Ove Olsen Sæles blogg

Del 3: Forholdet mellom idrett og religion: det rituelle

21.11 2017 10:37

Vi vet at ballspillet har røtter tilbake til Mexico og Sentral-Amerika så tidlig som på 1500-tallet f.kr. Og vi kan gå lengre tilbake, til de eldste sivilisasjonene, for eksempel Kina for over 2000 år siden. I Mexico var ballen symbolet på solen og spillet var et spill med, og for, gudene. Spillet hadde både en symbolsk og konkret betydning. Det ble sett på som et guddommelig drama, samtidig som det var knyttet til produksjonslivet. Gjorde man det bra i spillet «pleaset» man gudene og man trodde at dette ville bidra til en rikholdig innhøstning. Ballspillet var med andre ord noe langt mer enn bare idrett - det var like mye en hellig kultus, et religiøst offer-ritualet som bidro til samfunnsproduksjonen og som bandt samfunnsmedlemmene sammen.

Nå er det slik at idrettskonkurranse og religion egentlig alltid har vært et naturlig innslag i enhver sivilisasjon og kulturkrets. Det innebærer at idrettslig virksomhet også alltid har vært nært knyttet til den religiøse virksomhet. Vi må huske på at det er først ved inngangen til den moderne tid at man har satt et prinsipielt skille mellom idrettslig og religiøs virksomhet. Vår historie kan vitne om de mange koblinger som har vært mellom idrett og religion hvor disse har inngått i de samme kulturelle ritualene og markeringene. Tidligere satt man ikke noe skille mellom det «verdslige» og det «guddommelige», her var den idrettslige og religiøse praksis som regel to sider av samme sak.[i]

Desmond Morris[ii] er en av dem som viser til at ballspillet har et rituelt, religiøst opphav. Han sammenligner ballspillet med en «pseudojakt». Dette er et rituelt spill som blir til i kraft av menneskets eksistensielle overlevelsesbehov. Viljen til å jage etter en ball kan sees på som uttrykk for urmenneskets jaktinstinkt, behovet for å jage et bytte. Og dette ur-behovet ligger så si nedfelt som en form for naturlig tilfredstillelse i mennesket.

Dette vil selvsagt flere bestride i dag, særlig i lys av kritikken mot (topp)idretten forstått som et ensidig, maskulint og prestasjonsorientert kulturprosjekt. I et slikt perspektiv vil da selvsagt også idrettens iboende kvaliteter som omhandler lek, glede, fair play m.m. mistes av syne. For andre igjen, for eksempel hos Alfie Kohn[iii] hvor toppidretten oppfattes som en «krigstilstand», vil derimot en slik idrettsanalyse passe inn.  

Både idrett og religion er kjent for å ha sine ritualer. Det vil si felles, mer eller mindre stabile handlingsmønstre som tilhengerne av et gitt religiøst eller idrettslig miljø utfører og dyrker. Religionsviteren Ninian Smart oppfattet det rituelle i en religion å gjelde det mangfold av aktiviteter som utføres.[iv] Det gjelder også for idretten. Alle som driver med, eller har drevet med idrett, for eksempel ballspill, kjenner til de ritualer som gjelder for spillet og som gjør at man kan konkurrere sammen. Alle idrettskonkurranser har sine faste felles ritualer som er bestemte handlinger som utføres og som bygger på faste regler og ordninger for spillet. På samme måte er det med de religiøse ritualene, for eksempel en gudstjeneste og alle de handlinger som inngår her.

Vi kan gjerne kalle dette felles ritualer som alle utfører og som deltar i tradisjonelle idrettslige eller religiøse sammenhenger. Men det finnes også andre ritualer i dag hvor det religiøse og idrettslige er sammenvevd i hverandre. Det kan både være kollektive og individuelle markeringer. Som under VM i Brasil når Neymar løftet hendene mot sin Gud etter å ha skåret. Neymar er en av flere toppspillere som tilhører den voksende pinsekirken Igreia Peniel.

Ifølge Smart er også religiøse ritualer alt fra bruk av ulike ting som levende lys, ikoner til bruk av ulike religiøse bygninger. Maradona-kirken er her et godt eksempel hvor Diego Maradona dyrkes som et kristus-ikon.[v] Slike felles ritualhandlinger har blant annet Collins[vi] sett nærmere på. Han har videreutviklet Emile Durkheim sin sosiale religionstolkning som innebærer en forestilling om at ritualene besitter en særegen kollektiv energisk kraft som den enkelte tilbeder kan få tilgang til, og oppleve, når fellesskapet utfører et slikt felles rituale.

For å få tilgang til en slik kraft kreves det at deltagerne er fysisk tilstede på samme sted, er åpen for den stemning som utløses og har fokus rettet mot det samme (guddoms-)objektet eller symbolet som man er samlet om. Denne krafterfaringen som deltagerne kan oppleve gjennom et slikt (religiøst) felles-rituale mener Collins har fire kjennetegn; den er solidarisk, emosjonell, symbolsk og moralsk. Det solidariske kommer til uttrykk ved at gruppens medlemmer har felles forpliktelser overfor det de dyrker og at det eksisterer et grunnleggende tillitsforhold innad i fellesskapet. Ritualet utløses som energi, i form av gode følelser som gjør at man føler seg trygg og oppløftet, og engasjert av situasjonen man står i. Det symbolske kan være visuelle emblemer, ord, handlinger, gjenstander som man anvender under ritualet. Det moralske handler om at man er tro mot både sine medlemmer og mot det hellige som man dyrker. Det er ikke tvil om at alle disse fire kjennetegnene finner vi igjen i for eksempel idrettslige supporter-kulturer, noe jeg har vist til i en tidligere blogg om fotballsupporternes religiøse tilknytning. Jeg vil mene at dette også vil kunne gjelde for den enkelte idrettsutøver.

Koblingen mellom idrett og religion på det rituelle området, kan også sees på i lys av det moderne fotballspillets nære historie. Det moderne fotballspillet vet vi vokste fram innenfor kirken i England. Her fikk lagspill-ritualet en funksjon som et moralsk danningsprosjekt blant de unge.[vii] Da fotballen vokste frem i England i andre halvdel av 1800-tallet, rekrutterte kirken datidens arbeiderklasse-ungdom inn i kirken for å «løfte» dem moralsk. Lagspillets kroppsdisiplinerende og samlende funksjon fungerte godt i møte med disse unge som vokste opp i urbane industrimiljøer. Klubber som Aston Villa, Everton og Wolverhampton er eksempler på lag som nettopp utgår fra slike kirkesamfunn. At disse lagene utgikk fra religiøse miljøer ser man for eksempel i klubber som Everton og Liverpool og forholdet dem imellom, hvor det har utspilt seg en religiøs, dogmatisk kamp (trosforestillinger) mellom protestantisme og katolisisme, like mye som det har utspilt seg en ren idrettslig kamp.

De fleste kjenner også til lignende religiøse spenninger mellom for eksempel de skotske Glasgow Rangers og Celtic. Det er også de som mener at det enkelte kirkesamfunns trosforestillinger også har hatt innflytelse på det som angår de rent idrettslige anliggender som spillestil og trenerlojalitet. Simon Kuper[viii] mener for eksempel at den mer frie, og ikke-autoritære hollandske spillestilen er utslag av at den nederlandske arbeiderklassen vokste opp innenfor en kalvinsk tradisjon hvor man tidlig tok et oppgjør med de kirkelige autoriteter, i motsetning til den engelske, anglikanske arbeiderklassen som har blitt værende tro mot de kirkelige autoriteter.  

Avslutningsvis vil jeg vise til et sitat fra Nick Hornbys kjente selvbiografi, Pith Fever/ Tribunefeber, fra 1997. Her kan vi lese hvordan han som ihuga Arsenal-supporter skildrer sin store fotball-lidenskap – en lidenskap som tydelig markerer at (fotball)idrett ikke bare trenger være et ritual som inngår i livet, men som på en overgripende måte også kan være med på å definere og styre ens liv. Hornby styrte sitt liv etter Arsenals kampoppsett. Hans familie, viktige feiringer, jobb – alt ble innstilt i forhold til Arsenals kampoppsett. Som den tolvte spiller følte han seg som en del av laget og utførte mange ritualer som han mente hadde betydning for kamputfallet. Han skriver blant annet følgende (s.112): «Jeg innser hvor idiotisk jeg er når det gjelder ritualer, men det har vært sånn så lenge jeg har gått på fotballkamper, og jeg vet godt at jeg ikke er den eneste. (…). Jeg har pønsket ut hundrevis av tilsvarende smådetaljer for å sikre seieren for et av de to favorittlagene mine».

Referanser i teksten:

[i] Se for eksempel Engstrands bok Fotboll och religion: Vad finns det i fotboll? En komparativ studie av sport och religion (2003) og Sæle sin bok Med Gud på banen. Idrett og religion, en flerdimensjonal tilnærming (2015).

[ii] Morris, D. (1981). The Soccer Tribe.

[iii] Kohn, A. (1986). No contest: The case against competition.

[iv] Smart, N. (1997). Dimensions of the sacred: An anatomy of the world’s beliefs, s.10.

[v] Nymark, J. (2002). Verdas viktigaste bagatell: Essay om fotball og globalisering.

[vi] Collins, R. (2004). Interaction ritual chains.

[vii] Engstrand refererer til Nixon og Frey sin bok A Sociology of Sport (1996).

[viii] Engstrand refererer til Simon Kuper sin bok Football Against the Enemy (2004).

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Ove Olsen Sæles blogg