Religion og kulturmøter

Fremmer demokratiet middelmådighet?

14.11 2017 11:06

Av Per Bjørnar Grande, dosent i KRLE ved Høgskulen på Vestlandet

I Alexis de Tocquevilles storverk Om demokratiet i Amerika, sammenlignes fortidas aristokratiske samfunn med det nord-amerikanske samfunnet som på Tocquevilles tid er i ferd med å formes til et demokrati. Tocqueville (1805–1859) politisk tenker, dommer og politiker – hevder at godene i et demokratisk samfunn blir jevnt fordelt og at den allmenne velstanden øker. Til tross for at amerikanerne, ifølge Tocqueville, er besatt av penger, arbeid og suksess, er stor personlig rikdom, slik som man har sett i de aristokratiske samfunn, i ferd med å opphøre, og midlene i ferd med å jevnes ut.

Videre hevder Tocqueville at i et demokratisk samfunn økes de personlige behovene. Trangen til nytelser for eksempel blir større. Den store ærgjerrigheten, som skaper de store heltene, blir det dessverre mindre av. I det hele tatt fremmer ikke demokratiet selvoppofrelse, og det er få dyder å finne. Selv om oppførselen blant folk blir mindre brutal i et demokrati, er det, ut fra hans observasjoner, sjelden at demokratiet skaper mennesker med virkelig gode manerer.

Tocqueville mener i det store og hele at en demokratisk styreform fremmer et flatt og middelmådig liv, samtidig som denne middelmådige eksistensen har ført til genuine forbedringer hos flertallet av befolkningen. I demokratier lever man et glansløst, men komfortabelt liv, hevdes det. Dessuten, menneskene lever lenger, volden minker og eiendomsretten sikres. Til slutt hevder han at rase, nasjonalitet og klasse vil svekkes, mens et felles bånd mennesker imellom vil styrkes.

Tocqueville treffer godt i sine framtidsanalyser, spesielt med tanke på at det er skrevet så tidlig som i 1839. Det er liten tvil om at historien gir ham medhold i at likheten bare har blitt større og volden minket. At man lever lenger er jo udiskutabelt. De internasjonale båndene mellom nasjonene er helt klart styrket. Globaliseringen kan sies å være en nær slektning av demokratiseringsprosessene. Rå kolonialisering vil i dag være utenkelig og eiendomsretten er, i Vesten i det minste, en selvfølge.

Utdannelse, lærdom og kunnskap

Tocqueville gjør også et forsøk på å forstå hva demokratiseringsprosessen vil bety for læring og lærdom generelt, selv om nyansene her er færre. Demokratiet er for ham en slags maskin som utjevner forskjellene. Det skaper få uopplyste og få virkelig lærde. På sett og vis er det jo riktig å påstå at man finner færre lærde. Men det gjelder i forhold til de klassiske språkene, gresk og latin, altså selve grunnmuren i 1800-tallets utdannelsessystem – noe som en lærd måtte beherske for å kunne kalles lærd. Ser man imidlertid på antallet år befolkningen går på skole, lese- og skriveferdighet, antallet mastergrader og doktorgrader, får man øye på en lærdomsutvikling så utrolig at ikke de mest framtidsoptimistiske pedagogene på 1800-tallet ville trodd det var sant. Jeg har lest at det er skapt mer ny kunnskap siden 1960-tallet enn hele kunnskapsmengden fra tidens morgen og fram til 1960.

Man kan si at demokratiseringen av kunnskap også har ført til større grad av spesialisering, og denne spesialiseringen er en av grunnene til framskritt.  Dessuten, økt kunnskap gjør mennesker mer tolerante, fredeligere og mykere i omgang med andre. Et større kunnskapstilfang gjør det også lettere å se mulighetene i livet.

Kan demokrati fremme middelmådighet?

Demokratiseringen av kunnskap har jo vært en stor suksess i Norge. I dag har de fleste 15-16 års skolegang eller mer. Denne høye allmennkunnskapen bidrar til å gjøre landet smidig og effektivt. Statens lånekasse, som ble opprettet i 1947, gjorde det mulig for de fleste å ta høyere utdannelse. Det var kanskje den viktigste årsaken til at så mange i Norge begynte å klatre oppover utdanningsstigen. Man kan si at utdannelse i Norge, har, siden andre verdenskrig, vært en form for massebevegelse, og uten dette massive kunnskapshoppet, skapt av et folk forelsket i sosialdemokratiet med sans for rett fordeling av fellesgodene, ville det neppe vært et oljefond av en slik størrelse.

Samtidig som Norge har vært en demokratisk suksess, er det ikke til å stikke under en stol at Tocqueville sine analyser av demokratiet, avdekker enkelte svakheter i det norske samfunnet, også innenfor utdanning. I følge pedagogen Gunn Imsen er det norske skolesystemet et system som favoriserer elever i midtsjiktet. De faglig sterke og de svake elevene trives ikke like godt på skolen. Man kan, i kjølvannet av Tocquevilles analyser, se dette som en bieffekt ved demokratiseringen av kunnskap. Ifølge Tocqueville svekker demokratiet ekstraordinære egenskaper hos mennesker, og man blir, på grunn av sine små, personlige interessefelt, uimottakelig for store endringer.[1]

Ifølge Tocqueville kan demokratiet begrense originalitet og heltemot. Allmennkunnskapen øker, men ens orienteringsevne støter stadig mot andres interessefelt. Man har frihet til alt, men man havner i en konkurransesituasjon med alle. På grunn av at klasseskillene er dempet, kan enhver drømme om ubegrenset suksess. Likevel, menneskene i demokratiske samfunn stiler ikke særlig høyt. Det heroiske blir erstattet av det nyttige.[2] Drømmene kan imidlertid bli et veritabelt mareritt ettersom mennesket i et demokratisk samfunn så lett havner i rivalisering med enhver som avslører de samme ambisjonene som en selv. Mennesket i et demokratisk samfunn blir ifølge Tocqueville drevet av en intens, livslang ærgjerrighet.[3] I denne tilstanden, skapt gjennom rivaliserende forhold til andre, blir den andre, i Sartres ord, et helvete. Paradokset er at demokratiet, samtidig som det fremmer samarbeid, også fremmer en kultur hvor alle søker de samme fordelene. Ønskene mennesker imellom blir sammenfallende og skaper symmetriske interesser, slik at ens egne ambisjoner stenger veien for den andres ambisjoner. Disse hindringene forsøkes løst gjennom å skille seg ut, men paradokset (som vi ser mer og mer av i dag) er at jo sterkere vi proklamerer vår individualisme, dess mer like synes vi å bli.

Spørsmålet er om Tocqueville har et poeng i at demokratiet også fremmer middelmådighet? Dagens monokultur kommer av at alle er veldig like og alle har muligheten til å imitere enhver annen. Likhetsidealene, på området lik verdi, er jo en velsignelse for et samfunn. Men samtidig behøver ikke disse idealene å ha samme velsignende effekt idet de kryper inn i de ulike områdene av livet.

Nå er jo et demokratisk samfunn av fornøyde & lykkelige middelmådigheter - slik Tocqueville beskriver det - ikke å forakte, selv om det strider mot enkelte av Tocquevilles mer aristokratiske idealer. Men det spørs om ikke man i Norge har kommet så langt i demokratiseringsprosessen at man også kan være mer åpen for «hullene» i et demokrati, ja, kanskje til og med erkjenne at enkelte negative forhold i samfunnet, som byråkrati, sterkere misunnelse og egosentriske liv, skapes gjennom demokratier.

De innvendingene som Tocqueville ser i demokratiet bør forskes videre på gjennom en nøktern undersøkelse av relasjonene mennesker imellom i demokratiske samfunn, og, med hell, kan det hende at en slik undersøkelse kan tilføre vår «glansløse og komfortable eksistens» nye perspektiver?

Referanser:

[1] Alexis de Tocqueville. Om demokratiet i Amerika, Oslo: Gyldendal, 1969, 126-129.

[2] Tocqueville. Om demokratiet i Amerika, 93 ff.

[3] Tocqueville. Om demokratiet i Amerika, 121.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Religion og kulturmøter