Frivillig arbeid og institusjonsbygging i markasamiske områder

Amanda Fayant (til høyre) og Anne Henriette Reinås Nilut, festivalsjef for Márkomeannu, på Gállogieddi friluftsmuseum. (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)
Amanda Fayant (til høyre) og Anne Henriette Reinås Nilut, festivalsjef for Márkomeannu, på Gállogieddi friluftsmuseum. (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)

Ved UiT Norges arktiske universitet har vi et masterprogram i urfolksstudier. Studenter fra store deler av verden kommer til Tromsø for å studere ulike sider ved urfolkssamfunn og urfolksbevegelsen. En fast del av studiet er å besøke samiske lokalsamfunn. I september 2017 reiste vi til Sør-Troms og Nordland, til Harstad, Sortland, Evenes, Skånland og Bardufoss. Denne bloggteksten handler om denne turen og er skrevet av en av studentene, Amanda Fayant, som er metis fra Canada.​

Av Amanda Fayant, student ved master i urfolksstudier, Senter for samiske studier, UiT Norges arktiske universitet

Studenter på urfolksmasteren besøker festivalområdet til den samiske festivalen Márkomeannu.  (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)
Studenter på urfolksmasteren besøker festivalområdet til den samiske festivalen Márkomeannu.  (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)

Utgangspunktet for denne teksten er det bokstavelige utgangspunktet for vår reise sammen som studenter på master i urfolksstudier. Kaia og båten er hvor og hvordan vi startet reisen. Det fysiske aspektet ved å reise er en god metafor for kunnskapen vi fikk om de samiske samfunnene og de markasamiske områdene. Stedene inkluderer Várdobáiki samisk senter, Gállogieddi museum, Márkomeannu-festivalen, den samiske barnehagen og to skoler.

Ved å være tilstede i de markasamiske områdene ble det mulig å plassere oss selv også mentalt og intellektuelt. Jeg skal beskrive reisen og reflektere over opplevelsene og fortellingene knyttet til begreper som samisk engasjement, frivillig arbeid og institusjonsbygging.

Ekskursjonene til samiske steder og kulturinstitusjoner førte med seg møter med mennesker som delte sine personlige historier om sin tilknytning til kulturen og om ulike måter å praktisere og dele kultur med kommende generasjoner. Menneskene vi møtte, delte sine historier og ideer om betydningen av en kontinuerlig samisk tilstedeværelse i lokalsamfunnene, samt om hvordan dette kan sikres i framtida. Begreper som språktap, kulturtap og en delt ansvarsfølelse ble diskutert, særlig knyttet til å forbedre situasjonen for kommende generasjoner samiske barn. Henry Minde sier det slik: «Basert på historien kan man trygt konkludere med at statens bestrebelser for å få samene (og kvenene) til å miste deres språk og endre de grunnleggende verdiene i deres kultur og endre deres nasjonale identitet har vært omfattende, langvarig og målbevisst» (Minde 2005).

Odd Dalbakk (til venstre), Stuornjárgga sámi duodji, og Torjer Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier.  (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)
Odd Dalbakk (til venstre), Stuornjárgga sámi duodji, og Torjer Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier.  (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)

Betydningen av frivillig arbeid i urfolkssamfunn henger sammen med tillit og etterrettelighet. For å si det enkelt: «Vi er alle slektninger» (Deloria jr. 1999). Slik sett vil samarbeidsnivået henge sammen med nivået av tillit mellom de frivillige, institusjonene og samfunnet. Da vi besøkte Várdobáiki samisk senter i Evenes, så vi førstehånds eksempler på folk og institusjon som spiller en nøkkelrolle i å utvikle og bygge tillit. For å sikre deltakelse fra samfunnet må Várdobáiki og folkene ha tillit fra samfunnet rundt. Dette skjer best når menneskene som er involvert, er en del av det nevnte samfunnet.

Márkomeannu-festivalen sitt område Gállogieddi er et annet viktig samisk sted. Gállo-steinen står der som en påminner om det historiske samiske nærværet i området, som Márkomeannu-festivalen blir et moderne uttrykk for. I følge lokale fortellinger er steinen hjemmet til de underjordiske.

På Várdobáiki er det ingen bedre eksempler på institusjonsbygging enn arbeidet til Kjersti Myrnes Balto. Under vårt besøk var det hun som var vertskap. Hun beskrev institusjonene og hvordan institusjonsbygging er avhengig av samfunnsengasjement og -kontakt. Her er også nettverket av frivillige viktig.

Kjersti Myrnes Balto, leder ved Várdobáiki samisk senter, er en viktig ressursperson i det markasamiske området. (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)
Kjersti Myrnes Balto, leder ved Várdobáiki samisk senter, er en viktig ressursperson i det markasamiske området. (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)

På alle stedene vi besøkte var frivillige viktige med sin dype interesse for et fortsatt samisk nærvær i lokalsamfunnene. Vi opplevde dette da vi hørte Balto fortelle personlige historier om familie og familielinjer til de første markasamiske bosetterne i området. Dermed lærte hun oss om viktige tema samtidig som hun knyttet seg selv personlig til lokalsamfunnet slik at hun forankret arbeidet sitt til et sted som er viktig for henne.

Alle de personlige historiene og relasjonene forplikter institusjonene til å stå til ansvar for lokalsamfunnene de er del av. Dette inkluderer både respekt og tillit, som er sentrale verdier for mange urfolk, inkludert samene. Uten tillit blir institusjonsbygging vanskelig. I den innflytelsesrike boka Decolonizing Methodologies skriver maoriforskeren Linda Tuhiwai Smith: «I nordamerikanske urfolkssamfunn er det regler for å være respektfull, vise og akseptere respekt og gjengjelde respektfull adferd, noe som også utvikler deltakelse, troverdighet og rykte» (Smith 2010, 15). Betydningen av prosessen er vel så viktig som resultatet. Faktisk må prosessen være kontinuerlig for at institusjonen skal kunne fortsette å bygge relasjoner gjennom tillit til folket den skal være til for.

I de markasamiske områdene vi besøkte har fornorskningspolitikken og assimileringen svekket forholdet mellom staten og samene. Samene fikk ikke være aktive deltakere i sin egen kultur (Minde 2005). Derfor er det essensielt at institusjonene nå bygges steg for steg med deltakelse fra det samiske samfunnet i stedet for at det skjer på vegne av dem.

Ann-Mari Thomassen ved Márkománák samiske barnehage i Skånland viser hvordan de aktivt jobber med samisk språk. (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)
Ann-Mari Thomassen ved Márkománák samiske barnehage i Skånland viser hvordan de aktivt jobber med samisk språk. (Foto: Berit Nystad Eskonsipo)

For å konkludere – vi opplevde på reisen gjennom eksemplene fra Gállogieddi, Márkomeánnu og skolene/barnehagene at frivillighet og institusjonsbygging vokser ut av å bygge forhold med tillit og respekt. Prosessen trenger tid like mye som nettverk og enkeltpersoner. Hvert nivå av institusjonene er bygget gjennom arbeidet til stab og frivillige og en kontinuerlig prosess. Da vi reiste gjennom landskapet, reiste vi gjennom historien til markasamene og det de har bygget på sine steder og i sine samfunn.

Endemålet for denne teksten er lik slutten av reisen vår – fylt med muligheter i framtida. Vi avsluttet i barnehagen og på skolen der frivillighet, institusjonsbygging og tradisjonell kunnskap møter utdanningsprogram for framtidige samiske generasjoner. Nils Jernsletten (1994, 101) beskriver betydningen av at kunnskap skal spres: «…denne formen for kunnskap kan bevares og formidles til seinere generasjoner. For oss samer har dette en helt egen verdi».

Referanser

Balto, Kjersti Myrnes (2017): Vardobaiki Sami Center. PDF presentasjon.

Deloria, Jr., Vine (1999): “Relativity, Relatedness and Reality.” I: Vine Deloria jr., Barbara Kristen Foehner and Sam Scinta (red.): Spirit and Reason. Golden: Fulcrum.

Jernsletten, Nils (1994): Sami Traditional Terminology. Festskrift til Ørnulv Vorren, Tromø Museums skrifter xxv. Tromsø: Tromsø museum.

Minde, Henry (2005): Assimilation of the Sami. Implementation and Consequences. Gáldu Čála, Journal of Indigenous Peoples Rights No.3/2005.

Myrvoll, Marit (2017): A Farm of the Sedentary Sami. PDF presentasjon.

Smith, Linda Tuhiwai (2010): Decolonizing Methodologies. London: Zed Books.

Wilson, Shawn (2008): Research is Ceremony: Indigenous Research Methods. Halifax: Fernwood.