Siden ingen, elektrikerne inkludert, forsto hvordan elektrisitet fungerte, var det en smal sak å få en forsamling til å måpe i forbauselse over gnistregn, rare lysfenomener og merkelige magnetiske effekter.

Når ingen har peiling på hvordan noe egentlig henger sammen, oppstår gjerne en del komiske historier. Patricia Fara forteller i sin nye bok “An Entertainment for Angels” at elektrikerne fikk folk til å stille seg opp i lange rekker og holde hverandre i hånda. Da den første i rekka fikk støt, hoppet de av seg selv i tur og orden, som om en magisk kraft gikk gjennom alle sammen.

Høy smerteterskel

I sosietetens sfærer var elektrisitet noe som “alle” ble opptatt av. Enhver salong og forening med respekt for seg selv fikk besøk av foredragsholdere som arrangerte show av ymse slag. Et av de mest vanvittige eksemplene er “the hanging boy experiment”, der en gutt ble lagt på ei fjøl som hang i rep fra taket. Han ble koblet til strøm, så kunne folk fryde seg over å få kraftige støt hver gang de tok på ham. De må ha hatt en annen oppfatning av smerte den gangen…

“An Entertainment For Angels” er full av slike historier, og det er herlig å lese om hvor dødsens alvorlig endel mennesker tok elektrisiteten. Særlig innenfor medisin fikk elektriske støt stor betydning - det var knapt en lidelse eller sykdom som ikke kunne helbredes med støt. På manger måter kan elektrisitetens barndom sammenlignes med alkemi - ved å beherske elektrisiteten, kunne mennesket forandre verden rundt seg.

Det hører forøvrig med til historien at det tok svært lang tid før noen klarte å måle styrken på støtene, slik at behandlingen fort kunne få fatale følger. Men elektrosjokk lever videre innenfor psykiatrien den dag i dag, og er et direkte fossil fra 1700-tallets vanvittige eksperimenter.

Mennesket skaper seg selv i sitt eget bilde

I opplysningstidens ånd var det mennesket som skulle utforskes, og veien til suksess gikk gjennom hardt arbeid og selverkjennelse. Selve prototypen var amerikaneren Benjamin Franklin. Selv om han ikke begynte å eksperimentere med elektrisitet før han var over 40 år, ble han kjent som en av elektrisitetens fedre. Senere ble han jo også kjent som en av USAs grunnleggere og største statsmenn. Blant annet var han med på å skrive Uavhengighetserklæringen i 1776.

Franklin er et godt eksempel på opplysningstidens altmuligmenn. Vitenskap og politikk gikk hånd i hånd, og som en mann som jobbet seg opp fra bunnen av, fikk han prøvd det meste. Under en tordenstorm i 1752 sendte han opp en drake med en nøkkel i halen, og klarte å bevise at elektrisiteten i lyn er av samme type som statisk elektrisitet generert med mer jordiske midler.

Dette var faktisk en revolusjonerende oppdagelse, selv om Franklin ikke var den første som fant det ut. Den æren går til franske vitenskapmenn. Men en annen oppdagelse som Franklin har æren for, er lynavlederen. Franklin foreslo å sette metallstenger på toppen av høye hus for å avlede lynnedslag slik at kirker og andre viktige bygninger kunne reddes fra brann.

Som sedvanlig i opplysningstiden, var det selvsagt ikke fritt frem å komme med nye ideer. I Europa ble Franklins ideer kraftig motarbeidet, og det oppsto en usedvanlig hissig diskusjon om hvorvidt lynavledere skulle ha spiss eller butt tupp. Franklin påpekte at en rund tupp ikke ville fungere skikkelig, men anerkjente vitenskapsmenn i Frankrike og England klarte å bruke sin innflytelse til å latterliggjøre Franklin og få innført lynavledere med butt tupp.

Dette fungerte selvsagt dårlig, og førte til at Franklin ble enda mer latterliggjort fordi hans oppfinnelse dermed ikke løste noe problem i det hele tatt. Og midt oppe i dette oppsto en debatt om det ikke var ren blasfemi å hindre Gud i å sende lyn til bakken. Det var visst ingen som tenkte på at de gjorde omtrent det samme ved å bygge tak og dermed hindre regnet i å falle til jorda.

Bra historiebok

Men historien om Benjamin Franklins prøvelser er bare en del av denne utmerkede boka. Patricia Fara har satt sammen en ganske sterk historie som viser hvordan kunnskapen om elektrisitet utviklet seg fra en kuriositet til å bli en ekte vitenskap. Et ankepunkt er kanskje at kapitlene ikke nødvendigvis følger noen slavisk kronologi, så leseren må følge nøye med på begynnelsen av hvert kapittel for å henge med.

Men vitenskapshistorien er det viktigste bidraget boka gir. Den er full av vittige historier og latterlige anekdoter, og selv om språket til tider kan være irriterende akademisk, er dette forfriskende lesning.

Men det anbefales ikke å lese den i badekaret.

An Entertainment for Angels: Electricity in the Enlightenment
Av Patricia Fara
Icon Books, 2002.
186 sider
ISBN: 1-84046-348-1