John Savio – fra Sápmi til Montmartre, og tilbake

Av Hanne Hammer Stien, Phd -stipendiat i kunstvitenskap

I 1933 kan det ha sittet en mann på en trang kafé på Montmartre. Han var kledd i dress. Foran ham på bordet lå det en skisseblokk. På et blankt ark skisset tegneren opp ansiktene til de forbipasserende på gaten og andre kafégjester. Innimellom figurene streket han opp en mann som fanger et reinsdyr med lasso. Motivet, som kunstneren stadig vender tilbake til, preges, selv i den lille skissen, av dynamikken som med formale grep skapes i forholdet mellom mennesket og dyret.

Det var kanskje kunstneren John Savio (1902-1938) som satt i Paris og tegnet, eller var det kanskje ikke slik? Det er mange ting vi ikke vet om Savio, men vi vet at han studerte på Statens håndtverks- og kunstindustriskole, og vi vet at han oppholt seg i Paris i mellomkrigstida.

Når vi ser nøye på Savios skisser er det lett å bli revet med. Det er mange spørsmål som dukker opp. Hvordan var det å være same i Oslo på 1920- og -30-tallet? Var Savio virkelig så ensom som litteraturen skal ha det til? John Savio døde ung, og som andre myteomspundene kunstnere levde han i perioder fra hånd til munn. Men Savio kan ikke bare ha hatt det trasig. Det må ha vært spennende å reise til Paris i mellomkrigsårene, og det kan ikke ha vært så verst å la seg inspirere av Edvard Munch mens han ennå levde.

I etterkant av Savios død ble han karakterisert som en kunstner som bygger bro mellom helleristninger og nyere kunst. Kunsthistoriker Harry Fett (1875-1962) skapte med denne beskrivelsen en lineær samisk kunsthistorie som forbandt steinaldermenneskenes kultur med den samtidig samiske kulturen. At Savio var samisk og benyttet en samisk motivkrets bidro i argumentasjonsrekken til at hans arbeider ble sammenliknet med barnets-, og den psykisk sykes tegninger. Det vi kan kalle en primitivismediskurs henger fortsatt igjen i konteksten knyttet til begrepet urfolkskunst, og i tilnærminger til samisk kunst.

Savios motivkrets, som i stor grad kan forbindes til nordnorsk natur og en reindriftsamisk kontekst, har samtidig vært med på å skape en norm for hva samisk kunst kan være. Det er kanskje derfor ikke så rart at Savio til tider har blitt sett på som en klump rundt foten blant samiske kunstnere som har kjempet mot å bli stereotypifisert og plassert i bås. På tross av dette fortjener ikke Savios arbeid å bli satt på sidelinjen. Saviosamlingen til Tromsø Museum – Universitetsmuseet reiser mange interessante problemstillinger. I skissen jeg begynte med å beskrive, som i andre arbeider, trenger den samiske motivkretsen seg på mens Savio arbeider med andre tema. Kanskje var det for Savio som for maleren I.C. Dahl (1788-1857) at han i fraværet av stedet kom til å dyrke stedet, for på denne måten å skape det om til et eget sted – et kunstens sted.

Det er lett å se for seg Savio som en som ensom og missforstått same i Oslos og Paris gater. Men det som slår meg når jeg betrakter fotografiske portretter av Savio er ikke det at han ser annerledes, eller misstilpasset ut. Det er det at Savio ser ut som en hvilken som helst mann på liknende portretter fra denne tiden som gjør meg ekstra nysgjerrig.

Savio hadde tydelig en identitet som var forankret i det samiske samtidig som han tilknytning til det norske ga hans identitet en dobbelthet. Savio brukte samisk og norsk skriftspråk om hverandre når han skrev kommentarer på skissene sine, eller navn på trykkene. Han tegnet akt, og han gjorde studier av by- og badeliv, mens de fleste av hans motiver kan relateres til nordnorsk natur og en reindriftsamisk kontekst.

Jeg forstår at Savio hentet inspirasjon og kunnskap fra sin kjennskap til reinsdriftssamisk levesett, men det var ikke slik at hans bakgrunn var determinerende for Savios kunstneriske virke. At Savio kunne ha endt opp med å arbeide med helt andre motiver eller andre stilretninger viser blant annet skisser av badere fra oslofjorden og mer abstrakte formstudier. Savio valgte annerledes.

Vi forstår ofte fortiden gjennom vår opplevelse av nåtiden eller den nære fortiden. I lys av det vi vet om sosialdarwinisme, fornorskning og postkolonialisme er det lett å se Savio som et offer for sine omgivelser. Koblet sammen med myten om kunstneren kan Savioforskningen således bli et lett bytte for lidelsesfortellingen.

Slik jeg ser det var John Savio en kunstner som i sin korte levetid levde nok så likt andre kunstnere i sin samtid. Hva som hadde skjedd om Savio levde like lenge som Munch vil vi aldri få vite. Det er heller ikke noe vi bør bruke tid til å spekulere på.