Vi kan hindre utryddelse av arter, hvis vi vil

Arter er fundamentale for forståelse av naturen. Biologisk kunnskap hviler på innsikt i artsmangfold – og det samme gjør vår evne til å bevare arter fra utryddelse. Beregninger på hvor mange arter som finnes i dag varierer fra 2 til 100 millioner på global basis, hvorav omlag 1,5 millioner er beskrevet for vitenskapen. Samtidig utryddes arter i høyt tempo, for visse organismer øyensynlig i samme tempo som under historiske perioder med masseutryddelse. Når vi i tillegg vet at biosystematikk, fagområdet for beskrivelse og evolusjonær forståelse av artsmangfold, har lav prioritet blant bevilgende myndigheter, så har mange uttrykt seg tvilende til at vi vil klare å beskrive jordens mangfold før dette mangfoldet er utryddet.

I siste nummer av tidsskriftet Science diskuterer Mark Costello og medforfattere dette argumentet, og de kommer frem til at premisser så vel som konklusjonen er gal. For det første er det etter alt å dømme færre arter enn mange har trodd frem til nå. De beregner at det i alt sannsynligvis er om lag 5 millioner arter på jorden (sett bort fra bakteriene) med en feilmargin på om lag 3 millioner. Samtidig argumenterer de for at utryddelsesraten ikke er så høy for alle organismegrupper, og at den samlede utryddelsesraten ligger et sted mellom 0,01 - 1% hvert tiår (maksimum 5%, ifølge forfatterne), det vil si i alt mellom 500 og 50,000 arter. Hvis man legger til grunn en tapsrate på 1% eller mindre hvert tiår, så er antall nybeskrivelser av arter betydelig høyere enn antall utryddede arter. Verdens taksonomer beskriver 18,000 arter per år, og hvis det er 5 millioner arter i verden, så vil vi ha beskrevet disse rundt år 2220 med dagens tempo.

Dette vil kunne være altfor sent for mange arter. Den gode nyheten er at hvis verdenssamfunnet ønsker, så kan vi klare selve kartleggingsarbeidet allerede i vår tid. Costello bygger på ulike kilder og kommer frem til at en investering i størrelsesorden 1 mrd USD på verdensbasis vil gjøre verdens biosystematikere istand til å beskrive globalt biologiske mangfold i løpet av de nærmeste femti årene. Dette er et noe mindre beløp enn det nordmenn bruker på nettkasinoer hvert år.

Tap av biologisk mangfold er, som forfatterne påpeker, en betydelig global trussel. Vi kan hindre tapet av diversitet, både på gen-, arts- og økosystemnivå, men da må vi ha kunnskap om mangfoldet som finnes. Costello sine beregninger viser at arbeidet med å kartlegge og forstå artsmangfold ikke er forgjeves. Politikere i Norge og andre land har mulighet for å hindre forringelse av naturen, og dette bør blant annet gjøres ved å stille mer ressurser til rådighet for biosystematisk forskning og utdanning. Alt som kreves er vilje. Men det er også det som kreves.