Når nomadene må flykte

Vi har gått i over en time fra enden av kjerrevegen, gjennom mais og bønneåkrer, forbi mango og goyavtær.

Landskapet er mer ulendt nå, trærne står tettere, jorda er steinete, mindre egnet for jordbruk. Inne mellom trærne dukker de opp, de små siv hyttene.

Små bokkoaroer og yrende barnelek. (Foto: Trond Waage)
Små bokkoaroer og yrende barnelek. (Foto: Trond Waage)

Vi er ute i et fjellområde ved landsbyen Ngan-ha, sammen med Bellakans, sjefen for mbomfolket, «minister» for ekstern kontakt. Det er han som har gitt denne Mobororo-gruppen lov til bosette seg her for ei stund.

Mbororo-folket er nomader som lever i hele Sahelbeltet fra Senegal til Sudan. De har ikke noe sted som er hjemme, men er stadig på vandring etter kveg flokkene sine og de beste beiteområdene. Byvekst, veibygging og stadig større deler av utmark som dyrkes og gjøres om til diamant og gullgruver, har gjort mbororoenes ferd med flokken vanskeligere.

Det er stadig konflikter om bruk av landområder mellom nomader og bofaste i hele det sentrale Afrika. Etter at Boko Haram begynte å spre terror i østlige Nigeria, og senere i Niger, Kamerun og Tsjad, og etter som borgerkrigen ble stadig mer intens i Den sentralafrikanske republikk (SAR) har moborororene blitt tvunget vekk fra stadig flere beiteområder.

«Baba saare» (fulani, direkte oversatt: far i husholet) foran stråhytta si. (Foto: Trond Waage)
«Baba saare» (fulani, direkte oversatt: far i husholet) foran stråhytta si. (Foto: Trond Waage)

Denne familiegruppa  har kommet til Adamaoua-platået nord i Kamerun fra Den sentralafrikanske republikk. Men hvor kommer de fra?

Vi spurte lederen for gruppa, i fjellskråningene utenfor Ngan-Ha, den eldste mannen, i den øverste hytta (bildet over). Han svarte at da han startet å gå var det i Nigeria, så gikk de til Niger, deretter østover til Tsjad, men borgerkrigen i Tsjad førte dem sørover til Den sentralafrikanske republikk.

Når borgerkrigen brøt for fullt i 2013 ut og de fikk vite om kvegtyveri, kidnappinger og utraderte mobororoefamilier, flyktet de til til Kamerun.

Grenseområdene mellom Kamerun og SAR er overbeitet etter at alle Mborororer sies å være flyktet fra SAR. Både Boko Haram og rebellgruppene i SAR har brukt  kidnapping av Mbororobarn som strategi for å tjene penger. Kveget er av stor verdi.

Da Nigeria klarte å stoppe matforsyningene inn til områdene Boko Haram kontrollerer, tiltok kvegtyveri og angrep på nomadene på Kameruns side av grensa. Sellakaene, eller «les arabs» som mange kaller den voldelige  koalisjonen av geriljagrupper, som tvang president Bozize fra makta i SAR, har drevet utstrakt plyndring av lokalbefolkningen i landet. De startet med mbororoene.

Er det noen som vil disse folkene vondt er de totalt ubeskyttet i stråhyttene i sine.

Historiene de forteller oss er voldsomme.

Men stemningen dem i mellom er smilende og lett. Jeg får litt sånn speiderleirfølelse av å være sammen med dem, enkle forhold, overnattingsstedet kan tas ned og flyttes på kort varsel, vaskebenken er surret sammen av tau. Men det kanskje mest påfallende er de vakre jentene og kvinnene!

De har en helt fantastisk herlig sans for fargesammensetning i klesdraktene, de ser ut som de er kledd for bryllup. Og så insisterer de på å bli tatt bilde av.

Mbororokvinne kledd og sminket til hverdagsliv ute i skogen. (Foto: Trond Waage)
Mbororokvinne kledd og sminket til hverdagsliv ute i skogen. (Foto: Trond Waage)

De viser oss stolt kvegflokken og vi blir med til vanningsstedet.

De yngste gutten setter de yngste kalvene i bånd for å få hindre dem i å die mødrene. (Foto: Trond Waage)
De yngste gutten setter de yngste kalvene i bånd for å få hindre dem i å die mødrene. (Foto: Trond Waage)

Vanning av dyrene er en manndomsprøve. (Foto: Trond Waage)
Vanning av dyrene er en manndomsprøve. (Foto: Trond Waage)

Vi fikk gjort noen gode intervjuer til forskningsprosjektet og filmen om de ulike grupperinger «flyktninger» fra Den sentralafrikanske republikk og fra Boko Harams terror, som nå befinner seg på Adamaoua-platået i Nord Kamerun. Men det var ikke helt enkelt å gjøre observasjonelle filmopptak!

Saliou Mohamdou, tidligere masterstudent ved visuelle kulturstudier ved UiT og sønn av landsbysjefen i Ngan-Ha, landsbyen som eier området der disse Mbororoen har midlertidig bosted, forsøker å filme barns lek. (Foto: Trond Waage)
Saliou Mohamdou, tidligere masterstudent ved visuelle kulturstudier ved UiT og sønn av landsbysjefen i Ngan-Ha, landsbyen som eier området der disse Mbororoen har midlertidig bosted, forsøker å filme barns lek. (Foto: Trond Waage)

Ndoudi Oumarou, en mbororo som professor Lisbet Holtedal ved UiT, jobbet med i en årrekke forklarte mbororoene sin situasjon slik på 1990-tallet:

«Vi er et folk uten fast bosted og uten jord, analfabeter som ikke kan vår religion [islam], og som ikke kjenner så mye til verden utenfor (….) Vi er folket fra savannene, nomadene, uten formell utdanning, som er enkel å utnytte og undertrykke av alle, alle steder» (min oversettelse).

FN har nylig gitt mbororoene urfolksstatus. Kanskje det kan gjøre at dette vandrende folket kan bli tatt mer hensyn til av folk og av myndighetene i områdene de vandrer igjennom?

På vegen tilbake mot landsbyen, mitt inn i skogen, møtte vi på tre mødre med barn, som kom oss i møte, de hadde hørt om oss og alt kamerautstyret. De smiler takknemlig til oss fremmede, fra utenom verdenen.

Kvinner i skogen. (Foto: Trond Waage)
Kvinner i skogen. (Foto: Trond Waage)