Min første Solyanka

Av Mariann Mathisen

Min bestemor var svært god til å lage kjøttsuppe. Hun kunne selvsagt flere varianter; den tradisjonelle kjøttsuppa kokt med saltkjøtt og margbein, samt det hun kalte for fersk sodd – uttalt uten k, ”ferssodd”. Det var høstsuppe nr 1, kokt på ferskt kjøtt og sesongens nye grønnsaker.

På husstell i 8.klasse lærte jeg å lage “borsjtsj” – russisk rødbetsuppe. Min etter hvert egenutviklede variant, og kanskje noen vage erfaringer med noe som kalles russisk salat, var mitt svært begrensede forhold til russisk mattradisjon.

Min første reise til Arkhangelsk var preget av en tilfeldig navigeringa i den russiske matverden. Mye grei mat, men en del totale bomskudd. Selvsagt også fundert i fullstendig mangel på språkforståelse. Etter min tredje tur til Russland og Arkhangelsk begynner jeg å få et utvidet repertoar. Våre samarbeidspartnere ved Arkhangelsk Museum har lært oss litt om å navigere i russisk skikk og bruk. Sammen holder vi på med utstillingsprosjektet Cold Coasts – Close Relationships og har møttes seks ganger til sammen. Innimellom føles det som vi er ganske ubehjelpelige, men vi blir møtt på en svært vennligsinnet måte. Jeg tror de bærer litt over med oss.

Siste uka i mai var det fem dagers opphold i Arkhangelsk. Denne gangen følte jeg meg på en måte litt mer hjemmevant. Det var et deilig opphold, mellom 20-25 grader, et vakkert vårlig lys over elven Dvina og siste skoledag ble feiret av ungdommer langs elvebredden. Etter det jeg kunne forstå smilte menneskene mye mer denne gangen enn første gang, men det er jo ikke helt godt å si. Denne gangen hadde jeg i alle fall overskudd til å legge merke til det.

Jeg hadde også en klar formening om hvilken mat jeg skulle ha. En Solyanka. Fra de tidligere turene hadde jeg erfart at de er svært dyktige på supper i Russland. Jeg spiste Solyanka for andre gang, og det var så godt at jeg sporenstreks måtte forsøke å lage min egen da jeg kom hjem. Faktisk ble den ganske god. Med utgangspunkt i min oppveksts kjøttsuppe og de variasjoner jeg etter hvert har tillagt meg, har jeg nå skapt en variant sterkt inspirert av russisk suppetradisjon. Å jeg må si, hemmeligheten ligger i kraften.

På tross av at flyturen hjem gikk fra Arkhangelsk til St. Petersburg, så til Oslo og tilslutt til Tromsø, er det ikke lengre så fremmed å reise til naboen i øst. Jeg gleder meg allerede til nye opplevelser.