Har ruiner en verdi i dagens bybilde?

9.5 2018 09:39

Skrevet av Torgrim Sneve Guttormsen og Véronique Karine Simon, Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). (Foto på forsiden: NIKU)

Kulturminnevern i dagens byer handler om å bevare bygninger, plasser, gater og historiske kvartaler som gir et helhetlig historisk bilde fra fortiden. Likevel preges dagens byer i stor grad av historisk endring, der gammelt har måtte vike for det nye, og hvor fragmentene står igjen som ruiner og arkeologiske spor etter byens mange lag av historie.

Et eksempel på et slikt kulturminne er ‘tukthusmuren’, sentralt i Oslo, som er de siste gjenværende sporene etter Christiania Tugthus og Landsfængsel for kvinder. Har denne muren, som utsagn om en svunnen tid, noen verdi for folk i dag, eller virker den kun malplassert og meningsløs? 

I forskningsprosjektet ‘Den dype byen’ foretar vi en spørreundersøkelse av folks oppfatninger om Tukthusmuren, en ruin etter Christiania tukthus, opprinnelig en arbeids- og forbedringsanstalt, senere også landsfengsel for kvinner. Tukthusfengselet var i funksjon i perioden 1741 til 1930-tallet og opptok kvartalet mellom Storgata og Youngstorget/Torggata i Oslo. Fengselet hadde den største og mest prangende bygningen i barokkstil i Christiania, men denne hovedbygningen ble revet i 1938. Kun det nåværende fragmentet av fengselsmuren stod igjen til slutt.

Christiania tugthus ca. 1910. Foto: Olaf Martin Peder Væring. Oslo Museum: image no. OB.F01167

 

Kvartalsarkitektur og monumentalbygg

Tukthuset opptok opprinnelig et helt kvartal midt i Christiania. Innenfor murene var det en rekke bygninger som utgjorde blant annet sovesaler, arbeidsrom, kirke og gravplass for fangene. Da det var snakk om å legge ned fengselet på 1930-tallet, ble tanken om å bevare hele fengselsanlegget skrinlagt. Området skulle moderniseres.

Tegning av Alf Næsheim med tittelen En gammeldags bakgård. (Faksimile fra Aftenposten, 16.april 1993)

 

En gammeldags bakgård

Etter nedleggelsen av fengselet på 1930-tallet og frem til rundt 2000 besto Tukthuskvartalet av en blanding av nye og gamle bygninger, der tukthusmuren sto igjen som et vitnesbyrd om fengselshistorien. Den blandede bebyggelsen dominerte bybildet frem til 1990-tallet. Områdets historie fremsto som et lappeteppe av forskjellige tid i det samme bybildet. Det ga en fortidsnostalgi for den ‘gammeldagse bakgården’ som vi kjenner igjen fra mange gamle byer i Europa, som i Roma og Paris.

Det er et bybilde som vitner om en byplanlegging (eller et fravær av en bevisst planlegging) hvor historisk endring har blitt verdsatt som kulturhistorisk verdi. Med utbyggingen av Tukthuskvartalet som sto ferdig på 2000-tallet forsvant også de siste restene av dette heterogene historiske bybildet i området.

 

Arkeologiske funn og ruiner til gjenbruk

Muren som ikke bør rives. (Lars Keilhaug, faksimile fra Aftenposten 15.november 1989.)

Da arkeologene gravde ut deler av fengselets gravplass, fant de en rekke skjeletter i kister som ga et innblikk i vonde historier forbundet med fengselet og fengselslivet. En side av denne vonde eller mørke historien har å gjøre med stigma og skam påført pårørende som følge av at et familiemedlem ble gravlagt innenfor fengselsmurene. Men skjelettene og gravplassen forteller også historier om de mange epidemier og andre sykdommer som fangene fikk i fengselet.

De glemte døde på Arbeidersamfunnets plass. (Illustrasjon fra Sjur Harby 1990. Faksimile fra Tidsskriftet St. Hallvard no. 3/1990: 6-14)

Noe av dette kildematerialet ble etter mye diskusjon samlet inn, selv om funnene ikke var omfattet av de lovpålagte utgravningene som gjelder arkeologiske funn i bygrunnen før reformasjonen i 1537. Til tross for den arkeologiske innsatsen som ble lagt ned, er formidlingen av hva som ble funnet nærmest fraværende på stedet i dag.

Tilbake står tukthusmuren som det siste spor etter at hele kvartalet har blitt fornyet. Det var lenge snakk om å rive muren og kulturminnevernets kamp for å bevare tukthusmuren preget lokalpressen på 1980- og 1990-tallet. Etter hvert kom arkitektene på banen og foreslo å integrere muren i planløsningen for nybyggene som skulle oppføres.

Tukthus ruin i dag

I dag er det kun en liten del av Tukthusmuren som er bevart. For den observante byvandrer vil muren kunne følges gjennom Tukthuset Mat & Drikke, en restaurant på hjørnet Youngs gate og Calmeyers gate, videre som nedfelt mur i Calmeyers gate, hvorpå den fortsetter som ruin innbygget i Sentrum politistasjon i retning krysset Hammersborggata og Torggata.

Tukthusmuren brukt som barvegg. Foto: NIKU

Fengselshistorien forbundet med de mange triste skjebnene som var innesperret i Tukthuset har blitt en del av noe annet og nytt, der den inngår som restaurantopplevelse og som kulisse i politihusets kontorlokaler.

Utover sommeren vil forskerne ved Norsk institutt for kulturminneforskning undersøke om denne formen for bevaring og formidling av byens historie har noen verdi for folk som beveger seg gjennom området. For kulturminneforvaltningen vil undersøkelsen kunne gi innsikt i om ruinbevaring av denne typen treffer de tilsikte målene med bevaringen.

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Kulturminnebloggen