Regjeringens krisepakke til idrett og frivillighet tilbyr 700 millioner kroner til arrangører som har avlyst, stengt eller utsatt arrangementer på grunn av koronaviruset.

Etter at søknadsfristen gikk ut mandag i forrige uke har det imidlertid bare blitt søkt 371 millioner kroner av den totale potten. Betyr det at frivilligheten ikke trenger penger? På ingen måte.

Årsaken er snarere at krisepakken rett og slett er dårlig tilpasset frivillighetens faktiske behov, siden den bare kompenserer netto tapte billettinntekter og deltakeravgifter, samt eventuelle utgifter i forbindelse med avlysning eller utsettelse av arrangementer. Disse tapene er bare en liten del av frivillighetens utfordringer i forbindelse med koronaviruset.

Milliardtap for frivilligheten

Frivillige organisasjoner anslår et tap på over 6 milliarder kroner, eller rundt 18 prosent av de budsjetterte inntektene. Det viser en undersøkelse vi nylig gjorde blant 341 nasjonale frivillige organisasjoner som Turistforeningen, Norges Naturvernforbund og Frelsesarmeen om konsekvensene av koronaepidemien. To tredjedeler av organisasjonene forventer tapte inntekter i år.

Men billettinntekter og deltakeravgifter står bare for rundt 20 prosent av dette, og for samfunnspolitiske organisasjoner og velferdsorganisasjoner er andelen enda mye lavere.

For det er ikke bare disse inntektene organisasjonene risikerer å tape. I tillegg til dette kommer tapene for lokale lag og foreninger som må avlyse årlige loppemarkeder og basarer med tilhørende kiosksalg, utsette loddsalg og gå glipp av deltakeravgifter. Disse lokale organisasjonene rammes kanskje enda hardere enn de nasjonale.

Samtidig rapporterer 38 prosent av organisasjonene at koronaepidemien har gitt nye tilleggsutgifter.

Men disse inntektstapene og utgiftene dekkes altså ikke av regjeringens krisepakke.

Dermed presses både inntekts- og utgiftssiden i de frivillige organisasjonene, og ikke alle har mye egenkapital å falle tilbake på.

Rammer frivillig aktivitet

Organisasjonenes koronatap får praktiske konsekvenser:

• 62 prosent av organisasjonene sier de har redusert drift. For 2 prosent har all drift opphørt.
• 95 prosent har avlyst eller redusert en eller flere av sine medlemsaktiviteter.
• 48 prosent har utsatt eller avlyst årsmøte eller generalforsamling.

Frivillige organisasjoner er tilpasningsdyktige og innovative. 95 prosent svarer at de har lagt om deler av aktiviteten ved hjelp av digitale verktøy, noe som bidrar til at driften kan fortsette – om enn i redusert form.

16 prosent har koordinert hjelpetiltak i forbindelse med koronaepidemien, mens 10 prosent har rekruttert frivillige til hjelpeinnsats for personer i risikogrupper eller i karantene/isolasjon. Det viser organisasjonenes sentrale rolle i å kanalisere den nasjonale dugnadsinnsatsen.

Svekket dugnadskultur som konsekvens?

Selv om situasjonen rundt koronaepidemien gradvis blir mer avklart, ser det ut til at tiltakene som er iverksatt, vil vare en god stund fremover. Myndighetene har kommet med hjelpetiltak for organisasjonene, og flere stiftelser og sparebanker gir ekstra bidrag. Det store spørsmålet er om disse tiltakene strekker langt nok, og om de hjelper på riktig måte.

De første resultatene fra vår undersøkelse tyder på at det kreves mer for at de frivillige organisasjonene skal komme sterkt tilbake – både på lokalt og nasjonalt nivå.

Konsekvensen av å mislykkes kan bli at mye av den norske dugnadsinfrastrukturen rives bort fordi organisasjonene rammes. I siste instans kan det bety svekkelse av en frivillig sektor som gir muligheter for fysisk, sosial og kulturell utfoldelse, kanaler for deltakelse i samfunnsdebatt, og som løser viktige oppgaver innen helse, beredskap og humanitært arbeid.

Det vil være paradoksalt når det vi trenger er en fortsatt nasjonal dugnad, både for å møte krisen her og nå og konsekvensene av den.

Hele undersøkelsen er ikke publisert enda, men du kan lese mer om den på nettsidene til Institutt for samfunnsforskning.

Les også:

Dugnadsånden er et av våre viktigste våpen mot koronaviruset