– Lidelse er forventet og forståelig for oss alle. Våre ubehagelige følelser hjelper oss å overleve. De er en naturlig respons på livsutfordringer, et isolerende og moraliserende individualistisk samfunn, og ikke minst uunngåelig i møte med sykdom, forfall og død, skriver Bjørnar Haara.
(Foto: Roman Bodnarchuk / Shutterstock / NTB scanpix)
Psykisk helse:
Jo, vi må snakke om det, men vi må endre på hvordan
DEBATT: Det er normalt å lide. Men det er så umåtelig mye lettere og beroligende å lide sammen, enn det er å lide alene.
Janne Lunds kritiske blogginnlegg her på forskning.no - der medienes økte fokus på psykisk lidelse presenteres som en mulig forklaring på den tilsynelatende forverringen i unges psykiske helse de siste årene - er viktig. Men det risikerer å kaste ut barnet med badevannet.
Spørsmålet Lund stiller seg er om det økte mediafokuset ikke bare senker tabuet og stigmaet, slik at folk blir mer åpne og hjelpesøkende. Det vil si at det ikke er snakk om en statistisk, men reell økning i psykisk lidelse. En økning Lund frykter er grunnet nettopp et økt offentlig fokus som potensielt sensitiviserer, opprettholder eller forverrer tilfeller av milde psykiske vansker.
Ja, det er trolig en «fare» for at medias og ulike eksperters økte offentlige fokus på psykiske lidelser medfører at folk blir seg mer bevisste og økt bevissthet er ikke alltid behagelig, men som oftest heller ikke nok i seg selv for å få det bedre.
Jeg vil derimot påstå at det ikke er det økte fokuset i seg selv som er problemet, men hvordan vi omtaler det og hvilke tilsiktede og utilsiktede konsekvenser det får.
Presser oss til å «ikke stresse»
Jeg er enig i Lunds påstand om at et for individualistisk fokus på psykisk lidelse fort kan ha en paradoksal effekt. Det legger et tilnærmet moralistisk press på individet om å «mestre», «akseptere», «være mindful nok», «føle nok», «være i balanse nok», «ikke bekymre seg», «ikke stresse», «ikke gruble», «tenke positivt» og så videre.
Ja, vår såkalte «indre kritiker», eller «styggen på ryggen» om du vil, er en mester i å kle seg i fåreklær i form av gode idealer og innsikter. Samtidig fortsetter den med den indre kritikken og deevalueringen.
Med andre ord risikerer vi med våre psykologiske ideal å skape nye måter å være misfornøyde med oss selv, der vi fortsetter å piske oss med de uoppnåelige imperativene «bør», «ikke», «mer».
Dette individualistiske selvmestringsfokuset, eller selvrealiseringsfokuset om du vil, er ikke bare paradoksalt nok selvforsterkende for angstlignende og depressive symptomer, men skaper unødvendig dårlig selvbilde og ensomhet.
Ensomheten det medfører og avstanden til andre er trolig det viktigste aspektet. Det er her jeg mener media og ekspertenes ansvar kommer inn.
Med åpenhet og sårbarhet skaper vi intimitet
Jeg frykter at individualismens selvrealiseringsmoral har gått i ledtog med en kommodifiseringsprosess , det vil si at vi har kommersialisert eller «produktifisert» lidelsen til noe som bare «ekspertene» kan gjøre noe med. Enklere sagt - på samme måte som når jeg ringer rørleggeren hvis røret på badet sprekker, vurderer jeg i like stor grad å ringe psykologen når hjertet knuser.
Problemet er at vår emosjonelle lidelse har en sosial funksjon som går tapt når vi «outsourcer» den til ekspertene. Vår emosjonelle lidelse er der for å vekke omsorg og ivaretagelse i våre nære relasjoner. Med åpenhet og sårbarhet skaper vi intimitet, nærhet og tillit – med andre ord så styrker det våre relasjoner.
Ved å fortsette å leie inn sjelelivs-eksperter for å håndtere den milde, forventede lidelsen risikerer vi, slik som Lund frykter, at det økte fokuset ikke gir bedring, men forverring. Vi bevisstgjør og skaper forventninger rundt behov som ikke møtes godt nok i våre nære relasjoner.
Vi trenger samhjelp, ikke mer selvhjelp
Selv om jeg tidligere har snakket varmt om den vitenskapelige dokumenterte effekten av assistert selvhjelp trenger vi å endre fokus fra selvhjelp til samhjelp. Fra livsmestring til samliv.
Den terapeutiske alliansen og relasjonen mellom behandler og pasient, er den viktigste faktoren for et vellykket utfall av terapi. Et konsept om samhjelp og samliv innebærer dermed at vi tar folks og psykologers kunnskap om hva det er som gjør relasjoner fortrolige og bevisstgjør og motiverer hverandre til å skape mer tillit, åpenhet og nærhet i våre relasjoner.
Fra sykeliggjørende til normaliserende, uten å bagatellisere
Vi må også passe oss for at vi ikke bruker et språk om vårt ubehag og vansker som sykeliggjør. En medisinsk diskurs rundt psykiske lidelser har helt klart vært med å bygge ned tabu og stigma. Men det har også medført at vi også skremmes, og nettopp overlater lidelsen til ekspertene. Eksperter som behandler hver fjerde ungdom med førstegangsdepresjon med anti-depressiva.
Men lidelse er forventet og forståelig for oss alle. Våre ubehagelige følelser hjelper oss å overleve. De er en naturlig respons på livsutfordringer, et isolerende og moraliserende individualistisk samfunn, og ikke minst uunngåelig i møte med sykdom, forfall og død.
Vi må med andre ord skape et språk og en kultur som muliggjør sårbarhet og åpenhet i nære relasjoner, som verken bagatelliserer, neglisjerer, minimerer og avviser, men heller ikke sykeliggjør.
Det er normalt å lide, men så umåtelig mye lettere og beroligende å lide sammen enn alene.
Vi trenger heller ikke flere råd og løsninger på hva vi kan gjøre for å «mestre» livet - vi trenger forståelse, omsorg og aksept og av og til bare få lov til å være. For de som synes dette er vanskelig eller ikke har relasjoner som evner dette, kan vi psykologer være til hjelp for assistert samhjelp.
