Psykisk helse og rus

Erfaringskompetansens potensielle kvelertak i Akademia

27.6 2017 10:16

Arne Johansen er 55 år og utdannet kjemiker fra UiO. Etter lang tids opphold fra akademia og lang tids erfaring med psykiske helsetjenester, ble han i 2012 ansatt som høgskolelektor ved daværende Høgskolen i Buskerud og Vestfold, blant annet på grunn av brukererfaringen. Han har siden vært medforsker i ulike forskningsprosjekter, og er nå høgskolelektor ved Høgskolen i Sørøst-Norge som følge av flere omorganiseringer, fortsatt med kontorplass i Drammen.

Arne skriver om erfaringskompetansens potensielle kvelertak. Innlegget trekker fram noen av skyggesidene ved det å ha erfaringskompetanse og brukererfaring fra psykisk helse- eller rusfeltet i Akademia. God lesning!

Noen dører åpnes, andre lukkes

For en tid siden kom jeg i snakk med en kollega, som i likhet med meg har såkalt brukererfaring. Hun satte ord på en følelse jeg tror mange av oss har felles. Hun sa: - Jeg er så lei av å ha brukererfaring. Den definerer meg og binder meg fast.

Slik kan det nemlig være. Erfaringskompetansen åpner noen dører for deg, men den lukker andre. Du er et særtilfelle, som skal snakke på vegne av andre særtilfeller om ting som ikke angår ditt eget liv. Over alt går velmenende mennesker som vil fritte deg ut om det ene og det andre som du ikke føler at du har noen fornuftige begreper om. Livet som omvandrende brukererfaring kan være sørgelige saker, fordi du sjelden får bruke det du selv kan og er interessert i.

Selv fikk jeg en planlagt karriere som vitenskapsmann ødelagt av en serie langvarige depresjoner. Langt om lenge fikk jeg en fot innenfor akademia igjen, men veien derfra var ikke mye bedre enn den jeg hadde forlatt. Jeg ble forventet å vite ulike ting om ulike ting, uten å ha hatt noen interesse for noe av dette. Det jeg derimot kunne og var interessert i, følte ikke ble tillagt noen større verdi. Jeg følte meg plassert i en bås merket erfaringskompetanse, og det var det hele.

For all del, det faktum at jeg hadde en vitenskapelig bakgrunn og grunnleggende opplæring i vitenskapelig metodikk, ga meg ulike fordeler, som ble verdsatt. Men jeg har aldri merket noen vilje til å ta tak i det jeg selv som person var opptatt av. Hvem tok tak i den sorgen jeg følte over å ha fått en karriere ødelagt, mens jeg var omgitt av yngre akademikere på jakt etter alt jeg ikke lenger kunne få? Hvem var opptatt av min angst for å miste enda mer enn jeg allerede hadde mistet?

Hvorfor erfaringskompetanse i forskning?

Erfaringskompetanse er høyt verdsatt i våre dager, fordi forskerne har innsett at vi som sitter på egenerfaring har kunnskap de ellers ikke hadde hatt tilgang til. Den gir oss muligheten til å spille inn opplysninger som gjør oss til verdifulle bidragsytere i en forskningsprosess. Man skal heller ikke undervurdere det terapeutiske utbyttet vi selv har av å føle oss verdifulle og inkluderte. Jeg har inntrykk av at denne muligheten til å slå to fluer i en smekk, har bidratt til at tanken om å inkludere egenerfaring i en forskningsprosess har blitt så moderne. Det er et klart potensial for innsparing her.

På tross av alt dette har det altså slått meg at hele ideen med å hente inn erfaringskompetanse til bruk i kvalitativ forskning, er for lite gjennomtenkt. Man har sett at noe kan være nyttig, og har tatt det i bruk uten å ha tatt det inn over seg at det kan ha følger for andres liv som ikke er entydig positive. Etter mitt syn burde man ha tenkt på at ingen ønsker å være permanent plassert på en hylle i livet. For å få full nytte av erfaringskompetansen, må man gi mulighet til utvikling og progresjon for den som der og da sitter med relevant erfaringskompetanse. Denne kompetansen vil nemlig ikke forbli relevant for all fremtid. En dag vil den mest ha historisk interesse, fordi praksis har endret seg. Da er det naturlig at også innehaveren av erfaringen har utviklet seg og er kommet til et annet sted i livet, der det arbeides med andre ting.

Ingen ubetinga velsignelse

Erfaring er en ganske flyktig materie. Man glemmer detaljer og forenkler helheten etter hvert som tiden går. Dette bidrar også til å redusere den direkte verdien av erfaringskompetansen etter hvert som den blir eldre. Det er ikke slik å forstå at den blir verdiløs. Når den dagen kommer, forhåpentligvis snart, at beltesenger ikke lenger benyttes innen norsk psykiatri, blir erfaringer om hvordan det opplevdes å bli beltelagt, ikke bli verdiløse, fordi de fortsatt inneholder opplysninger om en institusjonskultur som det kanskje fortsatt vil eksistere rester av, og som det i alle tilfelle vil være verdifullt å ha dokumentert.

Det fins mange andre aspekter ved bruken av erfaringskompetanse innen kvalitativ forskning som fortjener oppmerksomhet. Jeg ønsker først og fremst å peke på at den ikke er en ubetinget velsignelse, og særlig ikke for de menneskene som blir bedt om å være med som bærere av erfaringskompetansen, kanskje bare for å ha oppfylt formelle krav til et prosjekts utforming. Disse menneskene blir bedt om å mane frem igjen onde ånder fra sjelens innerste, mest sårbare dyp, og det er sjelden eller aldri noe apparat på plass for å hjelpe dem med å kontrollere disse åndene. Å bruke sin erfaringskompetanse i et forskningsprosess kan være et høyt spill. Sår som knapt har grodd kan rives opp på ny, og prosjektet vil tradisjonelt ikke inneholde noen gjennomtenkt plan for hvordan man håndterer den situasjonen som da oppstår.

Sist men ikke minst: Ingen later til å ha tenkt på hva som skal skje når noens erfaringskompetanse ikke lenger er blodfersk. Når det har gått lang tid siden man hadde med psykiatrien å gjøre, og man ikke lenger føler at man har så mye å bidra med på dette området, ønsker man kanskje å vende seg mot andre livsoppgaver. I dagens situasjon er det lite som tyder på at dette vil være mulig.   

Som innehaver av erfaringskompetanse er det ikke alltid en vei videre. Du står der du er, og kan ikke annet. Men alle mennesker ønsker en utvikling av et eller annet slag. Håpet og forventningen om at noe stort vil skje med tiden, er det som holder mange i gang. Slik situasjonen har vært hittil, forblir mange ofte utelukket fra slike fremtidshåp.   

 

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Psykisk helse og rus

Siste blogger

Bak kulissene i forskning.no-redaksjonen
avdelingsdirektør, Norsk Romsenter
Følg forskerne på «G.O. Sars»
formidlingskoordinator