Hvordan vet vi at svartedauden var forårsaket av pestbakterien?

I et tidligere innlegg hevdet jeg at Svartedauden var forårsaket av pestbakterien, Yersinia pestis. Hvordan vet vi det?

Pestbakterien Yersinia pestis (Foto: Rocky Mountain Laboratories)
Pestbakterien Yersinia pestis (Foto: Rocky Mountain Laboratories)

Det er en del uenighet og usikkerhet rundt årsaken til Svartedauden. Noen hevder – og jeg er altså en av dem – at Svartedauden var forårsaket av pestbakterien, Yersinia pestis. Andre, spesielt historikere, mener at Svartedauden kan ha hatt en annen årsak (se f.eks. Scott & Duncan, 2001: ”Biology of plagues: Evidence from historical populations”, Cambridge University Press; og Cohn, 2002: ”The Black Death transformed”, Arnold). Det framheves bl.a. at Svartedaudens epidemiologi må ha vært en annen enn den såkalte klassiske rotte-loppe-mennekse infeksjonssyklus. Vi må imidlertid huske at pestbakterien først og fremst finnes i gnagere i naturen, langt fra menneskelige bosetninger – bare fra tid til annen kommer pestbakterien i nærkontakt med mennesker og dyr som lever i nærheten av mennesker (som f.eks. rotter). Mye av uenigheten rundt hvorvidt det var pestbakterien som forårsaket Svartedauden bunner i at mange ikke betrakter pestbakteriens fulle økologi med hovedvekt på hva som skjer i utmarka. Sammen med kollegaer har jeg skrevet en artikkel om pestbakteriens økoepidemiologiske system (Stenseth og andre, 2008: ”Plague: past, present, and future”, PLoS Medicine 5, 9-13). Der sammenfattet vi faglitteraturen, og vi refererte også til dem som hevder at svartedauden hadde en annen årsak enn pestbakterien. Viktigst av alt understreker vi hvordan det er umulig å forstå pestutbrudd hos mennesker uten også å forstå pestens dynamikk i utmarkas gnagerbestander.

Gjennom historien har vi hatt tre store pestepidemier. Den første, kalt den Justinianske pesten, spredde seg rundt Middelhavslandene i det 6. århundret (nærmere bestemt i perioden 541-767). Den andre epidemien var Svartedauden, som startet i Europa i det 14. århundret (nærmere bestemt i 1346) og varte med en del opphold i hele 300 år. Og så har vi den tredje epidemien, som ganske enkelt blir kalt den tredje pestepidemien, som startet i Kina og Hong Kong på slutten av det 19. århundret (nærmere bestemt 1894) og spredte seg raskt over hele verden. Mange forskere, og spesielt vi som er biologisk orienterte, hevder at alle disse var forårsaket av pestbakterien, Yersinia pestis – riktignok i ulike genetiske varianter.

La meg kort sammenfatte hvorfor vi i dag kan si at disse epidemiene, og spesielt de to siste, var forårsaket av pestbakterien:

1. Den tredje pestepidemien (den som startet i Kina og Hong Kong på slutten av 18-hundretallet) er, pga genetiske analyser foretatt av pestbakterien som nå finnes over store deler av verden, uomtvistelig forårsaket av pestbakterien.

2. Symptomene som er beskrevet for de to foregående epidemiene, den Justinianske pesten og Svartedauden, er meget like de symptomene vi kjenner fra mennesker som i dag er infisert med pestbakterien.

3. Man har funnet gener fra pestbakterien i kjeven på skjelett funnet i graver fra tidlig i Svartedaudperioden i både Montpellier, Marseille, Wien og andre europeiske byer.

4. Genetiske studier tyder på at alle epidemiene – og spesielt de to siste – hadde sitt utspring i Sentral-Asia (både via Silkevien og ut i fra byer i Kina; allerede i middelalderen seilte kineserne på så godt som alle hav). Klimaet der var gunstig mht. forekomst av pestbakterien i gnagerbestandene (hovedverten for bakterien) – og er det mye pestbakterier i gnagerbestandene, er det lettere for at den spres til mennesker (min egen forskningsgruppe har nettopp fått godtatt et vitenskapelig arbeid som viser at forholdene for spredningen av bakterien var gunstig rett i forkant av Svartedauden: i hovedsak var klimaet slik at det var mye gangere (hvilket er gunstig for å opprettholde mye pestbakterier blant gnagerne); videre var klimaet slik at loppenes aktivitet var gunstige for loppenes aktivitet (hvilket begunstiger at pestbakterien lettere blir spredd fra ett gnagerindivid til et annet, hvilket igjen bidrar til at det vil være mye pestbakterier i gnagerbestandene).

Den tredje observasjonen (dvs. funnet av pestbakteriegener i skjelett fra Svartedaudperioden) er for meg den avgjørende. Riktignok har det vært en del internasjonal diskusjon rundt disse studiene, som er foretatt av de franske forskerne Michel Drancourt og Didier Raoult og deres forskerteam, men diskusjonen har nå lagt seg til deres fordel. På et visst tidspunkt var ikke andre forskere i stand til å replikere hva disse franske forskerne hadde rapportert – men nå har så skjedd: jeg anser det de har dokumentert som solid vitenskap.

Det skulle være interessant å studere skjelettene fra Domkirkeruinene på Hamar: vi vet at det finnes mange skjeletter som stammer fra middelalderen (og på den tiden Svartedauden herjet landet) av personer i tilsynelatende meget god kondisjon: det kan hende at de døde av pest – tiden stemmer i alle fall. Den forskningsgruppen jeg leder på Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) har diskutert muligheten for å gjøre genetiske analyser – tilsvarende de nevnte franske studiene. Vi har i alle fall den teknologien som skal til for å identifisere DNA fra pestbakterien i disse skjelettene, skulle det være der.

Om du ønsker å lese mer om pesten – ikke minst i Norge – anbefaler jeg Lars Walløes artikler – ikke minst den som er publisert i Historisk tidsskrift i 1982 (årgang 61, sidene 1-45) ”Pest og folketall 1350-1750” – en artikkel som også foreligger på engelsk i Skriftserien til det Norske Videnskaps-Akademi.