Når en konservator reflekterer over egen rolle

Hanne Moltubakk Kempton og Christina Spaarschuh (NIKU)

Krusifiks i Vinger kirke. Tatt en gang mellom 1928 og 1968 Foto: Riksantikvarens arkiv
Krusifiks i Vinger kirke. Tatt en gang mellom 1928 og 1968 Foto: Riksantikvarens arkiv

Konserveringsfaget har fra etterkrigstiden utviklet seg fra å være en ren håndverksutdanning til å bli en akademisk universitetsdisiplin med forankring i naturvitenskap og humaniora. Dette betyr ikke at konserveringsfaglige spørsmål er løsrevet fra samfunnet for øvrig – tvert imot.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har konservatorer blitt stadig mer engasjert i å involvere publikum i spørsmål om hva som bør konserveres, og i hvilken grad noe bør restaureres. Derfor har metoder og perspektiver fra samfunnsvitenskapene blitt stadig vanligere å inkorporere i studier av konservatorrollen. En slik tverrfag nysgjerrighet ligger også til grunn for vår pågående studie av hvordan konservatorer reflekterer over sin egen rolle.

Et fag mellom håndverk og akademia

Konservering av kunst og kulturarv er et lite og spesialisert fag. Faget kan læres ved et universitet, men de praktiske ferdighetene kan bare opparbeides gjennom erfaringer med objektene som skal konserveres. Konservatorer har utarbeidet etiske retningslinjer og teoretiske refleksjoner som kan understøtte den daglige konservatorpraksisen, men i mange tilfeller oppstår det likevel en diskrepans mellom teori og praksis. Konservatoren tar de konkrete avgjørelsene på grunnlag av personlige vurderinger, men disse blir ofte ikke gjort eksplisitt i rapportene som medfølger konserveringsoppdraget. Derfor har vi satt i gang et forskningsprosjekt hvor nettopp slike vurderinger blir gjort til gjenstand for analyse.

Medlemmer fra Vinger menighet på besøk hos NIKU i 2016 Foto: NIKU
Medlemmer fra Vinger menighet på besøk hos NIKU i 2016 Foto: NIKU

Konservering i praksis

For å undersøke konservatorers egen rolleforståelse, har vi foretatt intervjuer av yrkesaktive konservatorer som jobber med eldre kirkekunst – siden kirkekunst er blant de største kulturskattene i Norge. Prosjektet skal gi innsikt i hvordan konservatorer velger mellom ulike løsninger, hva de har med seg av teoretisk og etisk tankesett, samt hvordan de forholder seg til eiere og brukere av kunsten. Kunst og inventar som er bevart i kirkene omfatter et mangfold av gjenstander fra forskjellige epoker som gjerne inngår i et interiør som har gjennomgått flere endringer gjennom historien.

Religiøs kunst er et eksempel på en type kunst som representerer et mangfold av verdier og meninger – det være seg kunstverkets liturgiske eller teologiske betydning, dets estetiske verdi, aldersverdi, bruksverdi, opplevelsesverdi og verdi som vitenskapelig kildemateriale. Målet med undersøkelsen er å få en oversikt over hvordan konservatorene forholder seg til dette sammensatte meningsinnholdet, samt hvordan det påvirker behandlingen av et gitt kunstverk.

Konservatoren – gjenstandenes forsvarer?

Til tross for den demokratiske dreiningen innen forskning på konserveringsfaget, viser intervjumaterialet at konservatorer føler en større forpliktelse overfor kunstverkene enn publikumet – menneskene som eier, bruker og lever med kunsten. Konservatorer forstår sin rolle som forsvarer av skjøre gjenstander, men konservatorer forsøker også å imøtekomme menneskers forventninger om hvordan gamle gjenstander skal se ut. På museum anlegger publikum gjerne et estetisk og distansert blikk på gjenstandene, og konservatoren arbeider mer i det skulte. Konservering av kirkekunst i kontekst – som er vårt hovedanliggende – fordrer en annen type kontakt med publikum og brukerne av kirkene. Opplevelsen og eierskapet til kunsten er annerledes i en kirke, enn i et museum hvor gjenstandene er tatt ut av sin opprinnelige kontekst.

Våre intervjuundersøkelser viser at konservatorer av kirkekunst tar mange initiativer til å få kontakt med publikum, for å høre mer om deres forventninger og nåtidige tolkninger av kunstverkene. Det å kjenne til kunstverkets endringshistorie og kontekst er viktig for å kunne avveie mellom ulike konserverings faglige prioriteringer. Kunnskapen konservatoren opparbeider gjennom å møte publikum er viktig og inngår i konservatorens beslutningsgrunnlag – selv om det endelige valget foretas av konservatorer selv. Kunst i kirker har en særstilling i norsk kulturhistorie. Dette stiller konservatoren i noen tilfeller overfor andre typer problemstillinger enn det som er tilfellet for religiøs kunst på museum. Kirkekunst er derfor et godt eksempel på hvorfor konservatorer i økende grad har blitt interessert i samfunnsvitenskapelige metoder og dialog med publikum.