I løpet av de siste ukene har vi vært vitne til flere forsøk å gi enkle forklaringer på hvorfor det er forskjeller i covid-19-smitte mellom ulike grupper. Spesifikke innvandrergrupper i Norge blir beskyldt for spredning.

Å studere og redusere ulikheter i helse er en av hovedoppgavene til folkehelsemyndighetene. Det er derfor nyttig å kartlegge hva som kan forklare sosiale helseforskjeller i smitte. Men når vi prøver å forklare slike forskjeller må vi passe på at de forklaringene vi presenterer er fundert i forskningsdataene som faktisk har blitt samlet, at vi bruker gode måter å analysere dem på og at vi ikke driver spekulasjon. Om forenklede ideer presenteres som endelige forskningsresultater, kan de lett tas ut av sammenheng og brukes stigmatiserende. Det undergraver effektiv helsekrisehåndtering.

Velbegrunnet kritikk får ikke mediedekning

Et illustrerende eksempel er en nylig publikasjon i Tidsskriftet for Den norske legeforening «Koronasmitte i Oslos bydeler» av Erik Ganesh Iyer Søegaard og Zhanna Kan. Forfatterne antyder at innvandrerandel alene, og ikke sosioøkonomisk status og trangboddhet, gir risiko for infeksjon i Oslo. Artikkelen hevder videre at det kan være atferd som er nøkkelen til ulik smitte mellom utenlandsfødte og norskfødte: «For eksempel … andre normer for fysisk og sosial nærhet, eller … systematiske misforståelser om smitte og smittebegrensende tiltak». Disse antydningene fikk raskt bred dekning i de større mediene (herunder Aftenposten, VG, Vårt Oslo, og Nettavisen).

Noe som forutsigelig nok ikke ble dekket av mediene i det hele tatt, var flere kommentarer og kronikker som presenterte velbegrunnet kritikk av artikkelen. En av dem pekte på forfatternes forenklende fokus på individuell atferd over etablerte strukturelle faktorer – det vil si stress knyttet til diskriminering og individuelle manifesteringer av stress gjennom kroppsslitasje. Flere andre rettet søkelyset på grunnleggende metodiske svakheter i artikkelen – både ved analysen selv og det manglende empiriske grunnlaget for konklusjonene som trekkes.

Enke forklaringer på komplekse problemstillinger

Å presentere enkle forklaringer på komplekse problemer er symptomatisk for et større problem: Covid-19-forskning av lav kvalitet publiseres i lynraskt tempo. Allerede i mai 2020 varslet forskere om at det ble publisert enorme mengder primærforskning av dårlig kvalitet på covid-19. Flere gikk så langt som å si at dette undergraver en kunnskapsbasert respons på pandemien.

Pandemier introduserer frykt og usikkerhet i samfunnet, og i en kontekst av smittefare kan det lett påvirke hvordan folk tenker om og reagerer på andre. Da er det spesielt uheldig med presentasjon av forskningshypoteser i en setting - her et fagfellevurdert tidsskrift - som gir inntrykk av større tyngde enn det foreløpige resultater fortjener. I dette tilfellet forsterker publisert forskning destruktive offentlige fortellinger som legger skyld for sykdom og død på visse etniske grupper. Enkeltgruppers atferd og kultur blir beskrevet med brede generaliseringer og presentert som avvikende fra hva som er normalt eller hvordan ting bør være. Dette er belastende for enkeltmenneskene det gjelder, og kan være kontraproduktivt for smittevernet

• Les også: Covid-19 og innvandrere: Hva sier tallene?

Skam, stigma og svekket sosial solidaritet

De siste ukenes mediedekning av koronasmitte har satt søkelyset og skyld på grupper som i utgangspunktet har minst penger, lavest status og som allerede opplever mest diskriminering i en norsk kontekst. Forskning har tidligere avdekket en nærmest universell forbindelse mellom sosioøkonomisk utenforskap og skam. Man føler skam over hva eller hvem man er, over ting man ikke kan kontrollere. I dagens samfunn opplever folk stor skam over det å havne «utenfor». Denne byrden forsterkes videre av måten man blir fremstilt på i samfunnet. Norsk forskning har visst at folk kan føle behov for å skjule sine prekære situasjoner. I den sterke norske velferdsstaten skal ingen falle utenfor: hvis du likevel gjør det, er det din egen feil. Skam skiller seg fra skyld, som man føler over noe man kunne ha gjort annerledes. Dermed kan det sies at skyld er en positiv følelse: Det kan motivere en til å «skjerpe seg» og i så fall «gjøre det bedre neste gang».

Over lengre tid, gir skam og «skyld ved assosiering» til visse grupper et enda mer lumskt resultat. Det kan bryte sosial solidaritet. Stigma er akkumulert skam pålagt mot en viss marginalisert gruppe. En rekke folkehelsestudier (f.eks. Weiss mfl., Hatzenbueler mfl., Farmer, Eichelberger, og Briggs and Mantini-Briggs) har visst hvordan stigma av marginaliserte grupper under folkehelsekriser hindrer kommunikasjon. Stigmas effekt er særlig sterk når moralske dommer legges på identiteter – for eksempel, når minoritetsgrupper blir kategorisert som «problematiske» på grunn av sin etnisitet. Frykt for å bli ytterligere stigmatisert fører til mistillit til hjelpeapparatet. Stigmatisering og frykt fra helseinstitusjonens side kan også hindre levering av tilstrekkelige helsetjenester til disse gruppene.

• Les også: Pandemiens klasseforskjeller: Tap av inntekt, sosial isolasjon, og redusert tilgang til helsetjenester

Ulikheter har blitt synliggjort av covid-19

Mange innfallsvinkler kan bidra når man har som mål å forstå smitteeksponering fra et helhetsperspektiv. Man kan, for eksempel, se på hvordan visse etniske identiteter blir fast assosiert med spesifikke egenskaper og derfor får ulik behandling i en behandlingsstrategi. Man kan også studere koblingene mellom smitteeksponering og hverdagsulikheter. Disse ulikhetene har blitt synliggjort av covid-19-pandemien og er til dels resultatet av konkrete politiske valg de siste årene.

Hverdagsulikhetene kan for eksempel skyldes en boligpolitikk som segregerer, som begrenser livsmuligheter blant visse grupper og som øker stigmatiserende offentlige diskusjoner rundt visse nabolag. De kan skyldes en arbeidsmarkeds- og innvandringspolitikk som tvinger visse grupper til å akseptere usikre jobber som ofte innebærer daglig eksponering. Og de kan skyldes forskjellige institusjonelle hindringer som visse grupper kan oppleve å få tilgang til og ta i bruk helsetjenester.

Flytt tankegangen fra kultur til livsvilkår

Pandemien har synliggjort at det er ikke er effektivt å bruke like tiltak (skreddersydd for majoritetsbefolkningen) i et ulikt samfunn. For å få til målet om å adressere ulikheten i smitteeksponering, må vi flytte tankegangen fra «kultur som adferd» til hvordan smitteeksponering kan skje innen en konstellasjon av hverdagslige livsvilkår. For eksempel: lav arbeidssikkerhet og inntektssikring, prekær boligsituasjon, og manglende tilgang til og oppfølging av nødvendige helsetjenester.

Disse hverdagsforholdene kan jo skille seg sterkt fra det man forestiller seg i den dominerende norske fortellinger om hva som utgjør hverdagen. Historisk sett har dødeligheten under pandemier vært høyest blant de med lavest sosioøkonomisk status, men reduksjon av sosial ulikhet i helse har likevel ikke vært med i nasjonale beredskapsplaner for pandemi.

Enkle forklaringer, som lener seg på kultur og individuell atferd, forhindrer dypere utforskning av ulikhetens røtter og natur. Det er på tide at friksjonen mellom sterke nasjonale fortellinger, ulike hverdagsvirkeligheter og individualiserte og stigmatiserende forklaringer av atferd og skyld tas inn som en mulig faktor i Norges nåværende smittesituasjon. Og like viktig, at den tas på alvor i forebyggende folkehelsestrategier videre.

LES OGSÅ:

Covid-19 har vist at diskriminering i helsevesenet er et reelt problem

KRONIKK: Vi visste at folk med innvandrerbakgrunn og dårlige levekår var mer utsatt i en pandemi. Likevel hadde vi ingen tiltak på plass for disse gruppene.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap