Et nettverk av tekster og myter – framstillingen av samer hos Gustav Peter Blom og Theodor Mügge

7.1 2015 16:01

Av Cathrine Theodorsen, tysk litteratur- og kulturviter, prodekan Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT Norges arktiske universitet

 

Kultur bli natur (eller myter blir fakta)

Helt siden den romerske historikeren Tacitus rundt år 98 skrev om et folk han kalte fenni, har samene fått mer oppmerksomhet i europeisk reiselitteratur enn man kanskje skulle trodd med tanke på geografiske avstander og infrastruktur. For samene har vært et selvskrevet, eksotisk innslag i skildringer av det kalde og mørke nord. Men mange av dem som står bak disse beskrivelsene, visste ikke mer om samene enn hva de hadde observert på en kort reise, hørt eller lest seg til. Mange av de forfatterne som reiste og skrev reiseskildringer tilhørte det samme tankekollektivet: de var preget av samme type litteratur, filosofi og tankemønster. Selv om det selvfølgelig er store individuelle forskjeller, finner man derfor ofte at de samme stereotypiene, historiene og mytene går igjen. Disse blir så sitert i nye skildringer, og slik videreføres oppfatninger og fakta som kanskje ikke har noe som helst rot i virkeligheten.

 

Dette betyr at oppfatningene om hvem samene er – faktisk ennå den dag i dag– preges av århundrer gamle nettverk av tekster og myter, produsert av fremmede autoriteter. Dette nettverket av tekster påvirker den kollektive oppfatninga i samfunnet som igjen lagres i det man kaller en kollektiv hukommelse. Ingen vet til slutt at det de oppfatter som sannheter bare er myter. En kulturell konstruksjon har nemlig gjennom ukritiske gjentakelser blitt en naturlig selvfølgelighet. Kultur blir natur, og den kan vise seg å være seiglivet og vanskelig å dekonstruere. Det er det mange som har erfart i debatter om samiske språkområder og i ulike kommentarfelt på nett.

 

Fra idyllisering til fornorskning

Det finnes både positive og negative forestillinger samene. 1700-tallets litterater hadde en klar tendens til å idealisere og romantisere urfolket i nord, Disse positive stereotypiene gikk ut på at samene var en slags Europas indianere eller ’edle ville’ som levde i harmoni med naturen i en slags naiv, vill urtilstand. Europeiske intellektuelle brukte disse forestillingene i sin egen kulturkritikk, de ønsket seg gjerne tilbake til en slags paradisisk naturtilværelse, der alle levde i enkelhet og harmoni. 1800-tallet derimot viste seg fram som en manifestasjon av europeisk mannlig hvit overlegenhet. Begreper som rase, sivilisasjon, kultur blir tatt i bruk for å skille mellom ’oss’ og ’de andre’. Begrepene ble instrumentalisert, brukt som klassifikasjonsredskap, der den hvite europeiske mannen fra det dannede, øvre sosiale sjikt framstod som overlegen alle andre folk.

 

Selv om vi i dag ikke bruker slike begreper som preget diskursen på 1800-tallet, har spor av disse forestillingene overlevd i vår kollektive hukommelse. Bildet av samene, hvem de er og hva de driver med, henger ennå på sitt vis sammen med den utprega nasjonalistiske og rasistiske kulturideologisk tenkemåten som var så dominerende på 1800-tallet. Som vi vet startet også den knallharde fornorskingspolitikken overfor samene rundt 1850, og den varte faktisk helt opp til rundt 1980. Og selv om den offisielle politikken legger om kursen, betyr det ikke at det kollektive tankemønsteret endrer seg i takt med vedtakene.

 

To lærde menn

Jeg vil her trekke fram et par eksempel på forfattere som uttalte seg med den største selvfølgelig om en gruppe mennesker de i utgangspunktet hadde lært var usivilisert, helt annerledes og dermed et fremmedelement. Den ene, Gustav Peter Blom var norsk, den andre, Theodor Mügge tysk. Begge forfattere formulerer et syn som var helt vanlig på den tiden. De gjør det på sin egen individuelle måte, men som et selvfølgelig bakteppe ligger 1800-tallets motsetning mellom siviliserte, dannede mennesker og usiviliserte barbarer.

 

Interessant nok spiller nasjonaliteten til forfatterne her en mindre rolle. Nord-Norge og samer fremstår like fremmed og eksotisk for nordmannen Blom som for Mügge. På den ene side sier det noe om hvor langt unna Nord-Norge lå det sentrale Østlandet på den tiden, på en annen side sier det noe om hvordan de to tilhørte det samme tankekollektivet, bestående av lærde menn fra øvre sosiale sjikt i en bykultur. Slik sett hadde Blom langt mer til felles med Berlineren Mügge enn med sine medborgere i nord.

 

 

(Bildet er hentet fra Wikipedia)

 

Amtmann Blom som 'herre'

Gustav Peter Blom var med i riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, han var amtmann i Buskerud i 20 år og satt senere på Stortinget. I 1827 reiste han til Nord-Norge og over grensen til svensk ”Lapland”. Denne reisen er beskrevet i boka Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm, i Aaret 1827. Første del av boken omhandler Nordlandene og her har Blom et kapittel om samene der han forteller om opphav, språk, klesdrakt, levemåte og reindrift. Framstillingen er preget av at Blom stort sett bygger på andre tekster, myter, fordommer og kjente stereotypier. Samene er slett ikke uintelligente, mener Blom, men likevel ikke i stand til å komme opp på et sivilisert nivå. De blir værende i en slags halvvill tilstand. 

 

I del to av boken, der han forteller om reisen til svensk ”Lapland”, får vi så demonstrert hvordan Bloms syn preger hans møte med de virkelige samene. Med på turen hadde han nemlig samiske guider som også fungerte som bærere. Måten han omtaler forholdet mellom seg selv og de samiske guidene avslører en klassiske herre-knekt-struktur. Samene er tjenere, Blom er ’herre’. Samene blir av Blom stadig referert til som ”mine samer”. Han ”kommanderer” dem, omtaler dem som ”ville” og ”halvville” og hans personlige guide, Hejkja Olsa, roser han opp i sky, for han er både “flink” og “villig” – to av de viktigste egenskapene til en god tjener.

 

Hvordan klarer samene seg uten Blom?

Samene framstilles også som hjelpesløse, mens Blom til enhver tid er på høyde med situasjonen. På begynnelsen av turen går de forbi en samisk boplass. Når de forlater den, blir de forfulgt av tre-fire samer, som i følge Bloms guider er ute etter hans brennevin og tobakk. Mens disse blir redde, blant annet for de andre samenes ‘gan’, sier Blom at de skal bare komme, for hans engelske ridepisk duger også mot trolldom! Ved en annen anledning får Blom vise at han er en god herre. Olsa må reparere komagene sine, blir kommandert opp av Blom for å se etter hestene, og når han kommer tilbake er nålen borte. Dette får Olsa til å bli helt fortvilet, og Blom gir den stakkars “lappen” sine egne komager. Ved avskjeden får Olsa beholde komagene til Blom, noe som “gleder han stort.” Inntrykket man får er at Blom er trygg, rettferdig og faderlig mens samene er engstelige, litt ustrukturerte og hjelpesløse. Man kan jo forundres over hvordan de klarte seg etter at Blom hadde forlatt “Lapland”.

 

Blom når ut

Blom var barn av sin tid, det er en vanskelig øvelse å dømme historiske utsagn etter dagens politiske, sosiale og moralske standarder. Mer skremt blir man imidlertid når man leser følgende ukritiske vurdering i nettartikkelen om Blom i Norsk biografisk leksikon: ”Hans betydeligste arbeid er uten tvil Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene 1827. Boken kom raskt ut i to opplag, og kan fremdeles leses med stor interesse av den moderne leser.”

 

Det som videre gjør Blom spesiell er at hans stemme nådde ut til det store tyskspråklige markedet. I 1843 gav han nemlig ut ei bok på tysk på tysk forlag om Norge: Das Königreich Norwegen. Statistisch beschrieben. Det han skrev om samer og samisk kultur i Bemærkninger oversatte han mer eller mindre ordrett til tysk og lagde et eget kapittel med overskriften Die Samen. På hjemmesiden til Eidsvoll 1814 under linken Eidsvollmennene heter det bl.a. om Blom: ”Som forfatter utgav han flere fagbøker som vant europeisk anerkjennelse.” En av disse fagbøkene, skrevet av den norske politikeren og embetsmannen, inneholder altså temmelig drøye påstander om at samer er av ”en lavere rase” og befinner seg på et ”lavt utviklingsstadium”. Det alvorlige ved dette er at Blom ble lest som en autoritet på området: han kom jo fra samme land som samene.

 

 
(Bilde hentet fra Wikipedia)

 

Mügge lar seg inspirere

En av dem som straks lot seg inspirere av boka og som brukte den flittig som kilde for sin kunnskap om Norge og norske forhold, var den liberale forfatteren Theodor Mügge fra Berlin. Mügge var en sentral figur i kulturelle og politiske kretser i Berlin og hadde skrevet flere politiske tekster samt romaner og noveller. På begynnelsen av 1840-årene reiste Mügge til Skandinavia. Denne reisen resulterte blant annet i reiseskildringa Reise durch Skandinavien. Skizzen aus dem Norden (1844) i to bind på tilsammen ca. 1000 sider. Bortsett fra 100 sider i starten om København og noen sider på slutten om det sørlige Sverige, omhandler boka Norge.

 

Likhet som ikke er så lik likevel

Mügge skriver om alt mulig: om selve reisen men også om norsk historie, litteratur, samfunnsforhold, politikk og – folk. Som tysk liberalist var han aller mest opptatt av Norge som et demokrati med en demokratisk grunnlov. Det var nemlig det de tyske liberalistene ønsket å oppnå i sitt eget land: et samlet demokratisk Tyskland med en demokratisk forfatning. Mügge er så begeistret over Norge, at han vikler seg inn i mange selvmotsigelser i sine beskrivelser. På den ene side uttaler han seg i panegyriske vendinger om den egalitære samfunnsstrukturen i Norge, at her er alle er like, her finnes verken klasseforskjeller, sosiale sjikt eller adel. Men på den andre side registrerer han store forskjeller, spesielt i kapitlene om Nord-Norge. For her kommer det fram at det faktisk finnes forskjell på folk også i Norge (en konklusjon Mügge imidlertid selv ikke formulerer konkret). Han skriver om væreiere og handelsmenn som utbytter fiskere og bønder – og ikke minst skriver han om samene, som han understreker, tilhører en helt annen ”stamme” enn nordmenn. Det landet han altså hyller for sin likhet, viser seg altså ikke å være så lik likevel.

 

Tekster som kommuniserer med hverandre

Mügge har med 30 sider om samene.  Beskrivelsen framstår som en blanding av stereotyper og etnologisk katalog. Selv påstår han at det han vet om temaet har han fra samtaler med presten Zetlitz, som han hadde blitt kjent med på reisen sin til Trondheim. Dette viser seg å ikke stemme helt. Veldig mye av det han skriver om samer har han nemlig fra Bloms kapittel i Das Königreich Norwegen. Det oppstår nærmest et eget intertekstuelt forhold mellom tekstene; de kommuniserer med hverandre. I dette tilfellet kommuniserer de over hodet på dem det gjelder, for samene selv var sjeldent med i denne flyten av skrift. Med sin muntlige tradisjon tilhørte de samiske fortellingene om egen kultur og den samiske litteraturen et annet kulturelt kretsløp. Først i senere tid har disse to kretsløpene krysset hverandre.

 

Om Zetlitz og de andre nordmennene Mügge henviser til, bl.a. biskop Kjerskow i Tromsø, forfektet de samme holdningene som Blom, kan vi ikke slutte av Mügges tekst. Men Mügge konkluderer si framstilling med at samene er et folk som kommer til å dø ut, og at det beste ville vært om samene kunne smelte sammen med nordmenn og kvener og på denne måten danne en ny ’slekt’. At påstandene om at ei urbefolkning eller en minoritet ikke har livets rett, kunne nærmest vært en klisje i denne sammenhengen – det finnes dessverre mange eksempler på akkurat denne holdningen rundt om i verden. Det spesielle her er imidlertid at det Mügge ser for seg, kort tid senere skulle bli målet for den norske fornorskingspolitikken, nemlig en fullstendig assimilasjon av det samiske i det norske.

 

Fiksjonen nærmest virkeligheten

I Mügges romaner og noveller fra Nord-Norge, skrevet ti år etterpå, er derimot denne holdningen helt borte. Da framstår samene som aktive etnisk-politiske aktører som kjemper for sitt eget territorium – på lik linje med de amerikanske indianerne. Selv om skurk- og helterollene ikke nødvendigvis er etnisk-nasjonalt entydig fordelt, og samene tilslutt trekker seg tilbake til den ”samiske ødemarken”, er det samene og de samiskvennlige som går av med den moralske seieren. Ei forklaring på at fiksjonen kommuniserer et annet bilde av samene enn reiseskildringa, kan være at i prosaen, som skal ta utgangspunkt i virkeligheten, holder Mügge seg til skrevne og muntlige kilder, mens i skjønnlitteraturen skaper han et fiksjonsunivers som følger mønsteret til typiske eventyr- og indianerromaner. Samene i prosaen framstilles på premissene til storsamfunnet og blir dermed redusert til en gruppe usiviliserte, "de andre", mens i skjønnlitteraturen er de sentrale individuelle litterære figurer med ulike prosjekter og ulike historier. I Mügges forfatterskap er det faktisk fiksjonen – "løgn og forbannet digt" – som tross alt er nærmest virkeligheten.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

SESAM

Siste blogger

En forskerblogg om insektenes fantastiske verden
Stipendiat ved Høgskolen i Østfold og Högskolan Vest i Trollhättan
Norsk institutt for kulturminneforskning
stipendiat i paleontologi ved Naturhistorisk museum.