Spillkritikk vs. spillanmelderi: en kommentar fra sidelinjen

Av Kristine Jørgensen, postdoktor ved Universitetet i Bergen

Etter at John Erik Riley publiserte en kritisk kommentar om kvaliteten på norske spillanmeldelser i Aftenposten den 24.juni, har norsk spillpresse og norske spillblogger kokt over av diskusjoner omkring spillanmeldelsenes rolle og et eventuelt behov for en mer dyptgående spillkritikk på linje med kulturkritikk innenfor andre uttrykksformer som film, litteratur, musikk og teater. I dette blogginnlegget vil jeg kommentere denne debatten, peke på noen tendenser og stille spørsmål ved rollen til spillanmeldelsene og på hvilken måte spillkritikk skal forholde seg til disse.

Først og fremst vil jeg understreke at jeg observerer denne debatten med stor glede. Mengden leserinnlegg, bloggposter og kommentarer vitner om at debatten engasjerer mange, og at norske spillanmeldelser er en type redaksjonelt stoff som er viktig for mange lesere. Ikke minst viser debatten at dataspill er et medium som for mange tas seriøst, og at man i det hele tatt etterlyser en mer analytisk og dyptpløyende spillkritikk viser at spillmediet begynner å bli en moden uttrykksform på linje med andre kunstformer. Likevel er nettopp dette en del av debatten: har spill viktig nok innhold og er spill modent nok som uttrykksform til å kunne tåle seriøs kritikk?

Men før vi titter på argumenter i selve debatten – hva er egentlig kulturkritikk, og hvordan skiller den seg fra det vi vanligvis kaller anmelderi? I følge min ordbok over litterær terminologi, er kritikk et generelt begrep som dekker studier knyttet til å definere, klassifisere, analysere, fortolke og evaluere verker innen en kulturform. Kritikk kan være av forskjellig type; eksempelvis danner teoretisk kritikk teori ved å benytte seg av prinsipper, distinksjoner, begreper og kategorier i analyser av verker, og dermed blir i stand til å sette opp kriterier og dermed kritisk evaluere kvaliteten av disse verkene. Mimetisk kritikk på den andre siden ser på verket som en speiling, imitasjon eller representasjon av verden, og forsøker å forstå verket på bakgrunn av dette. Til sammenligning med anmeldelser er ikke kritikk ment å være forbrukerveiledende, men prøver å få en dypere forståelse for verket enten på sine egne premisser, eller ut fra hvordan det kommenterer på verden utenfor. Det handler dermed ikke kun om hvor analytisk man går til verks i sin evaluering, men også om hvem som betraktes som mottakere av den aktuelle evalueringen.

I kommentaren i Aftenposten, peker Riley på at dagens spillanmeldelser fungerer som brukerveiledning, men at han savner en mer kritisk forståelse som kan analysere spillene og undersøke hvorvidt det er riktig som han observerer, at man kan spore samfunnskritikk og satire i flere moderne spill. Han får hurtig respons fra norske spilljournalister, og VGs Rune Fjeld Olsen peker på journalisters arbeidsoppgaver og arbeidsdager, og forklarer at hans jobb som anmelder nettopp er å veilede potensielle spillkjøpere - ikke å skrive kritiske analyser som han mener er akademikernes oppgave og som en journalist heller ikke har arbeidstid til. Han argumenterer videre at de aller fleste av dagens spillutgivelser heller ikke har innholdsmessig dybde nok til å bli plassert under lupen og studert med et kritisk øye, og at dersom man gjorde det, ville det bli krampeaktig og upassende. Dagbladets Snorre Bryne er på sin side sympatisk til Rileys ønske om en mer kritisk journalistikk, og viser til at det i flere år har eksistert en bevegelse i internasjonal spilljournalistikk som søker et oppgjør med overflatisk anmelderi. Bryne er imidlertid enig med Fjeld Olsen om at spillanmeldelsenes primære målsetning er å gi forbrukerne informasjon om et spill er verdt å bruke tid og penger på, og mener at Riley skyter utenfor blinken når han kritiserer anmeldelsene nettopp for dette. Flere andre har bidratt til debatten, blant annet trekker Spillpikenes Maren Agdestein inn kunstbegrepet i diskusjonen, og inviterer til en workshop der debatten kan tas til nye høyder. Adresseavisas Frode Singsaas på sin side fokuserer på spillanmeldernes rolle og parerer med at norske anmelderes er av høyere kvalitet enn det kritikken skulle tilsi.

Sentralt i debatten er dermed tre ting: kvaliteten på spilljournalistikken, spillanmeldernes rolle og arbeidsoppgaver, og hvorvidt spill faktisk fortjener større oppmerksomhet. Et synspunkt som går igjen er at dagens spill ikke er dype nok til å fortjene en kritisk analyse, et argument som er problematisk fordi det undergraver spilljournalistikkens rolle. I den forbindelse spør jeg også om dataspill virkelig er så grunne som Fjeld Olsen påstår, og hvordan man i det hele tatt kan vite dette, dersom man ikke på noe tidspunkt begynner å granske dem inngående? Inntil man gjør det, må man ta til takke med at den dominerende formen for spillkritikk kommer fra nettopp dem Singsaas frykter mest: moralske pressgrupper som amerikanske mødreorganisasjoner og antispilladvokater som Jack Thompson.

På den annen side skal man ikke glemme at det faktisk skrives mye spillkritikk både i Norge og i utlandet i form av teoretisering og forskning, men at denne aldri når ut forbi et akademisk publikum og akademiske journaler. En utfordring er å sørge for at den spillforskningen som tar for seg spills kulturelle og samfunnsmessige rolle også formidler sine kritikker og analyser gjennom dagspressen og spillmagasiner. I tillegg til at dette understreker spillmediet som en seriøs og moden kunstform, vil dette også sørge for at forskningen når ut til et bredere publikum og ikke kun rettes mot en begrenset gruppe.

Et annen moment som er viktig i forbindelse med utviklingen av en spillkritikk som også er inne på, er at spill ikke kan behandles helt likt andre medieformer som har blitt objekt for kulturkritikk. På grunn av sin interaktive natur handler spill om mer enn det de representerer. Å foreta en spillkritikk handler dermed ikke nødvendigvis om å analysere spill som samfunnskritikk, satire, eller som en god fortelling. Mens mange spill selvsagt også er relevant på grunn av dette og bør analyseres ut fra et slikt ståsted, vil et enda større antall spill kunne være interessant på grunn av hvordan deres regelsystem er bygget opp, hvordan spillmekanikker virker sammen og utnyttes, og hvordan spillsystemet samhandler med spillets fiksjonsverden. Om man mener at dagens spill ikke er dype eller kunstneriske nok til å fortjene grundig kritisk analyse, burde man være åpen for å kritisk diskutere og identifisere hva som utgjør et interessant spilldesign. Da vil man kunne utvikle et solid begrepsapparat og en grundig analytisk forståelse for hvordan man kan utvikle en ny generasjon spill som oppfyller alle krav til innholdsmessig dybde kombinert med et interessant gameplay.

Riley har dermed delvis rett i sin kritikk. Det er for lite kritisk spilljournalistikk å spore i norske medier. Men han bommer delvis når han krever at kritisk analyse av spill skal foretas av spilljournalistene, som for er ansatt for den oppgaven å anmelde spill og referere spillnyheter. Kritikken bør helst komme fra spilldesignere og spillforskere, som har en dypere forståelse for teknikkene som ligger under og de samfunns- og kulturmessige rollene som spill eventuelt oppfyller.