Farmakomoralisme

 (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Av Jørgen G. Bramness, forskningsdirektør ved SERAF

«Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste» er ikke som mange tror en uttalelse som kan tilskrives den gamle medisiner Hippokrates (460-377 f.kr.), men stammer antagelig fra fransk 1500-talls tradisjon.

Det er likevel et ofte benyttet munnhell innen medisinen: "alltid trøste, ofte lindre, sjelden kurere". Av og til får jeg det inntrykket at vi i mitt forskningsfelt – rus- og avhengighetsmedisin – har lagt til et siste ledd "- men aldri glede".

Mitt felt er altså rus- og avhengighetsmedisin. Det er et felt med stort behov for behandling. Her jobber mange idealister, som alltid trøster, mange behandlere som er gode til å lindre, og ja, av og til kan vi helbrede. Helt i munnhellets ånd.

Noen ganger bør vi å bruke legemidler. Ikke fordi det er det eneste. Eller det beste. Og det skal alltid brukes med omhu. Men av og til er det nødvendig. Ja, ikke bare nødvendig. Det er det lille som skal til for å bringe pasienten inn på en bedre vei. Som behøves for å få kontroll. Om kan snu en nedadgående spiral til en oppadgående. Og da snakker vi ikke bare om substitusjonsbehandling med Subutex eller metadon. Kanskje flere kunne få hjelp av nalokson, nalmefen eller acamprosat for sin problematiske alkoholbruk.

Det er overraskende mange kontroverser rundt dette med rusmiddellidelser og bruk av legemidler. Noen er skeptiske til skolemedisinens inntog på dette tradisjonelt sosialfaglige område. Noen mener at pasienter som hele livet har slitt med at alle problemer skal løses med å innta noe, ikke bør hjelpes med nok en kjemisk intervensjon. Det kan synes som om man mener det er etisk uriktig å gi denne pasientgruppen behandling ved hjelp av legemidler. Jeg veit ikke helt hva jeg skal kalle det – hva med farmakomoralisme?

Legemidler som skal hjelpe pasienten med å kontrollere sitt alkoholbruk er vist effektive i en bønsj med studier. Like gode som mange av de andre medisinene vi bruker for å forebygge og behandle. De representerer ikke vidundermidler hvor alle blir friske med en gang, men for noen er det det lille som skal til for å snu på flisa. Likevel ser vi at slike midler ikke refunderes over blå resept. Som de eneste midlene ved kronisk sykdom. Eller ikke de eneste. Hårtap og impotens er de andre midlene i samme gruppe (ja, du leste riktig). I den gruppen har de plassert Antabus, Campral, Nalokson og Selincro. Behandling for ruslidelser? Nei, den moroa må pasientene betale for sjøl. Er dette farmakomoralisme?

Vi har de senere årene fått et nytt smertestillende medikament i vårt medisinske armamentarium. Sativex er en munnspray som kan løse spasmer og lindre smerte hos bl.a. MS-pasienter. Det er flere gode oppsummeringsartikler som viser at det er effektivt. Og, sammenlignet med hvor mye opioider vi bruker, underutnyttet som smertestillende medikament. Som mange smertestillende medisiner kan man bli sløv av å bruke det. Men smerter er vondt og skal behandles. Vi tar våre forholdsregler og så godtar vi denne bivirkningen.

Det er interessant å lese de første oppsummeringsartiklene om Sativex. Sativex er et ekstrakt fra cannabisplanten, med farmasøytisk kvalitet. Det var tydelig at forfatterne synes det var skummelt å skulle anbefale et produkt fra cannabisplanten. På slutten av disse første artiklene stod det klart og tydelig. Dette er effektiv medisin, men vil antagelig ikke bli brukt på grunn av misbrukspotensialet. Farmakomoralisme?

Jo, under her ligger det noen moralske teser. Rus er noe man er skyld i sjøl og da må man betale sjøl. Og: det er viktigere å unngå rus enn å behandle smerte. Jeg leser det samme ut fra de første dokumentene om LAR i Norge. Det er påfallende hvor ofte det blir understreket at Metadon ikke gir rus, men er en ren substitusjon. Klart metadon kan gi rus. Det er ikke en vanlig virkning, men det kan oppstå. Og klart MS-pasienter som får Sativex kan oppleve ikke bare at spasmene løsner og smerten forsvinner, men latteren kan også sitte mer løst. Om man skal kalle oppstemthet og glede for en bivirkning eller en virkning skal jeg la være opp til andre. Men det er ikke en absolutt kontraindikasjon mot bruk. Det burde det i alle fall ikke være. For det ville jo være farmakomoralisme!

Jeg tror ikke det er ment sånn, men fra den farmakologiske siden synes det for meg som om det gamle munnhellet er blitt «alltid trøste, ofte lindre, sjelden kurere, men aldri glede». Det ville i hvert fall Hippokrates aldri ha sagt! Vi ønsker faktisk ikke farmakomoralisme.