. “Anine” fra Rjukan

I dag møtes Hansen og Bianca Førlandsås, en av hovedfagsstudentene som har vært tilknyttet prosjektet. I vår leverte hun hovedoppgaven “Er Rjukan et blivende sted? Ungdoms forhold til sted”.

Førlandsås har analysert både intervjuer og 59 skolestiler, der hun ba gymnasungdom skrive om stedet de bor på og hvilken fremtid de ser for seg. Siden flytting er et omfattende tema, tar Hansens prosjekt utgangspunkt nettopp i ungdoms stedsvalg, valg som mer enn noe annet er med på å endre det norske bosettingsmønsteret.

På Rjukan er det tidligere gjort to hovedoppgaver. Den ene, som er fra 1979, ble utført av Biancas far Kjell Førlandsås. Den neste ble skrevet av Coen Hendriks i 1992. Jens Christian Hansen har vært veileder for både Hendriks og far og datter Førlandsås.

- Det har vært var spennende å være med på dette prosjektet, også fordi min far er fra Rjukan og jeg har slekt der, sier Bianca.

Jeg gjorde et valg da jeg var ferdig cand.mag. Da må du bestemme deg om du skal kjøre den karrieregreia eller ikke. Hvis du gjør det, da kommer du ikke tilbake. Da utdanner du deg ut av dalen. “Thomas” fra Rjukan

Teoretisk dreining

Forskning på flytting har gjennomgått en teoretisk dreining. De tidligere studiene var mer kvantitativt orienterte, ofte fokusert på tilgang på arbeid, utdanning og boliger som flytteutløsende forhold. Dagens studier er mer kvalitative i sin tilnærming, noe som egentlig reflekterer en trend i all norsk samfunnsforskning. I den senere tid har sosiale forhold kommet mer i forgrunnen i mange flyttestudier.

- De to første som studerte Rjukan sendte ut hundrevis av spørreskjema til folk som hadde flyttet fra Rjukan, med relativt enkle spørsmål der folk kunne krysse av for svar. En sånn undersøkelse gir ikke de unge mye plass til å skrive utfyllende om sine årsaker til hvorfor de har valgt som de har gjort, sier Hansen.

Det kan Bianca supplere med sine kvalitative intervjuer. I oppgaven har hun delt sine informanter inn i fire forskjellige grupper - bofaste, tilbakeflyttere, utflyttere og innflyttere. Hun intervjuet både gymnasungdom og en gruppe unge voksne på rundt 30 år. Svarene viste at folk hadde veldig varierende oppfatning av eget hjemsted. Ungdommene svarte med å karakterisere det som alt fra et “høl i Hardangervidda” til “et trygt og koselig sted”.

Svarene fra de unge voksne viste at de som hadde valgt å ikke flytte tilbake hadde beholdt de mest negative forestillingene, mens de som valgte å komme tilbake hadde bestemt seg for å innta en positiv innstilling. Uansett viser dette at folks oppfatning av sted kan ansees som en konstruksjon, et bilde hver enkelt danner seg.

- Det som er tydelig er at mange unge har forestillinger om hjemstedet som passer deres livsprosjekt. De som ønsker å flytte legitimerer sine ønsker ved å skrive negativt om det, sier Hansen.

Det er en sånn inngrodd mentalitet som sier at Rjukan er ræva. Folk hevder at her skjer det ingenting, uansett hvor mye som skjer rundt omkring. Det er den holdningen veldig mange har. Og da blir det sånn, da blir det sånn til slutt. “Thomas”

Urealistisk bilde

Blant annet viser mange av de senere flytteundersøkelsene at ungdom generelt har liten innsikt i hvilke arbeidsmuligheter som faktisk finnes på hjemstedet deres.

- I Mo i Rana, som det også i forbindelse med prosjektet har vært skrevet en hovedoppgave om i år, tror de unge fortsatt at det er flest arbeidsplasser innen industrien på jernverkstomta. I realiteten finnes de fleste arbeidsplassene der i tjenesteytende næringer, fortsetter han.

Både Hansen og Førslandsås mener derfor at mye ugjort kontakt- og formidlingsarbeid kunne vært utført for å gi ungdommene et mer realistisk bilde av eget hjemsted, noe som kanskje kunne fått flere av ungdommene til å flytte tilbake til hjemstedet etter endt utdannelse.

- Jeg snakket blant annet med folk i den videregående skolen på Rjukan og spurte om de for eksempel hadde forsøkt å få elevene med på en omvisning i Næringsparken som ligger cirka 200 meter unna. Nei, det hadde de ikke, men de synes det var en god idé. Heller ikke folk i Næringsparken hadde arbeidet aktivt med denne idéen, sier Hansen som synes dette vitner om en litt tafatt innstilling.

Jeg vil helst slippe å slå røtter noe sted. Jeg har allerede bestemt meg, jeg skal ikke ha unger, jeg skal ikke gifte meg, jeg skal bare reise for alltid. “Emma”

Identitetsprosjekt

Et annet spørsmål er om ungdom egentlig bryr seg så mye om hvilke arbeidsplasser som finnes på hjemstedet. Ved å trekke frem flyttestudier som går så langt som femti år tilbake i tid, ser Hansen at det har vært en dreining i ungdoms forhold til sted. I dag flytter nesten alle ungdommer for å ta en utdannelse. Utdannelse er blitt et viktig identitetsbyggende prosjekt, i våre individorienterte tider.

- I dag handler flytting gjerne mer om retningsvalg i et livsløp, der utformingen av den enkeltes identitetsprosjekt står i forgrunnen, sier han.

Valg av utdanning kan da i realiteten være et valg av en arena som identitetsprosjektet skal spilles ut på, og der forberedelse til fremtidig arbeid bare er en del av prosjektet.

- For å spissformulere: Studiestedet er minst like viktig som studievalget. Det skal være et sted der den enkelte prøver å virkeliggjøre sine drømmer, sier han.

Sitatene er hentet fra Bianca Førlandsås´ hovedoppgave.